| Været var helt ok når jeg kl.0600 stod utenfor blokka og ventet på min arbeidskollega, og jeg tenkte for meg selv at dette nok kunne bli en bra dag for sykling. På den drøyt 2 timer lange bilturen mot Rena, ble alt dessverre gråere og det var bare å forberede seg på møkkavær og vanskelige forhold! Dette var min første konkurranse etter Norseman Xtreme Triathlon, så jeg var derfor spent på hvordan kroppen ville reagere når den måtte jobbe på høygir. Starten fra Rena er jo ikke akkurat oppvarming og jeg kjente fort at det ville ta lang tid før motoren ville komme ordentlig i gang. Kompisen min måtte jeg slippe ganske fort, men jeg passerte allikevel Skramstadsetra på en bedre tid enn i fjor! Så ennå var det håp om både merke og heder. 2 km.seinere kom dagens første nedtur : punktering......Jeg har jo ikke akkurat trent på å bytte slange + at jeg fra naturens side er utstyrt med MINST 10 tommeltotter. Men her var det ikke tid til å tenke, jernhesten ble snudd, bakhjulet hektet av og vips etter ca.10 minutter var jeg ferdig......Og i mellomtiden hadde minst 1 million passert meg, sånn føltes det i hvertfall. Like etter kom den bakken som jeg de første årene pent måtte trille sykker'n ned! Det fine med å stille opp år etter år, er at en blir mere dus med løypa så nå lar jeg det bare stå til, inntar utforstilling og ruller greit ned dette partiet, i bånn er det en venstre sving før neste utforkjøring på litt bedre underlag starter. Jeg vet av erfaring at også ned her kan farten bli høy, så alle sanser var skjerpet...... Men tydeligvis ikke nok, for etter noen hundre meter skjer det. Uten noe forvarsel kjenner jeg at noe treffer meg på siden og før jeg rekker å tenke, ser jeg bare at steinrøysa på venstre side kommer nærmere : jeg er bokstavelig talt blitt torpedert og skal snart ligge i grøfta å hyle som en gris....... Og i en blanding av sjokk, frustrasjon og smerter kommer jeg etterhvert til hektene. Sykkelen ligger noen meter lenger opp i lia ser jeg i øyekroken, men med smerter overalt blir jeg bare liggende helt apatisk. Jeg tror det går x antall minutter før en dame som også syklet stopper og kommer opp til meg. Hun hjelper meg opp i sittestilling og lurer på hvordan jeg har det!!! Det gjør vondt og mere enn vondt i knærne mine er vel stort sett det jeg klarer å si. Enda noen minutter seinere kommer Røde Kors, og den hjelpsomme damen forsvinner uten at jeg får tak i navn og nummer (så leser du dette, meld deg)!! Raude Krossen lapper meg sammen da det ene kneet er rimelig blodig, de går over sykkelen og konstaterer at bakhjulet ikke går rundt....Men jeg får beskjed om at sykkelservice er i bånn av bakken så jeg setter i gang med å trille sykkel nedover. På veien nedover kjenner jeg en sterk smerte på brystet, høyre side og bestemmer meg for å ta en sjekk hos legen mens sykkelen blir fikset. Legen konstaterer raskt at jeg nok har en brist/brudd i et ribben...Men sålenge det ikke gjør vondt når jeg puster, kan jeg bare fortsette hvis jeg vil det. Jeg føler meg etter forholdene rimelig grei så jeg fortsetter! Nå kommer jo gåpartiet og jeg rusler greit igjennom det. Når jeg så skal begynne å sykle igjen kommer smertene i venstre kne for fullt + at ribbenet også begynner og kjennes ganske bra....... Og ganske riktig, snart gjør det vondt når jeg puster også....Så resten av rittet blir en vond opplevelse. Hele tiden tenker jeg for meg selv at på neste matstasjon så bryter jeg og ferdig med det, men innerst inne vet jeg at jeg ikke stopper før mål er passert. Asfaltkjøringen på humpete asfalt ned Sjøsætervegen tar godt på ribbenet, og det som egentlig skulle være en behagelig transportetappe ble bare vondt!! Siste hinderet var balettbakken, jeg hadde ikke spesielt lyst til å velte der og få enda mere vondt, så jeg bremset det jeg var kar for. Tilslutt luktet det skikkelig svidd av bremsene.....Men det gikk bra og etter 5t.22 min kunne jeg passere den fordømte målstreken, ikke blid, ikke sint eller sur, bare apatisk!!! Kneet var skikkelig hovent, og i brystet verket det bare mere. Selv ikke dusjen gjorde livet noe lysere, det eneste jeg tenkte på var alle de dagene jeg nå ikke får trent og alle konkurransene jeg muligens går glipp av.... Nå, 2 dager etterpå er kneet litt bedre men ribbenet like ille og jeg innser at det bare er å ta tiden til hjelp!! Samtidig har jeg lært noe også, at uansett hvor viktig det er å komme i mål på bra tid, så er det faktisk enda viktigere å HJELPE alle som kommer i samme situasjon. Det er faktisk litt skremmende å tenke på alle de som passerte uten så mye som å tenke på å stoppe. Og personen som torpederte meg, til han eller hun vil jeg bare si god bedring, og håpe at vedkommende ikke opplever det samme.....Men det skal godt gjøres, for jeg så flere eksempler på at det viktigste er å komme fort fram, ikke å ta hensyn!!! |
||||
| Sett over potetene, jeg er i mål!!!! | ||||
|
||||
| Hallvar Barlaup | ||||
|
Artikkelen fortsetter under annonsen
