Kondiskrigen
Er det best å løpe mye og langt, eller er fire ganger fire minutter snarveien til godformen? Ekspertene løper i hver sin retning.

Av Øystein Lie

Det finnes de som liker å løpe, og de som hater det. Men det er en tredje kategori mennesker, som det kanskje er flest av: De som er klemt mellom det å ville – og det å visne. De som skyr unna når de ikke har dagen. De som er trimmere, ikke mosjonister.

Det er to forskjellige verdener. Mosjonisten trener regelmessig, også når det snør og regner, mens trimmeren ikke har en indre pisk. Mosjonisten trener med hodet. I hvert fall forsøker han, for det er et virvar der ute.

Felles for begge er at det er vanskelig å finne ut hvordan det skal trenes. For det er kondiskrig i Norge: Grovt sett finnes det to leirer innen utholdenhetstrening. Noen går for mengdetrening, mens andre sverger til hard intervalltrening for å heve det maksimale oksygenopptaket. Og det er så å si umulig å plukke det beste fra to verdener, det må velges, mener de mest ytterliggående.

En balansekunst

Generelt handler det om å komme i bedre form om å balansere og kjenne seg selv. Passe på å slite mer enn det en har gjort før, men samtidig ikke øke intensiteten så mye at kroppen klapper sammen. Det er lettere sagt enn gjort. Statistikken sier at 40 prosent av skadene skjer i løpet av de første seks ukene etter at ord blir til handling.

Det vanskeligste med å trene seg opp er å holde igjen. Men når solen skinner, shortsen kjennes lett og kroppen har en god dag, kreves det en omvendt disiplin som beviser at livet er fullt av paradokser. For å bli bedre må man begrense seg.

Ingrid Kristiansen ler midt i et resonnement.

- Jeg brukte ikke pulsmåler, vi hadde ikke slike duppeditter på 80-tallet, men vi visste godt om treningssone én, sier Kristiansen.

Hun sier sone én.

Å løpe er blitt en vitenskap, en vitenskap om hjertet. Grovt sett deles hjertefrekvensen inn i fem soner, der sone én er den letteste og sone fem er når hjertet hakker løs. Sonene er avhengig av individuell makspuls, uansett nivå (se tabellen).

Selv om pulsen er den samme på to løpere, kan farten variere. Det er med andre ord hastigheten på bena og steglengden som forteller hvor god formen er – selv om hjertene hamrer i takt.

- Bygg grunnmuren først, og vent med å innrede huset med fine sofaer og gardiner, sier hun som en gang var verdens beste.

Kristiansen sier sone én er oppbyggende og forbrenner mest fett. I sone én er hjerteslagene rolige og bedagelige, cirka femti-seksti prosent av maks. Å bevege seg i sone én merkes bare lett på kroppen, og det er fullt mulig å bable underveis.

- Alle som trener, bør ha en rolig langtur på halvannen til to timer i uken. Og det er ikke nederlag å gå. Da jeg var på mitt aller beste, gikk jeg store deler av langturen for å være sikker på at treningen ikke skulle være for hard. Det er bedre å løpe for sakte enn for hurtig.

Høres bra ut.

Det enkle er det beste

- Ja, for i dagens samfunn er sone én nesten glemt. Alt skal skje så raskt og effektivt. Folk er så opptatt av pulsklokkene sine at de glemmer å utføre aktiviteten. De tror bare det å ha en pulsklokke vil gi bedre form. Men pulsklokke kan være et fint verktøy hvis den brukes riktig. Særlig for å forsikre seg om at en løper sakte nok på langturene, sier hun.

Når Kristiansen forteller om hvordan hun ble verdens beste løper, hender det at folk ikke tror henne.

- Treningsprinsippene er så enkle at de ikke er salgbare. Jeg trente 13 ganger i uken. Bare to ganger i sone tre, men mest i sone to og én.

I sone tre trener man under den anaerobe terskelen. Det vil si at musklene får nok oksygen, og dermed opplever løperen ingen surhet i kroppen. Hjertet og lungene får riktignok kjørt seg, men det gjør aldri skikkelig vondt. Kristiansen har med andre ord hatt mest rolig trening.

- Det er fornuftig, sier hun. For desto mer en trener, jo roligere må treningen være – siden en som kjent bryter ned kroppen under aktivitet. Det er først under hvile kroppen blir i bedre form, siden den forbereder seg på nye påkjenninger. Og er en i stand til å trene riktige mengder samtidig som kroppen får akkurat nok tid til å pusse opp, stiger formkurven.

Hun mener det er nok med én intervalløkt hvis en trener tre ganger i uken.

- Noen glemmer at spinning og aerobic er intervalltrening. Det er viktig å ikke ha for mye intervaller, for da stagnerer man og går lei før eller siden. Og husk alltid å avslutte treningene med ti minutter rolig dassing. Det er viktig med restitusjon, sier Kristiansen.

Intervallguruen

Noen tror hjernen har skyld i at vi regjerer på planeten, men det er i beste fall halve sannheten. Uten våre to lange ben ville vi ikke hatt en nubbesjanse. En hjerne trenger mye protein, og for å få tak i kjøtt må det løpes langt og i flokk.
------------------------------------------

Bli medlem og les hele artikkelen! Få 9 feite Kondisnumre hvert år!
Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement!
JULI 2009
ÅRGANG 2009
KONDISARKIVET