| Jenteklubb i maratonrus |
| Jenteklubben fra Kleppestø på Askøy utenfor Bergen har oppdaget en ny dimensjon i livet maratonløping. Av Øystein Økland - Deltakelsen i London Marathon nest siste helgen i april i år, vår aller første maraton, har lært oss selv bedre å kjenne. Vi oppdaget at viljestyrken, staheten og utholdenheten er sterkere enn vi ante. Vi hadde på forhånd aldri trodd at slike drepende, fysiske og mentale smerter og påkjenninger etterpå skulle kunne snus til noe positivt, sier Astrid Brox (44), Heidi Eriksen Losnedal (43), Linda Flokenes (43) og Trude Solheim (43). Jenteklubbens maratoneventyr begynte nøyaktig ett år tidligere i Gordons Wine bar like ved Tower Birdge i London. De fire reiseglade bergenskvinnene var på en av sine mange storbyturer. En viktig ingrediens i klubblivet. Vendepunktet for klubbvenninnene kom da Londons eldste vinkjeller ble forvandlet til en arena av dødsslitne, men lykkelige maratonløpere som nettopp hadde kjempet seg over mål i London Marathon 2006. Bestemte oss på Gordons - En engelsk kvinne på vår alder, med cellofantrekket hengende over seg, feiret triumfen sammen med en rekke andre maratondeltakere på Gordons. Vi kom i snakk med henne. Hun sa at hun kom i mål på tiden 3.30. "Thats great," sa vi, og skjønte ikke da at tiden faktisk var ganske god. - Det var da vi bestemte oss, ved bordet innerst i kroken i den mørkeste delen av Gordons, etter noen glass med fruktig og fyldig chablis. Vi strakk frem hendene og holdt de oppå hverandre over midten på bordet og lovet hverandre at en maraton skal jammen vi også klare å løpe, ler de fire spreke og humørfylte bergenskvinnene. Tilbake i Bergen og Askøy etter det banebrytende weekendoppholdet i London startet den langsiktige treningen frem mot London Marathon 2007. Nesten helt på bar bakke. Uten å vite hva en maraton krever av forberedelser. - Men du skjønner vi er viljesterke kvinner. Har vi bestemt oss for noe, så gir vi oss ikke. Kort tid etter at vi kom hjem fra London, kontaktet vi magasinet Kondis og møtte en hyggelig kar på telefonen som anbefalte oss å ta kontakt med Sven Serigstad i Rogaland Marathon Tour og melde oss på neste års maraton i London, forteller de. Ingen av dem hadde trent systematisk på lange løp. De hadde knapt hatt noen skikkelige lange løpeturer de siste 10-15 årene, men derimot mye hard spinning, jobbing i treningsstudio og mange krevende skiturer og fjellturer. Lange løpeturer på opptil 2 mil hadde vært utenkelig. Alle fire har derimot hatt en aktiv karriere innen håndball, friidrett og turn. Støtte fra mennene Mennene og samboerne får mye ros for all støtten i oppkjøringen til løpet. Uten deres forståelse ville oppladningen blitt tøffere. Familie, venner og kollegaer spilte også på lag. Men de ble også møtt med vantro og skepsis fra noen. Spørsmålet Skal virkelig DU løpe maraton? ble avfyrt uten at det tok piffen fra maratonforberedelsene. Tvert imot. - Vi følte vi allerede løp veeeldig langt når vi løp en mil på trening. Turen rundt Steinrusten her på Kleppestø var i meste laget. Men når vi nå sammenligner med de 42.195 metrene i Londons gater er turen rundt Steinrusten bare barnemat. En tur for pingler, mener de stolte maratondebutantene i dag. På slutten av London Marathon i steikende solskinn og med en temperatur på 25-27 grader ble debutantenes viljestyrke satt på en skikkelig prøve. Da meldte de destruktive og negative tankene seg for alvor. - Heller føde barn enn å løpe et maraton igjen! Jeg følte det som om bekkenet hang nedover mot knærne, forteller Heidi. - Dette klarer du ikke, tenkte Astrid. - Da det var 800 meter igjen så jeg to løpere som lå i stabilt sideleie og fikk medisinsk hjelp på fortauet. Tårene står i øynene på meg. Inntrykk som skremmer. Da var mitt siste triks å starte min egen form for overlevelsesteknikk å puste dypt og rolig for å unngå hyperventilering, husker Trude. - Lever du? spurte de hverandre etter målpassering. Men allerede to dager etter at maratondebutantene var kommet hjem var de forhåndspåmeldt til New York Marathon i november 2008. Alle de vonde tankene var borte. Smertene var glemt. Nytt mål i sikte. - Og den mottakelsen vi fikk da vi kom hjem. Da jeg kom på jobben reiste kollegaene seg og sang Hurra for Heidi som , sier Heidi. Linda er den første i familien som noen gang har gjennomført et maratonløp. Hennes mor gratulerte med en blomsterbukett. Motiverer andre til trening - Men min maratondebut har også motivert to ansatte på jobben til trening. Det gleder meg at våre prestasjoner kan gi andre inspirasjon til å komme seg ut og mosjonere, understreker Linda. Alle fire mener at treningen og maratonsatsingen styrker vennskapet og samholdet. - Vi ville blitt fryktelig lei oss hvis en av oss måtte bryte løpet. Det strider også mot vår natur å trekke oss eller ikke stille opp. Å være flaskedame langs løypa er helt utenkelig, fastslår Heidi. - Jeg tror det også kan bety litt ekstra for selvbildet og karrieremuligheter i arbeidslivet, sier Linda, som er butikksjef i en klesbutikk i Bergen. Hun får full støtte fra Trude som har samme stilling i en annen butikk. Kreftsykepleier Astrid og familieterapeut Heid nikker samtykkende. Nå oppfordrer de andre jenteklubber til å fleske til med en maraton. Det gir et kick, økt mental styrke og ekstra tro på seg selv. - Vi kaller det å opprettholde homeostase eller å være i likevekt. Løpingen medvirker til et liv i balanse. Høydepunktene i klubblivet vårt skal fortsatt bestå av god mat og drikke, storbyopplevelser, jentepreik og fjellturer, men heretter krones med en maraton i ny og ne. Men først står halvmaraton i Oslo i september på programmet, som en test før verdensmetropolen New York skal legges under bergensjentenes spenstige føtter. Jenteklubbens tider i London Marathon: Linda 5.12.45 Heidi 5.12.46 Trude 5.03.08 Astrid 4.24.32 ..................................................... Bli medlem i KONDIS og få hele 8 nummer i året med KONDIS Bladet for alle kondisjonerende Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement! JUNI 2007 ÅRGANG 2007 KONDISARKIVET |
Jenteklubb i maratonrus
Siste medlemssaker
Annonse