Fra spøk til Birkebeineralvor
Det hele begynte, som noe de fleste av oss trodde, og ikke minste håpet, som en løs uttalelse langt fra snø og kuldegrader. Birken hadde frem til da vært noen ski-greier som pappa av og til var med på. Og det falt raskt tilbake i den kategorien.
Der ble det vel til vi var godt og vel hjemme i Norge igjen. Men så midt i januar kom gladmeldingen fra gutta om at første påmelding var i boks. Jaja jenter da er det bare å melde dere på hehe om dere holder ord da kremt.
Siden vi er litt sta og ble enige om at det må være veldig kult å kunne si at man har gått Birken, endte det etter mye frem og tilbake med påmelding.
Modig, kalte noen det. Dumt, tror jeg de fleste kalte det. Far, som skal ha en god del av æren for at det gikk som gikk, ble jo selvfølgelig veldig glad for å høre om dette. Etter mangt et forsøk på å få disse halvlate døtrene sine til å drive med noen som helst form for sport, så han endelig litt lys i tunnelen.
Med en beskjeden håndballkarriere frem til videregående og fem år som støttemedlem hos SATS i bagasjen var det jo bare å sette i gang å trene. Ni uker tror jeg det var fra påmelding til start.
Siden jeg ikke hadde trent noe særlig i forkant av dette, var første prosjekt å få opparbeidet litt utholdenhet. Jeg prøvde på en joggetur med de andre, men fant fort ut at jeg måtte trene i eget tempo dersom jeg skulle beholde motivasjonen. Endelig fikk jeg litt valuta for pengene på SATS og klarte vel mer eller mindre jevnt å gjennomføre fem økter i uken. Mye spinning, litt aerobic og litt styrke.
For å sjekke om det var mulig å få noen resultater ut av dette, gikk jeg til anskaffelse av pulsklokke. Det tok ikke veldig lang tid før den fikk stilling som en tekninsk duppeditt det var ikke veldig motiverende å ligge minst 30 slag over det instruktørene mente burde være maks til enhver tid. Eller prøve å løpe seg en tur med noe som skulle være maxpuls etter 3 minutter. Vi ble enige om at jeg måtte ha heller høy makspuls, og at det sikkert var noe galt med klokka. Egentlig var det vel bare på tide å innse at jeg ikke var i spesielt god form...
Etter å ha drevet kondisjonstrening i et par uker, var det på tide å prøve seg på ski. Lettere sagt enn gjort siden jeg ikke hadde sett skiene på noen år, men takket være en engasjert far gikk det og i orden. Skiforholdene har ikke vært de helt det store denne vinteren så første turen ble på en kort slette. Litt frem og tilbake for å teste teknikk med far, og etter et kvarter var konklusjonen at det ikke var så ille som han hadde fryktet...
Finpussing
De neste ukene ble det den vanlige treningen på SATS, en skitur i ny og ne og litt utetrening. Ikke det helt store for min del, men mine birkenfrender konkluderte heldigvis raskt med at jeg gikk lettere på ski enn jeg løp selv om det gikk raskere med de andre også der. Det ble ikke mer enn én skitur i uken, men de ble heldigvis stadig lengre. Jeg tror ingen av oss noensinne hadde gått 5,4 mil på ski tidligere, og vi var litt usikre på hva vi egentlig hadde meldt
oss på.
En drøy uke før start dro jeg hjem til gamle trakter for å lete frem litt snø og få finpusset på skiteknikken. Vi begynte med en drøy tomils tur, men det holdt. Jeg lærte at en mil på tungt føre er mye lenger enn en mil på godt føre. Med treningsturene i Oslo, der jeg lå langt bak de andre, friskt i minnet hadde jeg vel mest lyst til å gi opp hele greiene. To dager senere fikk jeg heldigvis gått en litt lengre tur, føret var bedre og optimismen var igjen på plass.
Siste uken ble det ikke noen skitur av frykt for gnagsår o.l., men jeg var egentlig ganske fornøyd med de knappe 15 milene jeg hadde lagt bak meg helt til jeg hørte man minst burde ha 50... Den siste uken ble det mest hvile og et par lette økter på spinning.
Vi reiste opp til Rena kvelden før med nypreppede ski og mer Lykke til i innboksen enn det var plass til. Siden far er gammel idrettsutøver, ble det mye fóring med karbohydrater og annen ufyslig sportsmat (søte drikker og seige barer) både før og under rennet. Jeg er ikke spesielt fan av det, men har lært at det er veldig viktig for å ha energi til å holde det gående hele veien.
En kondomdress ble jeg også kledd på, og jeg skal innrømme jeg følte at meg kledd litt over egen evne, men den var faktisk veldig behagelig å gå i. De andre smilte vel litt i skjegget da jeg stilte på stadion i en avdanket landslagsdress...
Sperrepostene
Jeg hadde start 10 min etter første mann i vår gjeng og 10 min før resten. Regnet med å bli tatt igjen etter første bakke, og ganske riktig kom Otto maskin snikende etter en knapp halvtime. Ikke mye mer å se til han. Jeg tok det veldig rolig opp første bakkene fordi jeg visste jeg ikke hadde sjanse til å gjennomføre dersom jeg tok meg ut alledere da. Og jeg må vel innrømme at motivasjonen ikke vokste da skilt med 49 km igjen, 42 km igjen dukket opp på rad og rekke .......
-------------------------------------------------------
Les hele artikkelen i KONDIS!
Bli medlem i KONDIS og få 7 nummer i året med
KONDIS
Bladet for alle kondisjonerende
Juninummeret 2005
ÅRGANG 2005
KONDISARKIVET
Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement!
Der ble det vel til vi var godt og vel hjemme i Norge igjen. Men så midt i januar kom gladmeldingen fra gutta om at første påmelding var i boks. Jaja jenter da er det bare å melde dere på hehe om dere holder ord da kremt.
Siden vi er litt sta og ble enige om at det må være veldig kult å kunne si at man har gått Birken, endte det etter mye frem og tilbake med påmelding.
Modig, kalte noen det. Dumt, tror jeg de fleste kalte det. Far, som skal ha en god del av æren for at det gikk som gikk, ble jo selvfølgelig veldig glad for å høre om dette. Etter mangt et forsøk på å få disse halvlate døtrene sine til å drive med noen som helst form for sport, så han endelig litt lys i tunnelen.
Med en beskjeden håndballkarriere frem til videregående og fem år som støttemedlem hos SATS i bagasjen var det jo bare å sette i gang å trene. Ni uker tror jeg det var fra påmelding til start.
Siden jeg ikke hadde trent noe særlig i forkant av dette, var første prosjekt å få opparbeidet litt utholdenhet. Jeg prøvde på en joggetur med de andre, men fant fort ut at jeg måtte trene i eget tempo dersom jeg skulle beholde motivasjonen. Endelig fikk jeg litt valuta for pengene på SATS og klarte vel mer eller mindre jevnt å gjennomføre fem økter i uken. Mye spinning, litt aerobic og litt styrke.
For å sjekke om det var mulig å få noen resultater ut av dette, gikk jeg til anskaffelse av pulsklokke. Det tok ikke veldig lang tid før den fikk stilling som en tekninsk duppeditt det var ikke veldig motiverende å ligge minst 30 slag over det instruktørene mente burde være maks til enhver tid. Eller prøve å løpe seg en tur med noe som skulle være maxpuls etter 3 minutter. Vi ble enige om at jeg måtte ha heller høy makspuls, og at det sikkert var noe galt med klokka. Egentlig var det vel bare på tide å innse at jeg ikke var i spesielt god form...
Etter å ha drevet kondisjonstrening i et par uker, var det på tide å prøve seg på ski. Lettere sagt enn gjort siden jeg ikke hadde sett skiene på noen år, men takket være en engasjert far gikk det og i orden. Skiforholdene har ikke vært de helt det store denne vinteren så første turen ble på en kort slette. Litt frem og tilbake for å teste teknikk med far, og etter et kvarter var konklusjonen at det ikke var så ille som han hadde fryktet...
Finpussing
De neste ukene ble det den vanlige treningen på SATS, en skitur i ny og ne og litt utetrening. Ikke det helt store for min del, men mine birkenfrender konkluderte heldigvis raskt med at jeg gikk lettere på ski enn jeg løp selv om det gikk raskere med de andre også der. Det ble ikke mer enn én skitur i uken, men de ble heldigvis stadig lengre. Jeg tror ingen av oss noensinne hadde gått 5,4 mil på ski tidligere, og vi var litt usikre på hva vi egentlig hadde meldt
oss på.
En drøy uke før start dro jeg hjem til gamle trakter for å lete frem litt snø og få finpusset på skiteknikken. Vi begynte med en drøy tomils tur, men det holdt. Jeg lærte at en mil på tungt føre er mye lenger enn en mil på godt føre. Med treningsturene i Oslo, der jeg lå langt bak de andre, friskt i minnet hadde jeg vel mest lyst til å gi opp hele greiene. To dager senere fikk jeg heldigvis gått en litt lengre tur, føret var bedre og optimismen var igjen på plass.
Siste uken ble det ikke noen skitur av frykt for gnagsår o.l., men jeg var egentlig ganske fornøyd med de knappe 15 milene jeg hadde lagt bak meg helt til jeg hørte man minst burde ha 50... Den siste uken ble det mest hvile og et par lette økter på spinning.
Vi reiste opp til Rena kvelden før med nypreppede ski og mer Lykke til i innboksen enn det var plass til. Siden far er gammel idrettsutøver, ble det mye fóring med karbohydrater og annen ufyslig sportsmat (søte drikker og seige barer) både før og under rennet. Jeg er ikke spesielt fan av det, men har lært at det er veldig viktig for å ha energi til å holde det gående hele veien.
En kondomdress ble jeg også kledd på, og jeg skal innrømme jeg følte at meg kledd litt over egen evne, men den var faktisk veldig behagelig å gå i. De andre smilte vel litt i skjegget da jeg stilte på stadion i en avdanket landslagsdress...
Sperrepostene
Jeg hadde start 10 min etter første mann i vår gjeng og 10 min før resten. Regnet med å bli tatt igjen etter første bakke, og ganske riktig kom Otto maskin snikende etter en knapp halvtime. Ikke mye mer å se til han. Jeg tok det veldig rolig opp første bakkene fordi jeg visste jeg ikke hadde sjanse til å gjennomføre dersom jeg tok meg ut alledere da. Og jeg må vel innrømme at motivasjonen ikke vokste da skilt med 49 km igjen, 42 km igjen dukket opp på rad og rekke .......
-------------------------------------------------------
Les hele artikkelen i KONDIS!
KONDIS
Bladet for alle kondisjonerende
Juninummeret 2005
ÅRGANG 2005
KONDISARKIVET
Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement!
Siste medlemssaker
Annonse