Der alt er annerledes en brødspisende skiløper i Kenya
bulletINE
Jambo, msungo (god dag, blekansikt) og et kjempesmil og en åpen hånd i været.
Seks mann i arbeid for å servere en bestilt cola.
Gamle bildekk som resirkuleres til sandaler.
Rachel hushjelp som håndvasker mine gamle joggesko og henger lissene til tørk etter løpeturen i den røde sanden hver dag.
Haugevis med barbeinte, glade barn som løper til skolen. Jeg misunte dem løpssteget de ville kanskje hatt skoene mine.
Aper som skvetter unna på intervalldragene (mest vant med sau).
Beplantede, grønne områder med mais og kontrastrøde hauger med hjemmebrent murstein.
Bare blide mennesker.
Kenya langt unna turistene
Det er ikke noe nytt at idrettsutøvere drar til Kenya for å finne kjernen til god løpsteknikk og en passende høyde for å snappe hemoglobin, men det er ikke sikkert at Kenya har hatt for mange skiløpere på samling/ferie før. Foranledningen er selvsagt av vennskapelig og økonomisk art, siden venninne Annette har bodd der i tre år. Det svenske skogprosjektet Vi-agroforestry lærer de fattigste bøndene på landsbygda i Kenya å plante og dyrke smartere ting enn mais og således med enkle midler høyne en levestandard som er heller skral. Trygt bosted og fasiliteter og kjennskap til land, skikker, kleskode, bra løpesteder og dos and dont var således i boks. Jeg rakk flyet så vidt, bilen sto klar på Slemdal etter at jeg ga pinnen til Suzanne Wigene i Holmenkollstafetten. Jeg fikk beskjed om seieren i sikkerhetskontrollen på Gardermoen. Hurra!
Om trening
To dager senere, den 9. mai, var altså tida inne for å starte løpssesongen. Det var senere enn vanlig, og omgivelsene var også helt annerledes. Løpebena var på ingen måte i rute siden Jotunheimen hadde hatt stuegulv å skøyte på i hele april, og daglige skiturer på 2-5 timer er ingen suksessoppskrift for å oppnå lette ben.
1900 moh er ideell treningshøyde, og etter fem dager i meget snilt løpetempo var det klart for første intervalløkt. Apekattene skvatt unna, og utbyttet av de harde øktene ble maksimalt. Fire harde økter de siste ni dagene fungerte meget bra. Den siste økta foregikk trygt innefor gjerdene til den norske misjonsskolen, rundt misjonærbilene med bibel og kors på siden.
Duggvått gress med klar morgenluft er en feriedrøm i seg selv for noen av oss. Regntid betydde ett regnskyll om dagen og ett om natten. Jeg trodde det regnet så hardt at bilen til Annette ble helt ren av alt det røde støvet, men altså, det var gartner og bilvasker Evans som hadde vært på ferde. Hver dag. Uvant.
Toppturer har de siste årene ikke vært så viktig, men Mount Elgon på 4300 moh på grensen til Uganda var en fin tur, uten klatring, men med vegetasjon hele veien og kjempeutsikt. Å gå i store bøffelspor er ikke vanlig. Mangel på skog har dessverre fortrengt elefantene til Uganda. Bavianene og collabusapene gjorde kjøreturen på veien fram til stien morsom. Det meste av anatomiske tilhørigheter ristet seg vekk fra sine vanlige plasser i kroppen, på et ræl av en vei. Vi brukte to timer på tre mil kjøring. Motorsaga bak i bilen tydet på at dette var vanlig standard. Bambusen som sperret veien, fungerte som automatisk børstevask. Gi gass NAF/Viking kommer ikke og redder oss her.
Brød og toppidrett
En gylden anledning til å få innblikk i hva gutta som løper fortest i verden faktisk spiser, fikk jeg da økonomiansvarlig for Vi-skogen, Courir (1.52 på 800 m som 15-åring, sikkert uten sko) og jeg humpet av gårde mot flyplassen i Eldoret. Et stort smil:
- Te og mye melk.
- Hva med ugali, maisgrøten som ligger som en jernklump i magen?
- Nei, sjelden, men mye melk, og gjerne tradisjonell mat, litt kjøtt og pannekakelignende lefse.
- Hva med brød, da?
Courir lo så ha ristet
- Brød nei, nei, nei, er du gæer'n??
Senere spurte han meg hva det kom av at Norge ikke hadde noen raske langdistanseløpere, vi som har alle pengene, alle treningssentrene, stipendiene, ekspertene og fritiden? Jeg sa at det nettopp kanskje var at vi ikke trengte å løpe for å jekke oss opp økonomisk.
- Og dere spiser for mye brød, sa han og lo så han holdt på å kjøre av veien igjen.......
--------------------------------------------------
Les hele artikkelen i KONDIS!
Bli medlem i KONDIS og få 7 nummer i året med
KONDIS
Bladet for alle kondisjonerende
JULInummeret 2005
ÅRGANG 2005
KONDISARKIVET
Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement!
Jambo, msungo (god dag, blekansikt) og et kjempesmil og en åpen hånd i været.
Seks mann i arbeid for å servere en bestilt cola.
Gamle bildekk som resirkuleres til sandaler.
Rachel hushjelp som håndvasker mine gamle joggesko og henger lissene til tørk etter løpeturen i den røde sanden hver dag.
Haugevis med barbeinte, glade barn som løper til skolen. Jeg misunte dem løpssteget de ville kanskje hatt skoene mine.
Aper som skvetter unna på intervalldragene (mest vant med sau).
Beplantede, grønne områder med mais og kontrastrøde hauger med hjemmebrent murstein.
Bare blide mennesker.
Kenya langt unna turistene
Det er ikke noe nytt at idrettsutøvere drar til Kenya for å finne kjernen til god løpsteknikk og en passende høyde for å snappe hemoglobin, men det er ikke sikkert at Kenya har hatt for mange skiløpere på samling/ferie før. Foranledningen er selvsagt av vennskapelig og økonomisk art, siden venninne Annette har bodd der i tre år. Det svenske skogprosjektet Vi-agroforestry lærer de fattigste bøndene på landsbygda i Kenya å plante og dyrke smartere ting enn mais og således med enkle midler høyne en levestandard som er heller skral. Trygt bosted og fasiliteter og kjennskap til land, skikker, kleskode, bra løpesteder og dos and dont var således i boks. Jeg rakk flyet så vidt, bilen sto klar på Slemdal etter at jeg ga pinnen til Suzanne Wigene i Holmenkollstafetten. Jeg fikk beskjed om seieren i sikkerhetskontrollen på Gardermoen. Hurra!
Om trening
To dager senere, den 9. mai, var altså tida inne for å starte løpssesongen. Det var senere enn vanlig, og omgivelsene var også helt annerledes. Løpebena var på ingen måte i rute siden Jotunheimen hadde hatt stuegulv å skøyte på i hele april, og daglige skiturer på 2-5 timer er ingen suksessoppskrift for å oppnå lette ben.
1900 moh er ideell treningshøyde, og etter fem dager i meget snilt løpetempo var det klart for første intervalløkt. Apekattene skvatt unna, og utbyttet av de harde øktene ble maksimalt. Fire harde økter de siste ni dagene fungerte meget bra. Den siste økta foregikk trygt innefor gjerdene til den norske misjonsskolen, rundt misjonærbilene med bibel og kors på siden.
Duggvått gress med klar morgenluft er en feriedrøm i seg selv for noen av oss. Regntid betydde ett regnskyll om dagen og ett om natten. Jeg trodde det regnet så hardt at bilen til Annette ble helt ren av alt det røde støvet, men altså, det var gartner og bilvasker Evans som hadde vært på ferde. Hver dag. Uvant.
Toppturer har de siste årene ikke vært så viktig, men Mount Elgon på 4300 moh på grensen til Uganda var en fin tur, uten klatring, men med vegetasjon hele veien og kjempeutsikt. Å gå i store bøffelspor er ikke vanlig. Mangel på skog har dessverre fortrengt elefantene til Uganda. Bavianene og collabusapene gjorde kjøreturen på veien fram til stien morsom. Det meste av anatomiske tilhørigheter ristet seg vekk fra sine vanlige plasser i kroppen, på et ræl av en vei. Vi brukte to timer på tre mil kjøring. Motorsaga bak i bilen tydet på at dette var vanlig standard. Bambusen som sperret veien, fungerte som automatisk børstevask. Gi gass NAF/Viking kommer ikke og redder oss her.
Brød og toppidrett
En gylden anledning til å få innblikk i hva gutta som løper fortest i verden faktisk spiser, fikk jeg da økonomiansvarlig for Vi-skogen, Courir (1.52 på 800 m som 15-åring, sikkert uten sko) og jeg humpet av gårde mot flyplassen i Eldoret. Et stort smil:
- Te og mye melk.
- Hva med ugali, maisgrøten som ligger som en jernklump i magen?
- Nei, sjelden, men mye melk, og gjerne tradisjonell mat, litt kjøtt og pannekakelignende lefse.
- Hva med brød, da?
Courir lo så ha ristet
- Brød nei, nei, nei, er du gæer'n??
Senere spurte han meg hva det kom av at Norge ikke hadde noen raske langdistanseløpere, vi som har alle pengene, alle treningssentrene, stipendiene, ekspertene og fritiden? Jeg sa at det nettopp kanskje var at vi ikke trengte å løpe for å jekke oss opp økonomisk.
- Og dere spiser for mye brød, sa han og lo så han holdt på å kjøre av veien igjen.......
--------------------------------------------------
Les hele artikkelen i KONDIS!
KONDIS
Bladet for alle kondisjonerende
JULInummeret 2005
ÅRGANG 2005
KONDISARKIVET
Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement!
Siste medlemssaker
Annonse