De avgjørende øyeblikkene
Av Espen Stueland
Startskuddet går for halvmaratonløpet i en av de
større østlandsbyene tidlig i høstsesongen 2004. I
løpet av de neste halvannen kilometrene plasserer
jeg meg i et felt hvor farten kjennes komfortabel og
kontrollert, men når jeg sjekker kilometertiden ved
to km syns jeg det går noen sekunder raskere enn det
bør. Raskere enn planen. Sånn er det som regel,
enhver jager noen som er litt bedre; det store
spørsmålet blir så om det er lurt å løpe
tre-fire-fem sekunder raskere enn planlagt også en
tredje og fjerde kilometer. Gjør man det, har man
enten dagen eller kan regne med trøbbel (eller, en
tredje mulighet: man var for passiv da man regnet på
opplegget). Nå ville det kanskje være fornuftig å
falle av. Men det føles ikke riktig. Bedre er det å
ligge i feltet jeg nå ligger. Jeg kjenner løperne
rundt meg etter diverse løp med og mot dem, og vet
at det ville være dumt å la disse folkene stikke av
uten meg. Etter fire kilometer er det som om lufta
har gått litt ut av ham som ligger forrest. Puljen
med tre-fire løpere som ligger et stykke foran oss
drar fra. Han som førte an legger seg bak i feltet.
I løpet av den neste halve kilometeren går farten
betraktelig ned. Den som ligger foran nå er
tydeligvis ikke like villig til å holde oppe
tempoet. Ved fem kilometer kjenner jeg at jeg
begynner å bli utålmodig, og at noe må gjøres. Jeg
er sikkert 10-15 sekunder bak skjemaet og hvis dette
vedvarer og tempoet faller ytterligere, vil planen
om å slette den personlige rekorden være utenfor
rekkevidde allerede ved halvløpt distanse.
Demoraliserende. Jeg har to muligheter. Enten
fortsette å ligge i dette feltet og la de to som
ligger foran bestemme tempoet. Fordelen er at de
skjermer for vinden, jeg sparer krefter og kan
utsette støtet. Men det går for langsomt. Skjønt,
kanskje vil det gå like langsomt med meg om jeg
bestemmer meg for å føre. Den andre muligheten
består i å forsøke å ta igjen de fire som stakk
avgårde allerede etter et par kilometer. På en åpen
strekning ser jeg at det er rundt 100 meter fram til
dem. Det betyr at de har noenogtjue sekunders
ledelse, nærmere halvminuttet. Det er mye å ta
igjen. Så mange sekunder må knipes inn over et stort
strekk. Jeg bestemmer meg for å bevilge meg tre-fire
kilometer å ta dem igjen på. Tre-fire kilometer er
ikke for raust. Snarere småambisiøst. Har jeg ikke
klart det innen den tid, er det bare å gi opp. Å gi
opp vil være surt, da vil jeg straks innhentes av
dem jeg ligger i felt med nå, som da vil vite at jeg
har svidd av en haug med krefter, og lett kan hektes
av med de høye laktatverdiene kroppen har løpt på
seg (som blir metabolisert vekk når tempoet deretter
stabiliserer seg på et roligere nivå og kroppen får
mer oksygen å jobbe med). Tre-fire kilometer: jeg
forsøker å regne meg fram til hva som kreves.
Tempoet må økes med rundt sju sekunder på
kilometeren. Det blir vanvittig tøft. Men hvis det
lykkes, betyr det bare at jeg vil være à jour og vel
så det med det opprinnelige skjemaet ved passering
10 km. Jeg forstår ikke hvorfor det går så langsomt
med dem som ligger rundt meg. Normalt er det hardere
å ligge i felt med dem. Hvis jeg skal ha håp om å ta
igjen de fire som ligger 100-130 meter foran, må de
ikke øke tempoet. Gjør de det, om jeg forsøker å ta
dem igjen og merker at de glir fra, blir resten av
løpet spolert. Jeg bestemmer meg for å prøve.
Samtidig håper jeg at en eller to vil følge. Nå. Jeg
passerer i et rykk tre løpere og ligger først.
Kjenner vinden på en annen måte, prøver å ignorere
den. Så skrur jeg frekvensen ørlitte granne opp, og
heldigvis, der hører jeg pusten til en som følger,
men etter ytterligere noen hundre meter syns jeg
ikke han er der, jeg vil ikke snu meg, det er bare å
fortsette å øke på, jeg stirrer på de fire ryggene
foran meg, leser klubbnavnet på singletene og
forsøker å danne meg et inntrykk av hvordan
styrkeforholdet er mellom dem. Etter to kilometre er
jeg i rygg på en som har falt av, stiv før mila;
jeg passerer idet vi løper over en bro. Samtidig
kommer jeg på at regnestykket mitt ikke inkluderte
tidsdifferansen for den høyere gjennomsnittsfarten
de har. Kanskje var det så mye som fire-fem sekunder
raskere, i alle fall tre-fire. Det begynner å bli
tåkete i huet, anstrengelsen; jeg greier ikke å
regne meg fram til hvordan regnestykket skulle se
ut. Det får stå til. Det har vært sagt at underveis
i et løp er det enklere å kontrollere
kilometertidene enn tankene; det er sant. Er de ikke
en del nærmere? Jo, men det gikk lettere å spise seg
innpå til å begynne med. Ikke bra. Jeg har blikket
stivt festet mot dem der foran og selv om det er
litt vanskelig å finne noen punkter hvor jeg kan
måle differansen, syns jeg at jeg faktisk har kommet
en god del nærmere. Men nå begynner jeg å merke
kjøret. Det går ennå en kilometer uten at jeg greier
å ta igjen de førti metrene de fortsatt har. Har de
skrudd opp tempoet? Så, ved en vending like ved
tikilometersmerket er jeg oppi ryggen på dem. Enorm
lettelse. 5 meter fram. Jeg blir liggende noen meter
bak. De trenger ikke å vite at de har en passasjer
med. Hvis de blir løpt igjen av folk bakfra, vil de
begynne å lure på om de har senket tempoet og dermed
skru det opp. Det er det siste jeg trenger akkurat
nå. Nå skal jeg komme meg til hektene. De veksler
stadig om å dra, og jeg har ikke noe stort behov for
plutselig å føle det moralske ansvaret for å dra.
Ikke ennå. For den som ikke er fortrolig med
uttrykket «å dra» kan det opplyses at det betegner
forskjellen på å være den som ligger først, være den
som bestemmer tempoet, og ligge bak. Akkurat denne
dagen innebærer det å dra også ta imot en god del
vind, noe som gjør det forholdsvis mye tyngre å
ligge først. Andre- og tredjemann er i le og bruker
dermed mindre energi. Jeg skal ikke ha sagt at det
er så enormt mye vind, men den er definitivt merkbar
og definitivt reduserer den farten. Dessuten er det
lummert, på en merkelig måte.# Forskjellen på den
som skjermer for vinden og den som blir skjermet
tilsvarer ekstrakreftene sistnevnte vil ha å spurte
med mot slutten av et løp, hvis man ellers er
jamngode. Den som har løpt i le har samme fordel som
«den raskeste» i Aristoteles lysende logiske
setning: The quicker of two things traverses a
greater magnitude in an equal time, an equal
magnitude in less time, and a greater magnitude in
less time (fra Physics). Man må ligge helt i rygg på
ham foran for å dra maks nytte av aerodynamikken.
Noen snakker om denne posisjonen som en «lomme». Av
en eller annen litt dum og stolt (?) grunn blir jeg
liggende noen meter bak. Det er som om de tre er ett
team, selv om de ikke jobber som et: de løper urolig
og veksler konstant på posisjonene, ofte løper de
tre i bredden. Ingen klok løsning. Hvorfor er det så
vanskelig å inngå et midlertidig samarbeid?.........
---------------------------------------------------------------------------------
Les hele artikkelen i KONDIS!
Bli medlem i KONDIS og få 7 nummer i året med
KONDIS
Bladet for alle kondisjonerende
JULInummeret 2005
ÅRGANG 2005
KONDISARKIVET
Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement!
Startskuddet går for halvmaratonløpet i en av de
større østlandsbyene tidlig i høstsesongen 2004. I
løpet av de neste halvannen kilometrene plasserer
jeg meg i et felt hvor farten kjennes komfortabel og
kontrollert, men når jeg sjekker kilometertiden ved
to km syns jeg det går noen sekunder raskere enn det
bør. Raskere enn planen. Sånn er det som regel,
enhver jager noen som er litt bedre; det store
spørsmålet blir så om det er lurt å løpe
tre-fire-fem sekunder raskere enn planlagt også en
tredje og fjerde kilometer. Gjør man det, har man
enten dagen eller kan regne med trøbbel (eller, en
tredje mulighet: man var for passiv da man regnet på
opplegget). Nå ville det kanskje være fornuftig å
falle av. Men det føles ikke riktig. Bedre er det å
ligge i feltet jeg nå ligger. Jeg kjenner løperne
rundt meg etter diverse løp med og mot dem, og vet
at det ville være dumt å la disse folkene stikke av
uten meg. Etter fire kilometer er det som om lufta
har gått litt ut av ham som ligger forrest. Puljen
med tre-fire løpere som ligger et stykke foran oss
drar fra. Han som førte an legger seg bak i feltet.
I løpet av den neste halve kilometeren går farten
betraktelig ned. Den som ligger foran nå er
tydeligvis ikke like villig til å holde oppe
tempoet. Ved fem kilometer kjenner jeg at jeg
begynner å bli utålmodig, og at noe må gjøres. Jeg
er sikkert 10-15 sekunder bak skjemaet og hvis dette
vedvarer og tempoet faller ytterligere, vil planen
om å slette den personlige rekorden være utenfor
rekkevidde allerede ved halvløpt distanse.
Demoraliserende. Jeg har to muligheter. Enten
fortsette å ligge i dette feltet og la de to som
ligger foran bestemme tempoet. Fordelen er at de
skjermer for vinden, jeg sparer krefter og kan
utsette støtet. Men det går for langsomt. Skjønt,
kanskje vil det gå like langsomt med meg om jeg
bestemmer meg for å føre. Den andre muligheten
består i å forsøke å ta igjen de fire som stakk
avgårde allerede etter et par kilometer. På en åpen
strekning ser jeg at det er rundt 100 meter fram til
dem. Det betyr at de har noenogtjue sekunders
ledelse, nærmere halvminuttet. Det er mye å ta
igjen. Så mange sekunder må knipes inn over et stort
strekk. Jeg bestemmer meg for å bevilge meg tre-fire
kilometer å ta dem igjen på. Tre-fire kilometer er
ikke for raust. Snarere småambisiøst. Har jeg ikke
klart det innen den tid, er det bare å gi opp. Å gi
opp vil være surt, da vil jeg straks innhentes av
dem jeg ligger i felt med nå, som da vil vite at jeg
har svidd av en haug med krefter, og lett kan hektes
av med de høye laktatverdiene kroppen har løpt på
seg (som blir metabolisert vekk når tempoet deretter
stabiliserer seg på et roligere nivå og kroppen får
mer oksygen å jobbe med). Tre-fire kilometer: jeg
forsøker å regne meg fram til hva som kreves.
Tempoet må økes med rundt sju sekunder på
kilometeren. Det blir vanvittig tøft. Men hvis det
lykkes, betyr det bare at jeg vil være à jour og vel
så det med det opprinnelige skjemaet ved passering
10 km. Jeg forstår ikke hvorfor det går så langsomt
med dem som ligger rundt meg. Normalt er det hardere
å ligge i felt med dem. Hvis jeg skal ha håp om å ta
igjen de fire som ligger 100-130 meter foran, må de
ikke øke tempoet. Gjør de det, om jeg forsøker å ta
dem igjen og merker at de glir fra, blir resten av
løpet spolert. Jeg bestemmer meg for å prøve.
Samtidig håper jeg at en eller to vil følge. Nå. Jeg
passerer i et rykk tre løpere og ligger først.
Kjenner vinden på en annen måte, prøver å ignorere
den. Så skrur jeg frekvensen ørlitte granne opp, og
heldigvis, der hører jeg pusten til en som følger,
men etter ytterligere noen hundre meter syns jeg
ikke han er der, jeg vil ikke snu meg, det er bare å
fortsette å øke på, jeg stirrer på de fire ryggene
foran meg, leser klubbnavnet på singletene og
forsøker å danne meg et inntrykk av hvordan
styrkeforholdet er mellom dem. Etter to kilometre er
jeg i rygg på en som har falt av, stiv før mila;
jeg passerer idet vi løper over en bro. Samtidig
kommer jeg på at regnestykket mitt ikke inkluderte
tidsdifferansen for den høyere gjennomsnittsfarten
de har. Kanskje var det så mye som fire-fem sekunder
raskere, i alle fall tre-fire. Det begynner å bli
tåkete i huet, anstrengelsen; jeg greier ikke å
regne meg fram til hvordan regnestykket skulle se
ut. Det får stå til. Det har vært sagt at underveis
i et løp er det enklere å kontrollere
kilometertidene enn tankene; det er sant. Er de ikke
en del nærmere? Jo, men det gikk lettere å spise seg
innpå til å begynne med. Ikke bra. Jeg har blikket
stivt festet mot dem der foran og selv om det er
litt vanskelig å finne noen punkter hvor jeg kan
måle differansen, syns jeg at jeg faktisk har kommet
en god del nærmere. Men nå begynner jeg å merke
kjøret. Det går ennå en kilometer uten at jeg greier
å ta igjen de førti metrene de fortsatt har. Har de
skrudd opp tempoet? Så, ved en vending like ved
tikilometersmerket er jeg oppi ryggen på dem. Enorm
lettelse. 5 meter fram. Jeg blir liggende noen meter
bak. De trenger ikke å vite at de har en passasjer
med. Hvis de blir løpt igjen av folk bakfra, vil de
begynne å lure på om de har senket tempoet og dermed
skru det opp. Det er det siste jeg trenger akkurat
nå. Nå skal jeg komme meg til hektene. De veksler
stadig om å dra, og jeg har ikke noe stort behov for
plutselig å føle det moralske ansvaret for å dra.
Ikke ennå. For den som ikke er fortrolig med
uttrykket «å dra» kan det opplyses at det betegner
forskjellen på å være den som ligger først, være den
som bestemmer tempoet, og ligge bak. Akkurat denne
dagen innebærer det å dra også ta imot en god del
vind, noe som gjør det forholdsvis mye tyngre å
ligge først. Andre- og tredjemann er i le og bruker
dermed mindre energi. Jeg skal ikke ha sagt at det
er så enormt mye vind, men den er definitivt merkbar
og definitivt reduserer den farten. Dessuten er det
lummert, på en merkelig måte.# Forskjellen på den
som skjermer for vinden og den som blir skjermet
tilsvarer ekstrakreftene sistnevnte vil ha å spurte
med mot slutten av et løp, hvis man ellers er
jamngode. Den som har løpt i le har samme fordel som
«den raskeste» i Aristoteles lysende logiske
setning: The quicker of two things traverses a
greater magnitude in an equal time, an equal
magnitude in less time, and a greater magnitude in
less time (fra Physics). Man må ligge helt i rygg på
ham foran for å dra maks nytte av aerodynamikken.
Noen snakker om denne posisjonen som en «lomme». Av
en eller annen litt dum og stolt (?) grunn blir jeg
liggende noen meter bak. Det er som om de tre er ett
team, selv om de ikke jobber som et: de løper urolig
og veksler konstant på posisjonene, ofte løper de
tre i bredden. Ingen klok løsning. Hvorfor er det så
vanskelig å inngå et midlertidig samarbeid?.........
---------------------------------------------------------------------------------
Les hele artikkelen i KONDIS!
KONDIS
Bladet for alle kondisjonerende
JULInummeret 2005
ÅRGANG 2005
KONDISARKIVET
Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement!
Siste medlemssaker
Annonse