En triatlets selvangivelse
For ett år siden meldte jeg meg via internett inn i en triatlonklubb.
Skriv litt om deg selv, sto det i e-brevet jeg fikk fra klubbsekretariatet. Så der satt jeg i egen stue i midten av mars og skulle skrive litt om meg selv. I ettertid ser jeg at jeg dro på litt. Jeg beskrev meg selv som godt trent, en habil svømmer og en mann med atskillige mil på sykkelsetet. I hvert fall var intensjonen å være alt dette før sommeren .
Og så kom sommeren alt for fort.
Med beven og anger i sviktende knær sto jeg med tærne i vannet på Bastøya. Det var 2100 meter iskaldt vann fullt av brennmaneter til fastlandet. Jeg var klar for min første triatlonkonkurranse. Mindre enn to uker tidligere hadde jeg kjøpt en våtdrakt av en kar. Han hadde tilbakelagt nevnte distanse i samme drakt på under 25 minutter. Jeg håpet at jeg hadde kjøpt drakten til en superhelt og at kreftene hans lå i drakta. Eller i det minste at den ville holde meg flytende lenge nok til å berge meg over stredet.
Mens jeg sto der og tenkte ut en måte jeg kunne komme meg over stredet med livet i behold, tok jeg meg selv i å gni på glasset i svømmebrillen. I utgangspunktet ingen katastrofal øvelse, hadde det ikke vært for at jeg mindre enn 5 minutter tidligere hadde smurt inn hender, føtter og ansikt med vaselin. Jeg fikk samme følelsen i magen som da jeg en gang uforvarende klødde meg på balla etter å ha finskåret fersk chili. Jeg innså litt for sent den katastrofale, men uunngåelige følgen som måtte komme. Supermann fikk kryptonitt i bagasjen. Jeg var satt ut. Så gikk startskuddet.
Brennmaneter
Når jeg tenker tilbake, husker jeg bare en evighet av grønt vann og brennmaneter, samt en kar i kajakk som pekte i motsatt retning hver gang jeg stakk hodet over vannet.
Men jeg kom over. Jeg vaklet meg opp leideren til brygga og sjanglet bort til terrengsykkelen. Til tross for at den for anledningen var utstyrt med vektbesparende (og uforholdsmessig dyre) slicksdekk, veide den gode 20 kilo uten sykkelflaske. Som for øvrig lå igjen hjemme.
Ikke at det er noen unnskyldning, men arrangørens beskrivelse av sykkeltraseen var asfalt og noe skogsvei. Jeg så for meg store deler asfalt med en hyggelig avveksling i lun furuskog med romslige grustrasseer. Valg av dekk ble gjort etter denne intuitive følelsen. At realiteten var åletrange gjørmestier gjennom bjerkekjerr og bekkefar, var derfor en strek i regningen.
Løpinga ble gjennomført med noe som føltes som multippel brokk, kneprolaps og lungeemfysem, men jeg kom i mål.
Selvinnsikt
To måneder senere var jeg klar for NM i triatlon langdistanse i Oslo. Selvinnsikt har aldri vært min greie.......
---------------------------------------------
Les hele artikkelen i KONDIS!
Bli medlem i KONDIS og få 7 nummer i året med
KONDIS
Bladet for alle kondisjonerende
JULInummeret 2005
ÅRGANG 2005
KONDISARKIVET
Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement!
Skriv litt om deg selv, sto det i e-brevet jeg fikk fra klubbsekretariatet. Så der satt jeg i egen stue i midten av mars og skulle skrive litt om meg selv. I ettertid ser jeg at jeg dro på litt. Jeg beskrev meg selv som godt trent, en habil svømmer og en mann med atskillige mil på sykkelsetet. I hvert fall var intensjonen å være alt dette før sommeren .
Og så kom sommeren alt for fort.
Med beven og anger i sviktende knær sto jeg med tærne i vannet på Bastøya. Det var 2100 meter iskaldt vann fullt av brennmaneter til fastlandet. Jeg var klar for min første triatlonkonkurranse. Mindre enn to uker tidligere hadde jeg kjøpt en våtdrakt av en kar. Han hadde tilbakelagt nevnte distanse i samme drakt på under 25 minutter. Jeg håpet at jeg hadde kjøpt drakten til en superhelt og at kreftene hans lå i drakta. Eller i det minste at den ville holde meg flytende lenge nok til å berge meg over stredet.
Mens jeg sto der og tenkte ut en måte jeg kunne komme meg over stredet med livet i behold, tok jeg meg selv i å gni på glasset i svømmebrillen. I utgangspunktet ingen katastrofal øvelse, hadde det ikke vært for at jeg mindre enn 5 minutter tidligere hadde smurt inn hender, føtter og ansikt med vaselin. Jeg fikk samme følelsen i magen som da jeg en gang uforvarende klødde meg på balla etter å ha finskåret fersk chili. Jeg innså litt for sent den katastrofale, men uunngåelige følgen som måtte komme. Supermann fikk kryptonitt i bagasjen. Jeg var satt ut. Så gikk startskuddet.
Brennmaneter
Når jeg tenker tilbake, husker jeg bare en evighet av grønt vann og brennmaneter, samt en kar i kajakk som pekte i motsatt retning hver gang jeg stakk hodet over vannet.
Men jeg kom over. Jeg vaklet meg opp leideren til brygga og sjanglet bort til terrengsykkelen. Til tross for at den for anledningen var utstyrt med vektbesparende (og uforholdsmessig dyre) slicksdekk, veide den gode 20 kilo uten sykkelflaske. Som for øvrig lå igjen hjemme.
Ikke at det er noen unnskyldning, men arrangørens beskrivelse av sykkeltraseen var asfalt og noe skogsvei. Jeg så for meg store deler asfalt med en hyggelig avveksling i lun furuskog med romslige grustrasseer. Valg av dekk ble gjort etter denne intuitive følelsen. At realiteten var åletrange gjørmestier gjennom bjerkekjerr og bekkefar, var derfor en strek i regningen.
Løpinga ble gjennomført med noe som føltes som multippel brokk, kneprolaps og lungeemfysem, men jeg kom i mål.
Selvinnsikt
To måneder senere var jeg klar for NM i triatlon langdistanse i Oslo. Selvinnsikt har aldri vært min greie.......
---------------------------------------------
Les hele artikkelen i KONDIS!
KONDIS
Bladet for alle kondisjonerende
JULInummeret 2005
ÅRGANG 2005
KONDISARKIVET
Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement!
Siste medlemssaker
Annonse