| - En virkelig banebryter |
| Arthur F. Lydiard var en av de tre profilene innen trening for mellom- og langdistanse som jeg vil rangere høyest. De to andre var australieren Percy Cerutty (1950-tallet) og amerikaneren Bill Bowerman som hadde sitt virke ved universitetet i Oregon, sier Johan Kaggestad. Johan betegner samtlige tre som banebrytere og mener det egentlig har skjedd lite siden disse lanserte sine treningsteorier og fulgte dem opp i praksis. Av Hans L. Werp Før jul kom meldingen fra New Zealand om den aldrende Arthur F. Lydiards bortgang. - Når hørte løperverden for første gang om Lydiard, Johan? - Det var på slutten av 1950-tallet. Da kom det new-zealandske løpere til Europa i følge med australierne ledet av Cerutty. Australierne hadde markert seg litt tidligere. Løperne fra disse nasjonene vakte oppsikt da de begynte å slå rekorder som var satt i den foregående intervalltreningsperioden. Så kom OL i Roma som ble det store gjennombruddet for løperne fra Oseania, Snell fra New Zealand vant 800 meter, Elliott fra Australia (trent av Cerutty) vant 1500 meter og Halberg fra New Zealand vant 5000 meter. - Hvordan forløp Lydiards karriere videre på 1960-tallet? - Peter Snell var hans mest kjente elev i disse årene, og Snell vant både 800 meter og 1500 meter i Tokyo-OL 1964. - Lydiard røk uklar med sitt eget forbund? - Ja, han gjorde det. Det er ikke uvanlig at karismatiske og dyktige trenere gjør det, fordi de kjenner utøverne og har sin plan for dem. Forbundene har gjerne andre planer, som kanskje er mer kortsiktige. - Så dukker han opp i Finland sent på 1960-tallet? - Ja, han gjør det. Finnene hadde hørt om Lydiard, som altså var falt i unåde hos sitt eget forbund og hentet ham til Finland. Det tok noe tid før Lydiards prinsipper fant fotefeste i Finland, og Lydiard reiste hjem, antagelig røk han uklar med forbundet der også, jeg vet ikke. Men så skjer det: Under EM i Helsinki i 1971 vinner Juha Väätainen både 5000 og 10000 meter på en imponerende måte. Han løper sisterundene på 53 sekunder og skaper stor forundring. Året etter vinner finnene 1500 meter ved Pekka Vasala og 5000 og 10000 meter ved Lasse Viren i München OL. Viren gjentar dette fire år senere i Montreal. Da vinner Anders Gärderud 3000 meter hinder. Anders hadde tidlig begynt å interessere seg for Lydiards ideer og trente mye med finnene. - Lydiard dukker opp i Danmark også? - Ja, han gjør det og får fram løpere som Nils Kim Hjorth, en av verdens beste 1500 meterløpere på sin tid, og maratonløpere som Henrik Jørgensen og Allan Zachariassen. - Og så får vi en ny new-zealandsk epoke samtidig? - Ja, den er representert ved løpere som Dixon, Walker og Quax som alle er blant verdens beste på mellom- og langdistanse i en lang periode, helt inn på 1980-tallet. De ble riktignok ikke trent av Lydiard, men de holdt seg til hans treningsprinsipper, forteller Kaggestad. Quax har uttalt følgende om Lydiard: Han var vanvittig til å motivere folk. Etter at du hadde snakket med Arthur, var du klar til å løpe gjennom murveggen. Treningsfilosofien - Hva gikk Lydiards treningsfiosofi ut på? - I bunnen lå det en lang grunntreningsperiode hvor løperne tilbakela et stort antall kilometer. Denne perioden varte i minst 20 uker. Da løp Lydiards elever vel 200 km i uka. Også Snell gjorde det, til tross for at han var 800/1500 meterløper. Hver søndag løp de en maratondistanse (42 km) i traktene utenfor Aukland, jeg tror det er en bukt eller sjø der som de løp rundt. 800-meterløperen Snell løp den distansen, som de andre. - Hvor fort gikk det? - Det gikk fort. Her er det nok misforståelser ute og går, fordi uttrykket long, slow distance har vært brukt. Men det var altså steady distance, jeg vil karakterisere det som intensitet 3 i Olympiatoppens skala. Men poenget er at dersom du ligger på, la oss si 155 i puls på disse distansene, så vil du etter hvert oppleve at du kan løpe fortere på samme puls. De holdt seg under, men ikke nødvendigvis så langt under anaerob terskel. - De orket å løpe langt? - Ja, en løper som John Walker som satte verdensrekorder på mile-distansen, har en sjetteplass i VM terrengløp over 12 km. Det forteller sitt. - Så fulgte det en bakketreningsperiode? - Ja, men den er omdiskutert. Også Cerutty brukte bakketrening, gjerne i sanddynene. Men det viste seg at mange kjørte seg i senk på å trene bakke, kanskje annenhver dag i ukesvis. - Hvordan løp de bakkene? .................... -------------------------------------------- Les hele artikkelen i KONDIS! KONDIS Bladet for alle kondisjonerende Februarnummeret 2005 ÅRGANG 2004 KONDISARKIVET Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement! |
- En virkelig banebryter
Artikkelen fortsetter under annonsen
