| Grov dypt i gullgravernes fotspor |
| Den ultimate målsetting for alle amerikanske ultraløpere er å kunne gjennomføre Western States 100 Miles Endurance Run. Løpet starter i olympiabyen Squaw Valley og går gjennom Sierra Nevada-fjellene på stier som ble etablert i gullgravertiden. I løpet av det siste året har jeg kunnet trene spesielt mot dette løpet i solrike California og belønningen ble den ettertraktede sølvspennen som bevis på å ha gjennomført på mindre enn et døgn. Av UltraLars Sætran Etter at James Marshall i januar 1849 oppdaget gull i California kom det en bølge av lykkejegere vestover. Hele 15 tusen vogner gjorde den lange veien vestover over Rocky Mountains og de tørre og ugjestmilde ørkenstrekningene i Utah og Nevada før de stod foran de ville og forrevne Sierra Nevada fjellene, med topper og pass mellom 2700 og 3300 meters høyde, som måtte forseres for å komme til det forjettede gullet. Den ruten som ble etablert først gikk over Emigrant Pass, der motorveien Interstate 80 går i våre dager. Etter det første gullfunnet spredte funnstedene seg både nordover og sørover, og etter hvert ble nye ruter gjennom og over fjellene oppdaget og tatt i bruk. En av disse var the Western States Trail, som ble en viktig forbindelse mellom gullbyene på California-siden og de nye sølvbyene i Nevada. Ferdselsledene var imidlertid ikke for de svake. Terrenget er voldsomt og vilt, og mange er de som forulykket på ferden gjennom fjellene. Etter hvert ble det etablert jernbane gjennom fjellene, gull-rushet dabbet av og de gamle ferdselsledene mellom øst og vest ble mindre brukt. I 1931 ble den gamle Western States-stien merket mellom byen Auburn på vestsiden av fjellene og Lake Tahoe, en vakker innsjø som ligger ikke langt fra Squaw Valley, kjent for Vinter-OL i 1960. I 1955 ble Western States Trail tatt i bruk til the Tavis Cup Ride, et ritt som er anerkjent som the ultimate test of horsemanship. Opptakten til The Western States 100 miles Endurance Run kom i 1974 da Gordy Ansleigh deltok i rittet dog uten hest. Det tok ikke mange årene før States ble mektig populært blant ultraløpere, og løpet framstår i sitt 31. år som den desiderte kronjuvel blant amerikanske ultraløp. Løpsforberedelser Løpet er spesielt siden det går i områder som er så godt som fullstendig uberørt av sivilisasjonens utbygginger. En stor del av området er lagt ut som nasjonalpark, og States får hvert år lisens til å slippe av gårde ca. 370 løpere. I og med at det årlig er oppimot 1500 løpere som søker om å få delta, så foregår tildeling av startnummer i et lotteri som finner sted i november måned året før løpet. Noen unntak fra lotteriet finnes. Det er en kvote for gode løpere og en for internasjonale løpere. Artikkelforfatteren benyttet seg av sitt røde norske pass for å komme med i sistnevnte kvote. Startskuddet for løpet avfyres klokka fem om morgenen den siste lørdag i juni måned, men allerede onsdagen før begynner de første foredragene med orientering om løypa, råd om fotpleie, instrukser til den enkelte løpers hjelpere etc. På fredagen er det obligatorisk innsjekking med helsekontroll der hver løper blir påsatt armbånd med informasjon om vekt, puls, blodtrykk o.l. States er rock&roll når det gjelder ultraløping i USA, og aktivitetene i forkant av starten gjenspeiler dette. Favorittene presenteres, og Scott Jurek er soleklar favoritt blant mennene etter sine fem tidligere seire og sin sterke forsesong. I kvinneklassen er det derimot ganske åpent etter at Ann Trason har kastet inn håndkleet med langtidsskade. Etter litt nervøs småsoving natt til lørdag er det på med løpsutstyret; caps, solbriller, midjeveske og drikkeflasker. I mørket kjøres det opp til Squaw Valley for løpsfrokost og innsjekking med utlevering av startnummer. Stemningen i timen før start fortettes, og det er en lettelse når skuddet endelig smeller og de 370 løperne velter ut under startseilet i de få varmegradene som er. Den første delen av løpet er 800 høydemeter opp gjennom alpinløypene i Squaw Valley der de fleste går mer enn de løper. Da vi ankommer the Escarpment løpets høyeste punkt har sola stått opp, og utsikten over Lake Tahoe og de omkringliggende fjella er bare fantastisk. Høyfjellet En kan imidlertid ikke nyte utsikten for lenge når en deltar i States. Løypa videre består av en enkel sti så det gjelder å finne en høvelig plass i geleddet av løpere som haster videre. Det er hardt å stagge løpslysten, men med en smule klokskap etter tidligere feilgrep så lykkes jeg med å ta det rimelig med ro der stien slynger seg langs, og opp og ned over, rygger i høyfjellet. Vi løper i flere timer i ca. 2500 meters høyde, men forbausende nok merker jeg ikke noe til den forventede kortpustheten. Fram til Robinson Flat, en fjerdedel ut i løpet, går løypa i høyfjellet, og utsikten til snødekte fjell og imponerende canyons er så vakker et en nesten burde grine. Stien er imidlertid tøff, og fokus må settes på å sette føttene riktig. Det går opp, og det går ned, og servicestasjonene Leon Ridge og Red Star Ridge passeres. Jeg kruser rimelig greit av gårde. Spiser så mye fast føde som jeg makter og holder meg på skjemaet til 24 timer, som er målsettingen. Underveis passerers den berømte Cougar Rock, som er en vanskelig passerbar klippe som ligger akkurat midt i veien på en smal fjellrygg. I tanken streifer jeg de strabasene som må ha møtt gullgravere med solid oppakning her for 150 år siden. Robinsin Flat, som i tidligere tider var møtested for indianerstammer i området og seinere et naturlig hvilested for de som ferdes, er en av de store servicestasjonene med mye personell og tilskuere. Her er enkelte grassletter som ble benyttet til beite for hester og krøtter som gullgravere og nybyggere hadde med seg. Kjempemessig furuskog vokser her i samme høyde som Galdhøpiggen. Konglene til suger-pine trærne er nær 40 cm lange, og enkelte av stammene er to meter i diameter. 3,5 kg tyngre Jeg bruker noe tid på dobesøk og henter fram drikkeflaske nummer to fra min drop-bag der jeg også har en boks med et flytende måltid på 360 kcal. Dette pluss et beger med kyllingsuppe og enda et par med sportsdrikke viser seg å bli i meste laget. Den neste timen rundt Little Bald Mountain går ikke fort med full mage og på vektkontrollen er jeg da også 3,5 kg tyngre enn da jeg startet. Løypa videre har jeg kjennskap til etter å ha løpt de neste 50 miles fire uker i forkant av løpet. Jeg hadde gledet meg til de tøffe og tekniske utforkjøringene fram til Deep Canyon, men nå får jeg ikke teknikken til å stemme på grunn av stramme hamstrings. Les hele artikkelen i KONDIS! KONDIS Bladet for alle kondisjonerende Novembernummeret 2004 ÅRGANG 2004 KONDISARKIVET Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement! |
Grov dypt i gullgravernes fotspor
Artikkelen fortsetter under annonsen
