| Lang dags ferd mot Gaustatoppen |
| Dagen nærmer seg med stormskritt. Mine to yngste sønner, Jonas (13) og Simon (11), min mann Gudmund og jeg ankommer Eidfjord med bilen full av våtdrakt og svømmebriller, sykkel- og løpetøy, sykkelslanger og -pumpe, energipulver og flasker, dopapir og laken, fleskepannekaker, aloe vera, sykler på taket, myggstikk på låret og sommerfugler i magen til fruen. Av Elisabeth Waaler Vi kommer fra hytten på Ustaoset der vi har tilbrakt vår siste ferieuke. Jeg har prøvd å virke avslappet og rolig og bare snakket litt febrilsk om nervøsiteten og panikken som ønsker å ta bolig i en kropp som har løpt og syklet veldig mye, men bare svømt bitte lite granne. Eidfjord ligger der i deilig solskinn og hotellet er innbydende. Jeg prøver å innbille meg at fjorden er like innbydende og at det å hoppe uti midtfjords klokken fem neste morgen er noe som frister. Jeg treffer tilfeldig på Hege som vet alt og svarer tålmodig på alle paniske spørsmål fra en som aldri har vært med på triatlon tidligere, men som begynner å innse konsekvensene av en påmeldingsmail sendt for mange, mange måneder siden. På informasjonsmøtet ser jeg skrekkslagen på alle folkene. De ser jo bare forferdelig spreke ut alle sammen. Hva gjør jeg her? Panikken får skikkelig fotfeste nå og gir seg utslag i en resignasjon som forteller meg at jeg ikke har noe her å gjøre. Men jeg innser at jeg likevel er her og bare må prøve å komme meg gjennom det kommende døgnet levende. En journalist med tilhørende fotograf er på tråden. De vil følge meg til Geilo. Atmosfære Jippi! Jeg fikk to hele timer med søvn før jeg står opp, dusjer og med mye strev får på meg våtdrakten. Tvinger i meg skive og banan mens jeg svetter. Kommer meg ut med sykkelen og alle tingene i en søppelpose. HEI, stopp jeg må tusje deg, sier en blid stemme. Halvvegs av med våtdrakten. Nr. 24 på overarm og legg med svart tusj. Føler meg litt tøff og litt som en fisk som merkes. Rar atmosfære i måneskinnet. Jeg begynner å fryse samtidig som jeg svetter i våtdrakten. Kvier meg til møtet med det kalde vannet som ligger der truende rolig ikledd et disig slør. Hvor lenge skal båtturen vare, egentlig? Vi har tøffet utover i stor fart i snart en halv time! Det holder nå. Ser at alle har minst dobbelt så tykk våtdrakt som meg. Fryser. Vanskelig å få håret inni den trange badehetten. Sjokkbølger Nå skal vi uti. Jeg hopper uten å nøle, og det kalde vannet lager sjokkbølger i kroppen min. Jeg gisper etter luft når jeg omsider får kavet meg til vannoverflaten. Begynner å hyperventilere med en gang på grunn av kulden. Pust rolig med magen, Elisabeth. Begynner å svømme. Panikken brer seg. Kjenner kulden trenge inn til margen og tenker at nå må vel vannet inni drakten snart bli varmt slik at jeg ikke blir kaldere. Prøver å konsentrere meg om svømmetakene samtidig som jeg forsøker å fokusere et vått, blått blikk på noe. Ikke lett når de blå svømmebrillene inntar like mye vann som det min litt for åpne munn gjør. Jeg prøver å tenke positivt. Har noen ved siden av meg, kanskje noen bak også, men utrolig mange foran forsvinner inn i disen. Følelsen er forsvunnet fra underarmene mine. Nå blir jeg litt redd. Ingen vil se når jeg plopper under. Sluker mer vann. Smaker ikke så salt, så det er sikkert bare bra å drikke litt. Blir ikke sliten av å svømme, men det er så kald! Trist hvis jeg skal stoppes her, tenker jeg. Vil ikke gi meg. Skal jeg brøle litt? Der synes jeg at jeg skimter en hvit kloss i det fjerne hotellet? Tror det! Svømmer automatisert videre uten følelse i armene. Skal klare dette! Endelig. Ser de som skal løfte meg i land, og de tar godt tak i meg. Føler meg som en fisk som dras i land. Kan eg sleppe deg no? NEI, roper jeg da jeg ikke føler føttene mine heller. Trenger litt støtte. Jada, av med badehetten, sjangler oppover. Rister og hakker tenner. Fomler med følelseløse hender og klarer merkelig nok å vrenge av meg våtdrakten. Så var det på med sykkeltøyet. Hvorfor er det så trangt? Jeg fomler og minuttene tikker. Får med mye strev på meg sokkene. Kjenner at det blir krøller i skoene. Det får være. Hjelmen klaskes på vått og flokete hår ser sikkert fin ut Sjangling Jeg sjangler ut til sykkelen. Holder på å falle av når jeg skal sette meg på. Kommer meg endelig av gårde. 20 minutter brukte jeg på skiftet. Hakker tenner så sykkelen rister som om jeg kjører på brostein midt i Bergen, men jeg er så glad for at jeg klarer å sykle! ................................................... ................................................... Les hele artikkelen i KONDIS! KONDIS Bladet for alle kondisjonerende Septembernummeret 2004 ÅRGANG 2004 KONDISARKIVET Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement! |
Lang dags ferd mot Gaustatoppen
Artikkelen fortsetter under annonsen
