Fem høye med Røa-veteranene
Evig ungdom og virilitet gir det kanskje ikke, men en langtur med sykkel og joggesko for og bestige Nordmarkas fem topper på mer enn 700 meter, kan være både en fin utfordring og en god investering i egen helse.
Av Svein Ole Braaten
Innbydelsen fra driftige Røa-veteraner til denne spennende Nordmarksturen ble raskt positivt besvart. De fem toppene som skulle bestiges var Helgehaugen på 705 m, Lamanshaugen på 701, Svarttjernshøgda på 717, Ringkollen på 702 og til slutt Oppkuven på 704 m. Vel, det er kanskje ikke høyder som får toppentusiaster til å miste pusten, men man får ta det som er i nærområdet.
Toget til Grua
Da 18 syklister trillet inn på Oslo S og samtidig forlangte grupperabatt, ble det hektisk bak luka. Men etter at vi kom til enighet om prisen, var det bare og trille syklene inn på toget til Grua, som hadde egen sykkelavdeling. Bra NSB!
En rakk ikke toget og måtte ta neste avgang som var en melkerute. Avstanden frem til oss andre ble stor, noe han måtte slite med langt ut gjennom turen.
Vel om bord med tigerstaden ble lagt bak oss var det opp med kart og mat. Praten gikk om treningen som selvsagt hadde vært altfor dårlig, og om skader som begynte og bli leget. Å si at man har trent mye og er skadefri, skal man være varsom med når birkebeinere møtes
Helgehaugen
18 spreke menn og én sprek kvinne tok fatt på bakkene mot Myllavannet som etter en liten stopp ble passert. Minner fra vinterens fine staketurene over dette 5 km lange vannet strømmet på, men nå var det Helgehaugen som skulle beseires, og firbente ulldotter fant det lurest og komme seg i sikkerhet da feltet kom.
Sykkelsko ble byttet ut med joggesko, og etter litt orientering sto vi der vi skulle, midt i svarte skogen. Ikke mye som minnet om en topp, men en liten varde var indikatoren. Etter obligatorisk bildetaking bar det fort nedover, og den uheldige som hadde blitt for sein til toget, ble møtt med ønske om god tur opp.
Lahmannshaugen
Neste topp var Lamannshaugen. Veien ble brattere og brattere, og noen måtte trille siste biten før løpingen mot toppen begynte. Heller ikke denne toppen bød på de store opplevelsene, men en kort løpetur førte oss ut på et hogstfelt, og en nydelig utsikt over Jevnaker, Randsfjorden og Norefjell åpenbarte seg.
Siste mann hadde tatt litt inn på nå, men vi hadde selvsagt ikke tid til og vente
Svarttjernshøgda
Det gikk raskt nå på fin skogsvei mot Tverrsjøen og den høyeste toppen, Svarttjernshøgda.
Her fikk vi også den lengste løpeturen før toppen med utsiktstårn kom til syne. Andre turgåere som nøt mat og utsikt ble litt forskrekket da en gjeng godt voksne kom pustende og pesende opp og bare fortsatte klatringen helt opp på toppen av tårnet. Nok en flott utsikt som innbød til diskusjon om navn på vann og topper som kom til syne. Etter en rask nedstigning med noe knall og fall og tilhørende blødende sår, var alle klar for en liten rast ved Tverrsjøens bredder.
Medbrakt mat og drikke ble fortært samtidig som svett tøy ble forsøkt tørket. Men sola ville ikke slippe sine stråler over oss, så vi ble ikke sittende så lenge. Vi hadde den lengste og mest krevende sykkeletappen foran oss, og vi håpet å få selskap av sistemann.
Les hele artikkelen i KONDIS!
Bli medlem i KONDIS og få 7 nummer i året med
KONDIS
Bladet for alle kondisjonerende
Septembernummeret 2004
ÅRGANG 2004
KONDISARKIVET
Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement!
Av Svein Ole Braaten
Innbydelsen fra driftige Røa-veteraner til denne spennende Nordmarksturen ble raskt positivt besvart. De fem toppene som skulle bestiges var Helgehaugen på 705 m, Lamanshaugen på 701, Svarttjernshøgda på 717, Ringkollen på 702 og til slutt Oppkuven på 704 m. Vel, det er kanskje ikke høyder som får toppentusiaster til å miste pusten, men man får ta det som er i nærområdet.
Toget til Grua
Da 18 syklister trillet inn på Oslo S og samtidig forlangte grupperabatt, ble det hektisk bak luka. Men etter at vi kom til enighet om prisen, var det bare og trille syklene inn på toget til Grua, som hadde egen sykkelavdeling. Bra NSB!
En rakk ikke toget og måtte ta neste avgang som var en melkerute. Avstanden frem til oss andre ble stor, noe han måtte slite med langt ut gjennom turen.
Vel om bord med tigerstaden ble lagt bak oss var det opp med kart og mat. Praten gikk om treningen som selvsagt hadde vært altfor dårlig, og om skader som begynte og bli leget. Å si at man har trent mye og er skadefri, skal man være varsom med når birkebeinere møtes
Helgehaugen
18 spreke menn og én sprek kvinne tok fatt på bakkene mot Myllavannet som etter en liten stopp ble passert. Minner fra vinterens fine staketurene over dette 5 km lange vannet strømmet på, men nå var det Helgehaugen som skulle beseires, og firbente ulldotter fant det lurest og komme seg i sikkerhet da feltet kom.
Sykkelsko ble byttet ut med joggesko, og etter litt orientering sto vi der vi skulle, midt i svarte skogen. Ikke mye som minnet om en topp, men en liten varde var indikatoren. Etter obligatorisk bildetaking bar det fort nedover, og den uheldige som hadde blitt for sein til toget, ble møtt med ønske om god tur opp.
Lahmannshaugen
Neste topp var Lamannshaugen. Veien ble brattere og brattere, og noen måtte trille siste biten før løpingen mot toppen begynte. Heller ikke denne toppen bød på de store opplevelsene, men en kort løpetur førte oss ut på et hogstfelt, og en nydelig utsikt over Jevnaker, Randsfjorden og Norefjell åpenbarte seg.
Siste mann hadde tatt litt inn på nå, men vi hadde selvsagt ikke tid til og vente
Svarttjernshøgda
Det gikk raskt nå på fin skogsvei mot Tverrsjøen og den høyeste toppen, Svarttjernshøgda.
Her fikk vi også den lengste løpeturen før toppen med utsiktstårn kom til syne. Andre turgåere som nøt mat og utsikt ble litt forskrekket da en gjeng godt voksne kom pustende og pesende opp og bare fortsatte klatringen helt opp på toppen av tårnet. Nok en flott utsikt som innbød til diskusjon om navn på vann og topper som kom til syne. Etter en rask nedstigning med noe knall og fall og tilhørende blødende sår, var alle klar for en liten rast ved Tverrsjøens bredder.
Medbrakt mat og drikke ble fortært samtidig som svett tøy ble forsøkt tørket. Men sola ville ikke slippe sine stråler over oss, så vi ble ikke sittende så lenge. Vi hadde den lengste og mest krevende sykkeletappen foran oss, og vi håpet å få selskap av sistemann.
Les hele artikkelen i KONDIS!
KONDIS
Bladet for alle kondisjonerende
Septembernummeret 2004
ÅRGANG 2004
KONDISARKIVET
Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement!
Siste medlemssaker
Annonse