Den lengste dagen fra kyst til kyst på New Zealand
Før jeg la ut på reise for to år siden, fortalte en av mine venner i Oregon (Jamie, din
) meg om et løp han hadde hørt om på New Zealand. Det het Coast to Coast, og utøverne kryssa Sørøya fra vest til øst med mål i Christenchurch, hele veien for egen maskin. For en gjeng med gærninger, tenkte jeg.
Av Emily Miazga
Konkurransen bestod av sykling, fjelløping og elvepadling. Hele konseptet virka fullstendig uoverkommelig for meg. Men som dere alle vet, ting forandrer seg. Mens jeg har reist, er jeg blitt involvert i denne idretten som heter multisport, og selve kvintessenskonkurransen som definerer hva denne idretten dreier seg om, er Coast to Coast, løpet som blir betraktet som et VM i multisport for individuelle utøvere. Så her er jeg på New Zealand og har nettopp fullført min første Longest Day Coast to Coast. Jeg tror jeg har tørnet gal.
Jeg dro over til New Zealand fra Australia like over nyttår for å forberede meg. Konkurransen starta 7. februar så jeg hadde bare en knapp måned på å venne meg til det som skulle komme. Løypa er slik at dersom en ikke har vært gjennom den på forhånd, må en forvente å bruke ganske mye tid underveis på å skaffe seg oversikt, særlig på etappene med fjelløping og elvepadling.
Min styrke er fjelløping og min svake side elvepadling. Det siste er ikke så rart siden jeg har svært lite erfaring med strykpadling særlig i de lange og ustabile kajakkene de bruker i multisportkonkurranser.
Én eller to dager
Coast to Coast starter med 3 km løping fra Kumara-stranda, så 55 km sykling, 33 km fjelløping i steinete terreng, 15 km sykling, 67 km elvepadling og til slutt 70 km sykling til Christchurch. Herrevinnerne bruker vanligvis 11-12 timer og de beste damene 12-13 timer.
Årets løp var det 22. i rekken. I virkeligheten er det to konkurranser: Et 2-dagersløp som deler strekningen i to og som vanligvis har ca. 800 deltakere. Så er det The Longest Day som er mesterskap for individuelle utøvere og som i år hadde 143 startende, inkludert meg sjøl. De fleste prøver seg på todagersløpet før de i det hele tatt vurderer The Longest Day. Siden jeg befinner meg på disse kanter for en avgrensa tidsperiode, kunne ikke jeg tillate meg en slik luksus. Jeg måtte bare kaste meg ut i det og gå rett på den tøffeste utgaven.
Tilbake til ankomsten og treningsoppholdet i forkant. Jeg kan ikke si at jeg noen gang har blitt bedre tatt imot enn det jeg ble her på New Zealand. Allerede etter et par dager i Christenchurch følte jeg meg heime.
Å bli klar for en slik begivenhet er en stor logistisk prestasjon. Du må organisere utstyret, støtteapparatet (folk som frakter utstyret fra et vekslingsområde til det neste som et omreisende sirkus) og ikke minst du må trene! Alle mine venner her og gutta i kajakk- og sykkelbutikken var fantastiske. Jeg fikk til og med medieoppmerksomhet, som utenlandsk deltaker og "aspirant til tittelen". Ha, de skulle bare visst at jeg hadde mer enn nok med å venne meg til kajakken og klare å padle den villstyrige farkosten nedover elva!
Flomdiger
Det tar flere timer å forsere elva, og det er derfor helt avgjørende at en mestrer kajakken. Jeg var som sagt en nybegynner som aldri før hadde satt mine bein i en multisportkajakk. Så jeg hadde virkelig noe å lære.
Elva var så flomdiger den første uka jeg var her at jeg ikke kunne trene i den, bare på flatt vann i Christenchurch. Da det til slutt ble mulig å prøve i elva, innså jeg hvilken oppgave jeg hadde foran meg. Elva var temmelig teknisk krevende med kokende stryk. Elementene var så kraftige at enhver nybegynner ville blitt hivd ut av båten før han rakk å si "skitt".
Så det ble mange svømmeturer mange kalde svømmeturer mens jeg øvde. Og jeg som hater å svømme. Når du detter ut av båten, må du ta deg inn til land, tømme ut vannet, komme deg oppi og fortsette. Veltene virker demoraliserende og tærer på sjøltilliten.
Den kraftfull og dynamiske elva avtang respekt, og jeg prøvde å gi den hele min oppmerksomhet. Ti dager før konkurransen trodde jeg ikke at jeg ville klare det. Jeg var skremt og følte at jeg virkelig hadde tatt meg vann over hodet. "Hvorfor i huleste innbiller jeg meg at jeg kan fullføre en slik konkurranse?" tenkte jeg. "Jeg er ikke som disse new-zealanderne som er født og fostra opp til å forsere klipper og flommende elver."
Len som driver kajakkbutikken Topsport, var den som berga meg. Han sa: "Du må få deg en Eclipse (en mer stabil konkurransekajakk), og det vil gå greit." Len klarte den umulige jobben å gjøre meg til venn med kajakken på den vesle uka jeg hadde igjen til konkurransen. Han tok meg med ut i elva og gav meg privattimer for å forsikre seg om at jeg var trygg og kompetent. Jeg visste at jeg måtte roe meg ned og ikke la presset fra konkurransen, elva og media skake meg. Og på underlig vis gav hjelpa fra Len meg det lille ekstra, ei hjelp som bare en mentor eller farsfigur kan gi.
Jeg var klar for The Longest Day. Jeg var en av de gærne.
Gaseller
Torsdag 5. februar ankom støtteapparatet venner fra Auckland. Da konkurransen starta to dager seinere, blåste og regna det. På de første 3 kilometerne fra stranda til syklene ble det løpt fort. Ut på syklinga lå jeg ca. midt i feltet, og favorittjentene hadde forsvunnet foran meg. Men etter å ha jobba hardt sammen med noen menn tok vi igjen feltet med de beste jentene. I stedet for å sitte i feltet og bli dratt, fortsatte jeg å pese på sammen med gutta. Nybegynnerfeil! De andre jentene holdt seg bak og sparte krefter til løpinga.
Vekslinga over til løp var hektisk og kaotisk, men jeg var først av kvinnene. Beina mine var imidlertid kalde og følelsesløse og ikke i stand til å svare da to andre jenter passerte meg, lettføtte som et gasellepar. Jeg lot ikke det gå inn på meg, jeg måtte løpe mitt eget løp.
Det striregna, og steinene var såpeglatte. De gangene vi skulle krysse elva (løpet går opp langs Deception River), var elva så djup at vi måtte passe på for ikke å bli skylt av gårde. Jeg var iskald og gjennomvåt. Eneste måten å varme seg på var å strålevarme seg sjøl.
Kvinne nummer tre passerte meg etter om lag en halvtimes løping. Hun virka sterk (vant til slutt), hadde to år tidligere vunnet Eco Challenge og er ranka som nummer én i verden.
Les hele artikkelen i KONDIS!
Bli medlem i KONDIS og få 7 nummer i året med
KONDIS
Bladet for alle kondisjonerende
Julinummeret 2004
ÅRGANG 2004
KONDISARKIVET
Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement!
Av Emily Miazga
Konkurransen bestod av sykling, fjelløping og elvepadling. Hele konseptet virka fullstendig uoverkommelig for meg. Men som dere alle vet, ting forandrer seg. Mens jeg har reist, er jeg blitt involvert i denne idretten som heter multisport, og selve kvintessenskonkurransen som definerer hva denne idretten dreier seg om, er Coast to Coast, løpet som blir betraktet som et VM i multisport for individuelle utøvere. Så her er jeg på New Zealand og har nettopp fullført min første Longest Day Coast to Coast. Jeg tror jeg har tørnet gal.
Jeg dro over til New Zealand fra Australia like over nyttår for å forberede meg. Konkurransen starta 7. februar så jeg hadde bare en knapp måned på å venne meg til det som skulle komme. Løypa er slik at dersom en ikke har vært gjennom den på forhånd, må en forvente å bruke ganske mye tid underveis på å skaffe seg oversikt, særlig på etappene med fjelløping og elvepadling.
Min styrke er fjelløping og min svake side elvepadling. Det siste er ikke så rart siden jeg har svært lite erfaring med strykpadling særlig i de lange og ustabile kajakkene de bruker i multisportkonkurranser.
Én eller to dager
Coast to Coast starter med 3 km løping fra Kumara-stranda, så 55 km sykling, 33 km fjelløping i steinete terreng, 15 km sykling, 67 km elvepadling og til slutt 70 km sykling til Christchurch. Herrevinnerne bruker vanligvis 11-12 timer og de beste damene 12-13 timer.
Årets løp var det 22. i rekken. I virkeligheten er det to konkurranser: Et 2-dagersløp som deler strekningen i to og som vanligvis har ca. 800 deltakere. Så er det The Longest Day som er mesterskap for individuelle utøvere og som i år hadde 143 startende, inkludert meg sjøl. De fleste prøver seg på todagersløpet før de i det hele tatt vurderer The Longest Day. Siden jeg befinner meg på disse kanter for en avgrensa tidsperiode, kunne ikke jeg tillate meg en slik luksus. Jeg måtte bare kaste meg ut i det og gå rett på den tøffeste utgaven.
Tilbake til ankomsten og treningsoppholdet i forkant. Jeg kan ikke si at jeg noen gang har blitt bedre tatt imot enn det jeg ble her på New Zealand. Allerede etter et par dager i Christenchurch følte jeg meg heime.
Å bli klar for en slik begivenhet er en stor logistisk prestasjon. Du må organisere utstyret, støtteapparatet (folk som frakter utstyret fra et vekslingsområde til det neste som et omreisende sirkus) og ikke minst du må trene! Alle mine venner her og gutta i kajakk- og sykkelbutikken var fantastiske. Jeg fikk til og med medieoppmerksomhet, som utenlandsk deltaker og "aspirant til tittelen". Ha, de skulle bare visst at jeg hadde mer enn nok med å venne meg til kajakken og klare å padle den villstyrige farkosten nedover elva!
Flomdiger
Det tar flere timer å forsere elva, og det er derfor helt avgjørende at en mestrer kajakken. Jeg var som sagt en nybegynner som aldri før hadde satt mine bein i en multisportkajakk. Så jeg hadde virkelig noe å lære.
Elva var så flomdiger den første uka jeg var her at jeg ikke kunne trene i den, bare på flatt vann i Christenchurch. Da det til slutt ble mulig å prøve i elva, innså jeg hvilken oppgave jeg hadde foran meg. Elva var temmelig teknisk krevende med kokende stryk. Elementene var så kraftige at enhver nybegynner ville blitt hivd ut av båten før han rakk å si "skitt".
Så det ble mange svømmeturer mange kalde svømmeturer mens jeg øvde. Og jeg som hater å svømme. Når du detter ut av båten, må du ta deg inn til land, tømme ut vannet, komme deg oppi og fortsette. Veltene virker demoraliserende og tærer på sjøltilliten.
Den kraftfull og dynamiske elva avtang respekt, og jeg prøvde å gi den hele min oppmerksomhet. Ti dager før konkurransen trodde jeg ikke at jeg ville klare det. Jeg var skremt og følte at jeg virkelig hadde tatt meg vann over hodet. "Hvorfor i huleste innbiller jeg meg at jeg kan fullføre en slik konkurranse?" tenkte jeg. "Jeg er ikke som disse new-zealanderne som er født og fostra opp til å forsere klipper og flommende elver."
Len som driver kajakkbutikken Topsport, var den som berga meg. Han sa: "Du må få deg en Eclipse (en mer stabil konkurransekajakk), og det vil gå greit." Len klarte den umulige jobben å gjøre meg til venn med kajakken på den vesle uka jeg hadde igjen til konkurransen. Han tok meg med ut i elva og gav meg privattimer for å forsikre seg om at jeg var trygg og kompetent. Jeg visste at jeg måtte roe meg ned og ikke la presset fra konkurransen, elva og media skake meg. Og på underlig vis gav hjelpa fra Len meg det lille ekstra, ei hjelp som bare en mentor eller farsfigur kan gi.
Jeg var klar for The Longest Day. Jeg var en av de gærne.
Gaseller
Torsdag 5. februar ankom støtteapparatet venner fra Auckland. Da konkurransen starta to dager seinere, blåste og regna det. På de første 3 kilometerne fra stranda til syklene ble det løpt fort. Ut på syklinga lå jeg ca. midt i feltet, og favorittjentene hadde forsvunnet foran meg. Men etter å ha jobba hardt sammen med noen menn tok vi igjen feltet med de beste jentene. I stedet for å sitte i feltet og bli dratt, fortsatte jeg å pese på sammen med gutta. Nybegynnerfeil! De andre jentene holdt seg bak og sparte krefter til løpinga.
Vekslinga over til løp var hektisk og kaotisk, men jeg var først av kvinnene. Beina mine var imidlertid kalde og følelsesløse og ikke i stand til å svare da to andre jenter passerte meg, lettføtte som et gasellepar. Jeg lot ikke det gå inn på meg, jeg måtte løpe mitt eget løp.
Det striregna, og steinene var såpeglatte. De gangene vi skulle krysse elva (løpet går opp langs Deception River), var elva så djup at vi måtte passe på for ikke å bli skylt av gårde. Jeg var iskald og gjennomvåt. Eneste måten å varme seg på var å strålevarme seg sjøl.
Kvinne nummer tre passerte meg etter om lag en halvtimes løping. Hun virka sterk (vant til slutt), hadde to år tidligere vunnet Eco Challenge og er ranka som nummer én i verden.
Les hele artikkelen i KONDIS!
KONDIS
Bladet for alle kondisjonerende
Julinummeret 2004
ÅRGANG 2004
KONDISARKIVET
Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement!
Siste medlemssaker
Annonse