Kampen om drømmemilen
I kappestrid mot svenske, australske, amerikanske og andre britiske løpere ble Oxford-studenten Roger Bannister den første løper under fire minutter på en engelsk mil. I vår er det akkurat 50 år siden dette drømmeløpet.
Av Henrik Lund Jensen
Legendariske Paavo Nurmi satte 22 godkjente verdensrekorder på mellom- og langdistansene i perioden 1923-1928. Samt en rekke på mellomtider og i innendørsløp. På Stockholm olympiske stadion den 23. august 1923 løp den da 26-årige finnen en engelsk mil på 4.10,4. Etter det begynte den sportsinteresserte offentlighet og løperne selv å snakke om "drømmemilen" en tid under fire minutter på de fire rundene rundt banen.
En engelsk mil er på 1609,344 meter, noe som ble lovbestemt helt tilbake i 1592. Da stadionanlegg ble etablert på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, anla man ofte løpebaner omkring fotballbanene. Disse hadde en lengde som kunne variere ganske
mye. Men som regel var de omkring 400 meter. Dermed passet de glimrende til
løpskonkurranser over 800 meter og 880 yards (804,68 meter). Sistnevnte distanse blir ikke benyttet mer, og milen er nå den eneste løpsdistanse med britiske mål som det kan settes verdensrekord på.
Kampen om tida
På 30-tallet begynte en lang rekke løpere å strebe etter tider ned mot fire minutter, og da engelskmannen Sydney Wooderson i 1937 løp på 4.06,4, økte troen på en drømmemile blant utøvere, løpseksperter og journalister. Men andre verdenskrig dempet forventningene, og det var i det nøytrale Sverige at det skulle bli satt rekorder på de fire rundene.
Gunder Hägg er den nordiske løperen som har satt flest verdensrekorder 16 i alt i perioden 1941-1945. På 1500 meter og milen kjempet han intenst mot landsmannen Arne Andersson. Hägg tok rekorden med 4.06,2 i 1942, men ble avløst av Andersson ni dager senere for så å ta rekorden tilbake etter halvannen måned. I 1944 forbedrede Andersson rekorden to ganger, sist til 4.01,6 i tett kamp med Hägg. Men "Gunder the Wonder" kom tilbake den 17. juli
1945 i Malmö. Der ble tida 4.01,4 mens Andersson fikk 4.02,2.
Verdenskrigen var slutt, og nå kunne de beste løperne møtes igjen. Milerekorden ville snart komme under fire minutter, trodde man.
Utelukket for profesjonalisme
Det er neppe tvil om at én eller begge svenskene ville ha kommet under fire minutter i 1946-1947. De trente intensivt, de hadde som 27 og 28-åringer alderen på sin side og de kunne igjen dra ut på store stevner. Men det skulle gå helt annerledes. Den 17. mars 1946 blev Hägg
og Andersson sammen med Henry Kälerne Jonsson idømt livsvarig diskvalifikasjon for brudd mot amatørbestemmelsene! Ytterligere seks løpere ble idømt mellom ett og to års utelukkelse. Dommen hadde politiske undertoner. Under krigen ble Hägg brukt i propagandaøyemed. Han var løpende ambassadør i USA i 1943 og hadde sammen med Andersson stor betydning for den svenske selvforståelsen. Nå var han ferdig med sin nasjonale verneplikt, men en inntekt på angivelig 30.000 kroner for en sesong på løpebanene var tross alt for mye for amatørlederne. Dette kan ha kostet Sverige en drømmemiler!
Trening og studier
I England var man i gang med å slikke sårene etter krigen. På Universitetet i Oxford var den 17-årige Roger Gilbert Bannister høsten 1946 begynt på medisinstudiet. I noen år hadde han vært overbevist om at legegjerningen skulle være hans fremtid. Den unge studenten kan nå se frem til minst seks års studier. Hurtig blir han en del av det tradisjonelle idrettslivet på Oxford.
Det skulle ikke bli rugby eller roing som huket tak i Roger. Til det var han med sine 68 kg for lett. Det var skoleguttens drøm om å bli løper som skulle få utfolde seg. Etter å ha vært til stede på et friidrettsstevne der Sydney Wooderson til jubelen av 50.000 tilskuere hadde angrepet Häggs mile-rekord, var Roger solgt til et liv som løper.
.........................................................................
.........................................................................
Les hele artikkelen i KONDIS!
Bli medlem i KONDIS og få 7 nummer i året med
KONDIS
Bladet for alle kondisjonerende
Juninummeret 2004
ÅRGANG 2004
KONDISARKIVET
Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement!
Av Henrik Lund Jensen
Legendariske Paavo Nurmi satte 22 godkjente verdensrekorder på mellom- og langdistansene i perioden 1923-1928. Samt en rekke på mellomtider og i innendørsløp. På Stockholm olympiske stadion den 23. august 1923 løp den da 26-årige finnen en engelsk mil på 4.10,4. Etter det begynte den sportsinteresserte offentlighet og løperne selv å snakke om "drømmemilen" en tid under fire minutter på de fire rundene rundt banen.
En engelsk mil er på 1609,344 meter, noe som ble lovbestemt helt tilbake i 1592. Da stadionanlegg ble etablert på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, anla man ofte løpebaner omkring fotballbanene. Disse hadde en lengde som kunne variere ganske
mye. Men som regel var de omkring 400 meter. Dermed passet de glimrende til
løpskonkurranser over 800 meter og 880 yards (804,68 meter). Sistnevnte distanse blir ikke benyttet mer, og milen er nå den eneste løpsdistanse med britiske mål som det kan settes verdensrekord på.
Kampen om tida
På 30-tallet begynte en lang rekke løpere å strebe etter tider ned mot fire minutter, og da engelskmannen Sydney Wooderson i 1937 løp på 4.06,4, økte troen på en drømmemile blant utøvere, løpseksperter og journalister. Men andre verdenskrig dempet forventningene, og det var i det nøytrale Sverige at det skulle bli satt rekorder på de fire rundene.
Gunder Hägg er den nordiske løperen som har satt flest verdensrekorder 16 i alt i perioden 1941-1945. På 1500 meter og milen kjempet han intenst mot landsmannen Arne Andersson. Hägg tok rekorden med 4.06,2 i 1942, men ble avløst av Andersson ni dager senere for så å ta rekorden tilbake etter halvannen måned. I 1944 forbedrede Andersson rekorden to ganger, sist til 4.01,6 i tett kamp med Hägg. Men "Gunder the Wonder" kom tilbake den 17. juli
1945 i Malmö. Der ble tida 4.01,4 mens Andersson fikk 4.02,2.
Verdenskrigen var slutt, og nå kunne de beste løperne møtes igjen. Milerekorden ville snart komme under fire minutter, trodde man.
Utelukket for profesjonalisme
Det er neppe tvil om at én eller begge svenskene ville ha kommet under fire minutter i 1946-1947. De trente intensivt, de hadde som 27 og 28-åringer alderen på sin side og de kunne igjen dra ut på store stevner. Men det skulle gå helt annerledes. Den 17. mars 1946 blev Hägg
og Andersson sammen med Henry Kälerne Jonsson idømt livsvarig diskvalifikasjon for brudd mot amatørbestemmelsene! Ytterligere seks løpere ble idømt mellom ett og to års utelukkelse. Dommen hadde politiske undertoner. Under krigen ble Hägg brukt i propagandaøyemed. Han var løpende ambassadør i USA i 1943 og hadde sammen med Andersson stor betydning for den svenske selvforståelsen. Nå var han ferdig med sin nasjonale verneplikt, men en inntekt på angivelig 30.000 kroner for en sesong på løpebanene var tross alt for mye for amatørlederne. Dette kan ha kostet Sverige en drømmemiler!
Trening og studier
I England var man i gang med å slikke sårene etter krigen. På Universitetet i Oxford var den 17-årige Roger Gilbert Bannister høsten 1946 begynt på medisinstudiet. I noen år hadde han vært overbevist om at legegjerningen skulle være hans fremtid. Den unge studenten kan nå se frem til minst seks års studier. Hurtig blir han en del av det tradisjonelle idrettslivet på Oxford.
Det skulle ikke bli rugby eller roing som huket tak i Roger. Til det var han med sine 68 kg for lett. Det var skoleguttens drøm om å bli løper som skulle få utfolde seg. Etter å ha vært til stede på et friidrettsstevne der Sydney Wooderson til jubelen av 50.000 tilskuere hadde angrepet Häggs mile-rekord, var Roger solgt til et liv som løper.
.........................................................................
.........................................................................
Les hele artikkelen i KONDIS!
KONDIS
Bladet for alle kondisjonerende
Juninummeret 2004
ÅRGANG 2004
KONDISARKIVET
Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement!
Siste medlemssaker
Annonse