| Flott turrenn og spennende verdenscup |
| Hvert år i siste helgen av januar arrangeres Marcialonga, et flott turrenn på 70 km gjennom dalene Val di Fassa og Val di Fiemme i Nord-Italia. Rennet har blitt arrangert i klassisk stil de siste to årene, og det er også bestemt at det skal gå i klassisk neste år. Rennet er del av det verdensomspennende Worldloppet, som samler de største turrennene verden over. Av Vegard Spiten I år inngikk rennet også i verdenscupen, og denne kombinasjon mellom elite- og mosjonsarrangement var ganske vellykket. Det bringer mer oppmerksomhet og folk til rennet. I tillegg ble det overført direkte på TV i flere land, herunder i Norge. Det siste har sikkert bidratt til at enda flere har blitt oppmerksomme på Marcialonga. De to siste årene har rennet blitt forkortet fra 70 til 60 km på grunn av snømangel. For to år siden fantes det faktisk ikke villsnø i området, og det gikk 60 km på kunstsnø! Bare å oppleve en slik innsats for å få til et skirenn var verdt turen nedover. I år hadde imidlertid arrangøren møtt mer vinterstemte værguder, og rennet kunne igjen starte i den opprinnelige startbyen Moena. Dette innebærer en ganske tøff stigning på 250 høydemeter de første 10 kilometerne til Pozza der starten har vært de to siste årene. Deretter flater løypa ut mot Canazei hvor den snur og følger den andre siden av dalen og elva nedover forbi Moena, videre til Predazzo og Cavalese (målbyen). I tillegg går rennet gjennom en rekke andre små byer. Dette å gå en del kilometer på ski i snøfylte bygater er egentlig ganske spesielt, og det er også masse mennesker langs store deler av løypa, ikke minst i byene. Det heies mer eller mindre på alle, kanskje mest på jentene og de som presterer spektakulære fall. Det er for øvrig deltakere på alle nivåer med i rennet, og de 50 siste fullførende fikk i år tøfler med varmeelement i premie! (PS, jeg gikk selv litt for fort til å få tøfler). I tillegg er det et stort fyrverkeri i Cavalese når siste deltaker har nådd mål! Når første mann og kvinner går i mål, høres for øvrig et høyt kanonskudd. Rask åpning Men tilbake til noe av det som i år skjedde før man kunne høre disse skuddene eller se fyrverkeriet. Flere av de løperne som normalt går verdenscuprenn startet i en fart som tilsa at rennet bare skulle vare i kanskje 15 km. For mosjonistene i annen rekke forsvant i hvert fall teten og lyden av helikopteret som fulgte den, veldig raskt. Målet for de helt i front var nok å riste av seg de beste langdistanseløperne. Dette var imidlertid lettere tenkt enn gjort, og cirka halvveis hadde det dannet det seg en tetgruppe med to løpere fra det normale verdenscupsirkuset (italieneren Di Centa og Anders Aukland) og to langdistanseløpere (svensken Tynell, vinner av Vasaloppet i 2002, og Jørgen Aukland, vinner av Marcialonga 2003 og nr. 2 i Vasaloppet de siste to årene). De som hadde vært mest ivrige i starten, begynte nok å merke at dette ikke var noe vanlig langrenn, men et LANGrenn. I det flate partiet midtveis ved Predazzo greide de fire nevnte å få et ganske stort forsprang. I andre fellesstarter vi kjenner fra verdenscupen, er dette ikke vanlig; som regel ender det der med spurt. Når distansen blir lang nok, kan det imidlertid virke som at løpet kan utvikle seg på andre måter. Dette er noe vi kjenner igjen fra sykling. Klatringen opp den siste bakken mot mål kunne også minne om en klatring i et av de store sykkelrittene, kanskje en av vårklassikerne der det er masse tilskuere som omkranser løypa i de tøffeste partiene og særlig mot mål. Når ledergruppa hadde fått bortimot to minutter på resten av feltet, var det klart at vinneren ville bli en av disse. Men hvem hadde mest krefter igjen på slutten, og hva ville skje i den siste harde bakken mot mål der det i gjennomsnitt stiger ti prosent i nesten 2 km? Under normale forhold er denne stigningen ikke noe problem. Nå er imidlertid problemet at man har gått 68 km, det meste av smøringen er slitt bort og stigningen ligger i solen slik at det er enda vanskeligere å få feste (det er alltid sol her!). I fjor hadde Jørgen Aukland imponert ved å stake opp hele bakken. I år var imidlertid føret tråere, og det ville bli enda vanskelige å stake hele veien opp. Smørte om Di Centa og Anders Aukland kom sammen inn i siste bakken, og begge skjønte nok fort at skiene ikke gav særlig feste og at dette kom til å bli 2-3 utrolig tøffe kilometer før det hele var avgjort. De første 500 meterne gikk de side om side, men så psyket Di Centa ut og smørte om. Selve omsmøringen tok i underkant av 20 sekunder, og det ble etterpå ganske spennende å se om Di Centas nye feste kunne gjøre at han tok igjen Anders som ikke hadde feste igjen på sine ski. Les hele artikkelen i KONDIS! KONDIS Bladet for alle kondisjonerende Januarnummeret 2004 ÅRGANG 2004 KONDISARKIVET Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement! |
Flott turrenn og spennende verdenscup
Artikkelen fortsetter under annonsen
