Birkebeinerrittet: Full klikk og gjørmebad
Søndag 23. august var jeg klar for mitt tredje Birkebeinerritt.
Av Ivar Brennhovd
I de to første startene var jeg i ærbødig, men ikke skremmende stor avstand fra merkekravet. Første året manglet jeg 28 minutter. I fjor var sykkelferdighetene forbedret, men en vond rygg var begrensningen og avstanden til merket var som i debuten. Jeg hører med til dem som driver usystematisk, hektisk og krampaktig trening rett før Birken? Men i år var forberedelsene skjerpet et hakk. Kanskje jeg kunne klare merket?
Det er en helt spesiell følelse å stå i startområdet på Rena. Etter å ha funnet seg en plass så langt fremme som mulig i tildelt startfelt er jeg oppstemt og ivrig på å komme i gang. Regnet oppleves som forfriskende. Fjorårets godvær ble i varmeste laget over fjellet. En titt på minitabellen med tre alternative tidsskjemaer som jeg med stor møye har festet på styret. Kropp & sinn klar for 37.15 opp til det første passeringspunktet på Skramstadsletta. Merkekravet i klasse M40 var i fjor 3.47.11 og det legger føringene for meg i årets ritt.
Idet startskuddet går og den første knuffingen i svingen rundt bensinstasjonen og over brua er over, gjelder det å henge på i dragsuget de første kilometerne. Det spruter bra fra de fleste syklene i regnværet, selv i min klasse er det avgjørende å ikke dra på 200g ekstra bakskjerm over fjellet. Vinden tar i år ekstra tak i de åpne feltene oppover så her er det mye å spare på å legge seg i lè av andre. Beina jobber bra og jeg har fortsatt lett og god rytme oppover gruspartiet mot passeringspunktet 38.22 snaut 1 minutt etter maxtiden jeg har tatt ut i år, men gir meg selv godkjent og slår meg til ro med at det vil gå noe senere for alle i dag i regnværet. Nå gjelder det bare å komme seg raskt og uten velt ned til Djuposet.
SPA i gåpartiet
I år røyk merket takket være det SPA-innslaget jeg la inn i gåpartiet. Ehh SPA? Nettopp! Barbeint i surklende gjørme var nettopp det flere av de altfor mange som passerte mente jeg drev med de to kilometerne i gåpartiet.
Situasjonen var som følger; etter at jeg slo pedalen borti en stein i partiet ned mot Djuposet satt skoen dønn fast i pedalen da jeg skulle hoppe av sykkelen inn i gåtraséen. Så der lå vi sykkelen og jeg. Etter å ha lirket og dratt sto jeg overfor to valg. 1) Forsøke å røske av skoen og risikere å kjøre resten av rittet med defekt utstyr. 2) Eller la skoen henge fast på pedalen og gå barbeint. Slik ble det! Og dere som sikkert i beste mening prøvde å gjøre meg oppmerksom på at skoen min hang fast i pedalen; jeg viste det. Jeg kjente det godt! Faktisk for hvert steg i gjørma og småsteinblandingen opp gjennom skogen.
Ellers var det fint å høre såpass mange morsomme kommentarer om situasjonen. Det viser at ikke alle Birkebeinere kun fokuserer på egen sekundering. Når det var mulig å sykle igjen, var fokus på å nå servicestasjon 2 raskest mulig. Dessverre hadde de ikke utstyr eller deler til å fikse sko/pedal-problematikken, så jeg bestemte meg for å kjøre videre med en fastlåst sko.
Etter å ha fått noenlunde draget på klikk-pedaleknikken i år (ruuunde tråkk etc), fremsto fortsatt alternativet med å sykle uten klikk som det verste. Etter hvert kom tankene på ulempen med å være fastlåst til pedalen hvis jeg skulle tryne, så ved neste servicestasjon prioriterte jeg ny stopp. Igjen var verken verktøy eller deler på lager, og da festet røyk i et ekstraordinært kreativt forsøk på å fikse saken, var det bare å kjøre videre uten klikk.
Hvor mye taper man egentlig på å sykle med/uten klikk? Jeg har spurt noen av proffene...
......................................................................................
Les hele artikkelen i KONDIS!
Bli medlem i KONDIS og få 7 nummer i året med
KONDIS
Bladet for alle kondisjonerende
Desembernummeret 2003
ÅRGANG 2003
KONDISARKIVET
Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement!
Av Ivar Brennhovd
I de to første startene var jeg i ærbødig, men ikke skremmende stor avstand fra merkekravet. Første året manglet jeg 28 minutter. I fjor var sykkelferdighetene forbedret, men en vond rygg var begrensningen og avstanden til merket var som i debuten. Jeg hører med til dem som driver usystematisk, hektisk og krampaktig trening rett før Birken? Men i år var forberedelsene skjerpet et hakk. Kanskje jeg kunne klare merket?
Det er en helt spesiell følelse å stå i startområdet på Rena. Etter å ha funnet seg en plass så langt fremme som mulig i tildelt startfelt er jeg oppstemt og ivrig på å komme i gang. Regnet oppleves som forfriskende. Fjorårets godvær ble i varmeste laget over fjellet. En titt på minitabellen med tre alternative tidsskjemaer som jeg med stor møye har festet på styret. Kropp & sinn klar for 37.15 opp til det første passeringspunktet på Skramstadsletta. Merkekravet i klasse M40 var i fjor 3.47.11 og det legger føringene for meg i årets ritt.
Idet startskuddet går og den første knuffingen i svingen rundt bensinstasjonen og over brua er over, gjelder det å henge på i dragsuget de første kilometerne. Det spruter bra fra de fleste syklene i regnværet, selv i min klasse er det avgjørende å ikke dra på 200g ekstra bakskjerm over fjellet. Vinden tar i år ekstra tak i de åpne feltene oppover så her er det mye å spare på å legge seg i lè av andre. Beina jobber bra og jeg har fortsatt lett og god rytme oppover gruspartiet mot passeringspunktet 38.22 snaut 1 minutt etter maxtiden jeg har tatt ut i år, men gir meg selv godkjent og slår meg til ro med at det vil gå noe senere for alle i dag i regnværet. Nå gjelder det bare å komme seg raskt og uten velt ned til Djuposet.
SPA i gåpartiet
I år røyk merket takket være det SPA-innslaget jeg la inn i gåpartiet. Ehh SPA? Nettopp! Barbeint i surklende gjørme var nettopp det flere av de altfor mange som passerte mente jeg drev med de to kilometerne i gåpartiet.
Situasjonen var som følger; etter at jeg slo pedalen borti en stein i partiet ned mot Djuposet satt skoen dønn fast i pedalen da jeg skulle hoppe av sykkelen inn i gåtraséen. Så der lå vi sykkelen og jeg. Etter å ha lirket og dratt sto jeg overfor to valg. 1) Forsøke å røske av skoen og risikere å kjøre resten av rittet med defekt utstyr. 2) Eller la skoen henge fast på pedalen og gå barbeint. Slik ble det! Og dere som sikkert i beste mening prøvde å gjøre meg oppmerksom på at skoen min hang fast i pedalen; jeg viste det. Jeg kjente det godt! Faktisk for hvert steg i gjørma og småsteinblandingen opp gjennom skogen.
Ellers var det fint å høre såpass mange morsomme kommentarer om situasjonen. Det viser at ikke alle Birkebeinere kun fokuserer på egen sekundering. Når det var mulig å sykle igjen, var fokus på å nå servicestasjon 2 raskest mulig. Dessverre hadde de ikke utstyr eller deler til å fikse sko/pedal-problematikken, så jeg bestemte meg for å kjøre videre med en fastlåst sko.
Etter å ha fått noenlunde draget på klikk-pedaleknikken i år (ruuunde tråkk etc), fremsto fortsatt alternativet med å sykle uten klikk som det verste. Etter hvert kom tankene på ulempen med å være fastlåst til pedalen hvis jeg skulle tryne, så ved neste servicestasjon prioriterte jeg ny stopp. Igjen var verken verktøy eller deler på lager, og da festet røyk i et ekstraordinært kreativt forsøk på å fikse saken, var det bare å kjøre videre uten klikk.
Hvor mye taper man egentlig på å sykle med/uten klikk? Jeg har spurt noen av proffene...
......................................................................................
Les hele artikkelen i KONDIS!
KONDIS
Bladet for alle kondisjonerende
Desembernummeret 2003
ÅRGANG 2003
KONDISARKIVET
Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement!
Siste medlemssaker
Annonse