| Smakebiter fra boka Først i løypa |
Om artikkelforfatteren Thor Gotaas, født 1965, vokste opp i Brumunddal. Han har gått på ski hele livet og konkurrerte mye frem til 20-årsalderen. I dag går han kun Birkebeineren der han har 18 merker av 18 mulige. Om sommeren løper og sykler Gotaas mye, og han har 20 fullførte Trondheim-Oslo. Beste prestasjon der er 19.46 på en sykkel med ballongdekk uten gir, type krigsmodell. I tillegg til å skrive bøker jobber Thor Gotaas som gymlærer en dag i uka. Tidligere utgitte bøker: Tatere i norsk folketradisjon, 1999 Livskampen og eventyret. Taterne i norsk kulturhistorie. 2000 På loffen. Landstrykere og vagabonder langs norske landeveier. 2001 I motgang og medgang. Fotballen i Brumunddal gjennom et århundre. 2001 Lirendreiere og lurendreiere. 2002 Først i løypa. Historien om langrenn i Norge. 2003 Neste store bokprosjekt: Historien om de norske skifabrikkene. Planlagt utgivelse 2005. Skisporten i Norge er gammel. De beste skiløperne i vikingtiden hadde imponerende ferdigheter. Vi vet også at såkalte leiksveiner drev idrett på heltid. Vikingene arrangerte idrettsstevner, ofte ledet av spesielle stevneledere med høy status, leikhøvdinger. Det ble avholdt det vi i dag kaller nordiske mesterskap. Vanligvis foregikk de på svensk side, ved Kungälv og på Brännö, hver tredje sommer. Derimot hører vi ikke om store skimesterskap i vikingtiden selv om det kan ha forekommet. Tynnkledde storetere Moderne skiidrett vokste frem i Norden på 1800-tallet. Ordet langrend kjennes først fra 1880-årene, og tiåret markerte et slags gjennombrudd for skirenn i skogen med intervallstart. Fra da av er det blitt gått langrenn, dog ikke uten motstand fra ulike hold. Folk trudde at løperne fløy seg fordervet og i verste fall ville krepere av den fysiske anstrengelsen. I flere tiår stod leger i målområdet for å sjekke løpernes puls og fysisk tilstand. Men de samme legene anbefalte øl som tørstedrikke rett etter målgang. Det hendte også at de påla tynnkledde løpere å innta en styrkende dram underveis. I noen år var det vanlig å gå uten votter og lue selv i tjue minusgrader. For å holde varmen spurtet løperne ut og gikk ofte på dundrende sprekker. Oppvarming forekom ikke, det gjaldt å spare krefter til selve løpet. Det skjedde mye rart i skisportens barndom. Skiløperne eksperimenterte konstant for å finne frem til effektive oppladnings- og treningsprinsipper. De stod påfallende ofte foroverlent ute i løypa, langrennspionerene, og kastet opp frokosten. Det tok noen år før man skjønte hva slags mat som passet før et løp. Kristiania-gutten Ernst Bjerknes og kameratene slukte digre, blodige biffer rett før start for å holde ut lenge. Til Vingrom kom en gang to gubber fra nabobygda bærende på et lite spann med kjøttkaker og poteter, som de åt like før de sprintet av gårde i skirennet. Karslige porsjoner som kjøtt, løk, fem-seks poteter og grønnsaker var udiskutabel frokost på løpsdagen. Til dessert gikk det gjerne med et par tallerkener rødgrøt med fløte. Andre styrtet innpå litervis med kaffe, gjerne 10-15 kopper, uten at konkurrentene stusset. Nordpå og i kyststrøkene hører vi om fisk som rennføde. Noen slintrer fisk i baklomma var fin niste. Bare visse ritualer vakte oppsikt på startplassen. Folk kommenterte en av våre beste utøvere han sverget til en dram mikset med to rå egg. Han vant store løp med det innabords. Men få gikk til slike ytterligheter som tryslingen Daniel Øien (Grønoset): Je kjøpte en liter rømme og åt opp før starten, så je skulle ha noe kraftig å gå på. Opp under Trysilfjellet stupte je. Der vart je liggende. Je fekk så vondt og je kaste opp store smørklumper. Der gjekk alle forbi meg. Je vart da såpass at je dugde løpe ned att. Da je kom attende åt starten, sa dr. Mejlender til meg: Hvad har du spist? Je fortalte ham det. Da sa han: Det hadde vært bedre om du hadde spist gråsten. Etter hvert skjønte de fornuftige at en ikke skulle spise seg stappmett rett før skirenn. Også dusj og kroppsvask ble mer akseptert. Før 1900 fortelles det om atleter som ikke badet, i frykt for å bli sjuke eller miste formen. Treningspioneren Lauritz Bergendahl Lauritz Bergendahl (1888-1965) revolusjonerte langrennssporten. Han viste gode taker i junioralder, men sluttet å konkurrere på grunn av religiøs overbevisning. Det herjet en tuberkuloseepedemi i Sørkedalen omkring 1905-1906 og folk søkte trøst i kristendommen. Det var synd å konkurrere på søndag, og Lauritz lyttet til predikantenes ord. Men fristelsen vant. I 1909 lå han og et arbeidslag ved Hegglivannet på Krokskogen, de hogg tømmer og levde det røffe koielivet. Etter arbeidsdagen tok karene ofte på skiene for å trene i mørket. Lauritz elsket å hoppe og gå langrenn, men følte at kristenplikten tynget. Omsider klarte de å overtale ham, og Lauritz fulgte lett med. Før de sovnet den kvelden, hadde Bergendahl bestemt seg for å delta i det prestisjefylte Nydalsrennet uka etter. Det innledet en fenomenal karriere. Han tok også et norsk mesterskap i sykkel påfølgende sommer. Som kanskje den første langrennsløper trente Lauritz Bergendahl systematisk. Han lagde en treningsrunde på 5-600 hundre meter omkring hjemplassen i Sørkedalen. Jeg gikk en runde med vesentlig dobbelttak, så en runde med avvekslende stavtak, senere kalt diagonaltak, og det viste seg at gangarten var atskillig fortere. Jeg forsøkte så å veksle med dobbelttak og vekselvise armtak, og det var også bra. Jeg forsøkte lange seige tak og hurtigere takt. Det var moro, og jeg lærte meget ved å ta tiden på hver runde. Det hendte Lauritz trente to ganger daglig. En tretimers tur om morgenen kunne etterfølges av en rask, halvtimes økt i skumringen. Lauritz kombinerte langturer og fartstrening på en ganske ny måte, i hvert fall for langrennsløpere. Han så til friidrett og skøyter der utøverne tenkte mer på hurtighet, ofte på bekostning av utholdenhet. Lauritz bygde også opp styrke i overkroppen ved å dra i såkalte ekspandere festet til en vegg. Dessuten preparerte han ski grundigere enn noen annen i sin generasjon og lagde riller med kam i smurningen for å få bedre gli. Han startet ofte bevisst på glatte ski og staket der andre gikk diagonal. Lauritz Bergendahls prestasjoner gav langrenn et gjennom brudd som idrettsgren. Da han la opp i 1915 hadde mange yngre, lovende utøvere blitt inspirert. Gummistank på skirenn Snart markerte Thorleif Haug fra Årkvisla ved Drammen seg som sportens gallionsfigur. Også han brukte uvanlig mye tid på å smøre ski. Selv om Østbye klister kom i handelen som verdens første klistersmurning fra omkring 1915, stolte ikke de store gutta på fabrikkvare. De kokte heller smurningen selv uten å røpe oppskriften. I 1918 reiste Thorleif til Gråkallrennet i Trondheim. Det lå tjukt av skiløpere på Skistua i Bymarka og trente, samtlige oppsatt på å ha best mulige ski under variable trønderske forhold. Mellom treningsøktene ble det mye smurningsprat. Konkurrentene visste om Haugs gode ski uten å kjenne oppskriften. I Bymarka fløy han som et ekorn oppover, og nedover gled han fra alle. Konkurrentene gransket skisåla, de sniffet som sporhunder og tenkte hardt. Jeg syntes det lukter som brent gummi, utbrøt en. Var det gummi under skiene? Hauern nikket. Han holdt på hemmeligheter, men løy ikke. Før Gråkallens 18-kilometer steg temperaturen kjapt mens panikken bredte seg som en gressbrann blant løperne. Flokker av menn hastet ned til byens sportsforretninger for å hamstre sykkelslanger. Hoderystende ekspeditører hentet frem nye og brukte slanger de kunne være hullete og ubrukelige for syklister gummiinnholdet var viktigst. Dagen derpå luktet det svidd gummi i Byåsen. Det skal ikke avgjøres hvem som gikk først på gummismurning, men eksemplets makt betydde mye. Det måtte være bra når Thorleif Haug foretrakk gummi under skiene. Frem mot 1940 var himkok vanlig skismurning. Les hele artikkelen i KONDIS! KONDIS Bladet for alle kondisjonerende Novembernummeret 2003 ÅRGANG 2003 KONDISARKIVET Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement! |
Smakebiter fra boka Først i løypa
Artikkelen fortsetter under annonsen
