Ti fine år med Nordmarka Skogsmaraton
Kvelden etter årets Nordmarka Skogsmaraton sitter jeg og undrer meg. Jeg har vært med ti ganger, og i år har jeg gjennomført mitt desidert svakeste løp. Allikevel er jeg lykkelig og tilfreds. Jeg koser meg og er fornøyd med at jeg er fornøyd. Hvorfor er det slik?
Av Jan Hoel
Svaret er egentlig ikke så komplisert. Nordmarka Skogsmaraton er for meg en av årets store opplevelser. Jeg vil si det slik: Vanligvis dreier en konkurranse seg kun om tid og plassering, og jeg bryr meg sjelden om annet. I Nordmarka er det annerledes. Det er umulig å ikke fryde seg over omgivelsene. De behagelige grusveiene snor seg igjennom sjelen av Nordmarkas kultur og natur. Jeg føler meg hjemme, det er her jeg helst legger mine treningsturer. Nordmarka Skogsmaraton det eneste maratonløpet der jeg ikke bryr meg om å telle kilometre eller å se på passeringstider. Tiden blir uansett dårligere enn i andre løp. Alt er rett og slett mindre stressende. Underveis rettes mye av min oppmerksomhet mot gamle småbruk og andre plasser.
Nå er ikke jeg noe debutant, men jeg er overbevist om at Nordmarka Skogsmaraton er det desidert beste maratonløpet å debutere i. Det har skånsomme grusveier og en del korte bakker som belaster muskulaturen på en variert måte. Dessuten har sluttiden liten betydning. Sjansene for å få selskap underveis er også til stede i og med at løpet er Norges største maraton.
Karateskade
Jeg har vært med ti ganger i Nordmarka, det vil si alle gangene. Jeg vet egentlig ikke om det er en fordel eller en ulempe å ha forpliktet seg selv til å måtte stille opp år etter år, uansett fysiske forutsetninger.
Årets oppladning startet en uke i forvegen med klubbmesterskap i karate. Det ble tap og en kvestet kropp som resultat. Idet jeg følte karateslaget, var det ett eneste ord som blaffet fram i bevisstheten: skogsmaraton.
Så seint som tirsdag før løpet var det ikke mulig å jogge et eneste skritt. Da syntes jeg synd på meg selv da. Men løpet skulle og måtte gjennomføres. Jeg var faktisk innstilt på å starte i gruppa som legger i vei to timer før de andre, og halte meg igjennom. PR-kåt som jeg er, begynte jeg til og med å kose meg med tanken. Jeg så for meg overskriften: Jan Hoel, fire ganger vinner, sliter seg igjennom på dårligste tid. En sann konkurransemann.
Men skaden bedret seg dessverre raskt, og kvelden før løpet bestemte jeg meg for å trå til på vanlig måte. Og noen ekstra hviledager kunne jo bare ha virket positivt.
I bilen oppover til løpet tenkte jeg på følgende utfordring. Ekte konkurransemenn klager ikke på en skade og bruker den heller ikke som en unnskyldning. Men samtidig ønsket jeg at folk skulle vite om den. Her måtte man være beregnende og indirekte. En hårfin balansegang, som sjelden lykkes. Men på den annen side er det ingen som er interessert i andres plager før et løp, de har nok med å fortelle om sine egne. Dessuten er de forkjøla, og ikke har de trent noe særlig heller. Men nå har jeg skrevet om karateskaden. Så da er jo alt greit.
Les hele artikkelen i KONDIS!
Bli medlem i KONDIS og få 7 nummer i året med
KONDIS
Bladet for alle kondisjonerende
Julinummeret 2003
ÅRGANG 2003
KONDISARKIVET
Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement!
Av Jan Hoel
Svaret er egentlig ikke så komplisert. Nordmarka Skogsmaraton er for meg en av årets store opplevelser. Jeg vil si det slik: Vanligvis dreier en konkurranse seg kun om tid og plassering, og jeg bryr meg sjelden om annet. I Nordmarka er det annerledes. Det er umulig å ikke fryde seg over omgivelsene. De behagelige grusveiene snor seg igjennom sjelen av Nordmarkas kultur og natur. Jeg føler meg hjemme, det er her jeg helst legger mine treningsturer. Nordmarka Skogsmaraton det eneste maratonløpet der jeg ikke bryr meg om å telle kilometre eller å se på passeringstider. Tiden blir uansett dårligere enn i andre løp. Alt er rett og slett mindre stressende. Underveis rettes mye av min oppmerksomhet mot gamle småbruk og andre plasser.
Nå er ikke jeg noe debutant, men jeg er overbevist om at Nordmarka Skogsmaraton er det desidert beste maratonløpet å debutere i. Det har skånsomme grusveier og en del korte bakker som belaster muskulaturen på en variert måte. Dessuten har sluttiden liten betydning. Sjansene for å få selskap underveis er også til stede i og med at løpet er Norges største maraton.
Karateskade
Jeg har vært med ti ganger i Nordmarka, det vil si alle gangene. Jeg vet egentlig ikke om det er en fordel eller en ulempe å ha forpliktet seg selv til å måtte stille opp år etter år, uansett fysiske forutsetninger.
Årets oppladning startet en uke i forvegen med klubbmesterskap i karate. Det ble tap og en kvestet kropp som resultat. Idet jeg følte karateslaget, var det ett eneste ord som blaffet fram i bevisstheten: skogsmaraton.
Så seint som tirsdag før løpet var det ikke mulig å jogge et eneste skritt. Da syntes jeg synd på meg selv da. Men løpet skulle og måtte gjennomføres. Jeg var faktisk innstilt på å starte i gruppa som legger i vei to timer før de andre, og halte meg igjennom. PR-kåt som jeg er, begynte jeg til og med å kose meg med tanken. Jeg så for meg overskriften: Jan Hoel, fire ganger vinner, sliter seg igjennom på dårligste tid. En sann konkurransemann.
Men skaden bedret seg dessverre raskt, og kvelden før løpet bestemte jeg meg for å trå til på vanlig måte. Og noen ekstra hviledager kunne jo bare ha virket positivt.
I bilen oppover til løpet tenkte jeg på følgende utfordring. Ekte konkurransemenn klager ikke på en skade og bruker den heller ikke som en unnskyldning. Men samtidig ønsket jeg at folk skulle vite om den. Her måtte man være beregnende og indirekte. En hårfin balansegang, som sjelden lykkes. Men på den annen side er det ingen som er interessert i andres plager før et løp, de har nok med å fortelle om sine egne. Dessuten er de forkjøla, og ikke har de trent noe særlig heller. Men nå har jeg skrevet om karateskaden. Så da er jo alt greit.
Les hele artikkelen i KONDIS!
KONDIS
Bladet for alle kondisjonerende
Julinummeret 2003
ÅRGANG 2003
KONDISARKIVET
Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement!
Siste medlemssaker
Annonse