De 1000 bakketoppers maraton
Det er søndag 15. juni. 1000 hills sto det på veiskiltet idet vi dagen før løpet kjørte bakke opp og bakke ned på vei til starten for Comrades Marathon. Dette var året for down run med start i Pietermaritzburg 600 m over havet og mål i Durban ved Det indiske hav. Men bussturen ga bud om mye mer bakker enn det mine studier av løpets høydeprofil hadde fortalt meg på forhånd. Og det var på langt nær bare unnabakker. Dette ville bli langt tøffere enn planlagt.
Av Kjell Vigestad
Bussturen på 89,2 km fra Durban til Pietermaritzburg ga oss nærkontakt med utfordringene. Mine forhåpninger om å komme meg helt til mål sank betraktelig. Men det var også en fantastisk reise i flott natur med mange utsiktspunkter hvor vi så milevis utover Zululand. En spennende reise langs 1000 bakker og høydedrag. Her kommer avslutningen på Min vei til Comrades. En rapport om en drøm som ble virkelighet. Om et fantastisk løp som ble en opplevelse for livet.
Gambling
Et besøk på Comrades House sto på programmet ved ankomst til Pietermaritzburg. Det var museum for løpets 82-årige historie og løpets hovedkvarter. Neste stopp var Golden Horse Casino. Der kunne vi 7 norske gamble helt til starten gikk neste morgen kl. 05.30. Men for oss var det i første rekke et førsteklasses hotell godt skjermet fra lyden av tusenvis av pengespillmaskiner. Noe gamling ble det imidlertid før vi tok en tidlig kveld. Amalija Leber skrøt til og med av 60 rand i fortjeneste. Deltakelsen min i Comrades var nok også en form for gambling. Ikke mange hjemme i Norge ville ha satt mye penger på at jeg skulle klare det.
For mitt vedkommende ble det også noen timer med nitidige forberedelser. Klipping av tær og stell av føtter, lading av batteri for mobil og digitalkamera og ikke minst det endelige valget av løpesko. 3 par var plukket ut til finalerunden, men det endelige valget hadde jeg aldri klart å ta. Men nå måtte det velges. Skulle det bli solide Nike Shox eller skulle jeg ta sjansen på den mye lettere Nike Pegasus. Favoritten var egentlig Adidas Clima Cool, men høyre lilletå hadde litt føling med plastforsterkningen rundt tærne. Det kunne fort gå galt når skoene skulle være på i 12 timer. Det ble det sikre valget. Nike Shox skulle ta støyten av minst 90.000 steg.
Jeg valgte også å bruke noen helt nye Falke-sokker jeg hadde kjøpt på startnummerutdelingen, og lot mitt favorittpar med Nike løpesokker spille rollen som reserver.
Telefonvekking
Etter noen timers dyp søvn fikk telefonvekkingen kl. 04.00 fart på et innbarket B-menneske. Siste finpussen ble unnagjort. Føttene ble smurt inn med talg og løpsutstyret ble tatt på. Mitt Perfekta drikkebelte var utstyrt med dopapir, en Maxim energibombe, digitalkamera, kortet mitt for presseakkreditering pluss mitt favorittpar med løpesokker, mens mobilen ble plassert i baklomma på tightsen sammen med matkupongene til bespisningen i målområdet. Startnummeret var på plass foran og bak på singletten sirlig plassert slik at Norway viste godt både forfra og bakfra. Og ikke minst viktig, plussenderen var godt festet rundt brystet. En lett frokost ble inntatt og så var våre flinke guider presis på plass og kjørte oss til start.
Etter mer enn ett års vaklende forberedelser så sto jeg der foran rådhuset i Pietermaritzburg. Den største musteinsbygningen på den sørlige halvdelen av jordkloden. Sammen med 13.000 likesinnede sto jeg i i flomlyset i den mørke natten. En av de mørkeste nettene på året rett før vintersolverv for afrikanerne. Klar for start? Treningen hadde ikke gått helt etter planen. Jeg hadde kommet ned i 90 kg, men planen var 80.
VIP-do
Takket være presseakkrediteringen kunne jeg betrakte de siste intense minuttene før start i VIP-området. Det reddet situasjonen da blæra sa fra at nå måtte trykket lettes og det fort. Jeg kunne bruke en do helt uten kø. Utrolig. Vi var advart mot at det kunne være kaldt ved starten. Temperaturen kunne komme helt ned i to plussgrader. Nå var det langt varmere, kanskje nesten 10. Jeg hadde tatt på mine aller eldste og slitte overtrekksklær. De ble etterlatt i Afrika et par minutter før start.
Les hele artikkelen i KONDIS!
Bli medlem i KONDIS og få 7 nummer i året med
KONDIS
Bladet for alle kondisjonerende
Julinummeret 2003
ÅRGANG 2003
KONDISARKIVET
Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement!
Av Kjell Vigestad
Bussturen på 89,2 km fra Durban til Pietermaritzburg ga oss nærkontakt med utfordringene. Mine forhåpninger om å komme meg helt til mål sank betraktelig. Men det var også en fantastisk reise i flott natur med mange utsiktspunkter hvor vi så milevis utover Zululand. En spennende reise langs 1000 bakker og høydedrag. Her kommer avslutningen på Min vei til Comrades. En rapport om en drøm som ble virkelighet. Om et fantastisk løp som ble en opplevelse for livet.
Gambling
Et besøk på Comrades House sto på programmet ved ankomst til Pietermaritzburg. Det var museum for løpets 82-årige historie og løpets hovedkvarter. Neste stopp var Golden Horse Casino. Der kunne vi 7 norske gamble helt til starten gikk neste morgen kl. 05.30. Men for oss var det i første rekke et førsteklasses hotell godt skjermet fra lyden av tusenvis av pengespillmaskiner. Noe gamling ble det imidlertid før vi tok en tidlig kveld. Amalija Leber skrøt til og med av 60 rand i fortjeneste. Deltakelsen min i Comrades var nok også en form for gambling. Ikke mange hjemme i Norge ville ha satt mye penger på at jeg skulle klare det.
For mitt vedkommende ble det også noen timer med nitidige forberedelser. Klipping av tær og stell av føtter, lading av batteri for mobil og digitalkamera og ikke minst det endelige valget av løpesko. 3 par var plukket ut til finalerunden, men det endelige valget hadde jeg aldri klart å ta. Men nå måtte det velges. Skulle det bli solide Nike Shox eller skulle jeg ta sjansen på den mye lettere Nike Pegasus. Favoritten var egentlig Adidas Clima Cool, men høyre lilletå hadde litt føling med plastforsterkningen rundt tærne. Det kunne fort gå galt når skoene skulle være på i 12 timer. Det ble det sikre valget. Nike Shox skulle ta støyten av minst 90.000 steg.
Jeg valgte også å bruke noen helt nye Falke-sokker jeg hadde kjøpt på startnummerutdelingen, og lot mitt favorittpar med Nike løpesokker spille rollen som reserver.
Telefonvekking
Etter noen timers dyp søvn fikk telefonvekkingen kl. 04.00 fart på et innbarket B-menneske. Siste finpussen ble unnagjort. Føttene ble smurt inn med talg og løpsutstyret ble tatt på. Mitt Perfekta drikkebelte var utstyrt med dopapir, en Maxim energibombe, digitalkamera, kortet mitt for presseakkreditering pluss mitt favorittpar med løpesokker, mens mobilen ble plassert i baklomma på tightsen sammen med matkupongene til bespisningen i målområdet. Startnummeret var på plass foran og bak på singletten sirlig plassert slik at Norway viste godt både forfra og bakfra. Og ikke minst viktig, plussenderen var godt festet rundt brystet. En lett frokost ble inntatt og så var våre flinke guider presis på plass og kjørte oss til start.
Etter mer enn ett års vaklende forberedelser så sto jeg der foran rådhuset i Pietermaritzburg. Den største musteinsbygningen på den sørlige halvdelen av jordkloden. Sammen med 13.000 likesinnede sto jeg i i flomlyset i den mørke natten. En av de mørkeste nettene på året rett før vintersolverv for afrikanerne. Klar for start? Treningen hadde ikke gått helt etter planen. Jeg hadde kommet ned i 90 kg, men planen var 80.
VIP-do
Takket være presseakkrediteringen kunne jeg betrakte de siste intense minuttene før start i VIP-området. Det reddet situasjonen da blæra sa fra at nå måtte trykket lettes og det fort. Jeg kunne bruke en do helt uten kø. Utrolig. Vi var advart mot at det kunne være kaldt ved starten. Temperaturen kunne komme helt ned i to plussgrader. Nå var det langt varmere, kanskje nesten 10. Jeg hadde tatt på mine aller eldste og slitte overtrekksklær. De ble etterlatt i Afrika et par minutter før start.
Les hele artikkelen i KONDIS!
KONDIS
Bladet for alle kondisjonerende
Julinummeret 2003
ÅRGANG 2003
KONDISARKIVET
Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement!
Siste medlemssaker
Annonse