Historiske øyeblikk: En ubrukelig arm, men to brukbare bein og en løves hjerte!
Det var mindre enn en time siden den store, velbygde og sterke lagkameraten Peter Snell helt sensasjonelt hadde gått bort og slått storfavoritten Roger Moens i finalen på 800 meter. Dermed hadde han tatt New Zealands første gullmedalje på friidrettsbanen siden Jack Lovelock vant 1500 meter i Berlin i 1936.
Av Per Lind
Nå var det endelig hans krøplingens tur til å forsvare landets farger. Distansen var 5000 m, hans navn var Murray Halberg og det var mange gullkandidater i det stjernespekkede finalefeltet. Nå stod han foran sitt livs drøm, og mens han varmet opp, tenkte han tilbake, helt til den gangen han 17 år gammel var blitt så skadet i skulderen under en rugbykamp at den venstre armen siden var ubrukelig selv til vanlige daglige gjøremål. Men det at han måtte klare alt uten hjelp av den ene armen, gav ham en ekstra mental styrke.
Svimte av
Han husket hvor sterkt han ønsket å bli toppidrettsmann. Ja så sterkt var dette ønsket at han tok mot til seg og troppet opp hos en av tidenes største trenerkapasiteter, Arthur Lydiard, og sa at han ville bli løper!
Det første Lydiard gjorde var å ta unggutten med på en skikkelig hard løpetur i temmelig ulendt terreng. Den unge Halberg tok seg så ut at han svimte av etter turen, men han hadde vist den store læremester hva slags stoff han var laget av.
Dette ble innledningen til et knallhardt treningsopplegg hvor Halberg løp 160 km i uka og fulgte trenerens instrukser til punkt og prikke. Og innsatsen gav snart frukter. Han ble tatt ut på New Zealands lag til OL i Melbourne i 1956 hvor han ble nummer 11 på 1500 m. Han fortsatte med hardtreningen, og to år senere vant han 3 miles (5000 m) under Samveldelekene. Fra da av var hans og Lydiards øyne rettet mot OL i Roma i 1960.
Og nå var han nesten ved målet. Skulle alle de mange hundre, ja, mange tusen beinharde treningskilometerne gi ham uttelling? Skulle hans drøm om olympisk gull gå i oppfyllelse?
Les hele artikkelen i KONDIS!
Bli medlem i KONDIS og få 7 nummer i året med
KONDIS
Bladet for alle kondisjonerende
Julinummeret 2003
ÅRGANG 2003
KONDISARKIVET
Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement!
Av Per Lind
Nå var det endelig hans krøplingens tur til å forsvare landets farger. Distansen var 5000 m, hans navn var Murray Halberg og det var mange gullkandidater i det stjernespekkede finalefeltet. Nå stod han foran sitt livs drøm, og mens han varmet opp, tenkte han tilbake, helt til den gangen han 17 år gammel var blitt så skadet i skulderen under en rugbykamp at den venstre armen siden var ubrukelig selv til vanlige daglige gjøremål. Men det at han måtte klare alt uten hjelp av den ene armen, gav ham en ekstra mental styrke.
Svimte av
Han husket hvor sterkt han ønsket å bli toppidrettsmann. Ja så sterkt var dette ønsket at han tok mot til seg og troppet opp hos en av tidenes største trenerkapasiteter, Arthur Lydiard, og sa at han ville bli løper!
Det første Lydiard gjorde var å ta unggutten med på en skikkelig hard løpetur i temmelig ulendt terreng. Den unge Halberg tok seg så ut at han svimte av etter turen, men han hadde vist den store læremester hva slags stoff han var laget av.
Dette ble innledningen til et knallhardt treningsopplegg hvor Halberg løp 160 km i uka og fulgte trenerens instrukser til punkt og prikke. Og innsatsen gav snart frukter. Han ble tatt ut på New Zealands lag til OL i Melbourne i 1956 hvor han ble nummer 11 på 1500 m. Han fortsatte med hardtreningen, og to år senere vant han 3 miles (5000 m) under Samveldelekene. Fra da av var hans og Lydiards øyne rettet mot OL i Roma i 1960.
Og nå var han nesten ved målet. Skulle alle de mange hundre, ja, mange tusen beinharde treningskilometerne gi ham uttelling? Skulle hans drøm om olympisk gull gå i oppfyllelse?
Les hele artikkelen i KONDIS!
KONDIS
Bladet for alle kondisjonerende
Julinummeret 2003
ÅRGANG 2003
KONDISARKIVET
Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement!
Siste medlemssaker
Annonse