Ingen av de norske var med å prege øverste delen av resultatlista. Løpet ble vunnet av kenyanske Josephat Kipkurui på 2.13.44 og japanske Akemi Ozaki på 2.39.59. Vinnertida til Kipkurui var den nest raskeste i løpets 26-årige historie.

Beste norske ble Havar Ohma og Torill Idland på henholdsvis 3.09.33 og 4.45.50. Det holdt til 136. plass av 3206 menn for Ohma og 303. plass av 644 kvinner for Idland.

Til neste år er det 2500-årsjubileum for slaget ved Marathon. Da kan det fort tenkes at enda flere vil delta i maratonløpet som har historisk tilknytning til slag og går fra nettopp Marathon til Athen. 


Resultat - de beste og norske
 
Menn 
1 KIPKURUI JOSEPHAT Male - 1986 (< 35) KEN - ELITE ATHLETES 2:13:44
2 KIPCHOM EDWIN - 1984 (< 35) - KEN - ELITE ATHLETES    2:14:18
3 MUASA MUTUKU PIUS - 1985 (< 35) - KEN - ELITE ATHLETES   2:14:39
4 BELACHEW ALEMAYEHU AMETA - 1977 (< 35) - ETH - ELITE ATHLETES 2:14:51
5 ROTICH PHILEMON - 1976 (< 35) - KEN - ELITE ATHLETES  2:16:14
... 
136 OHMA HAVAR - 1983 (< 35) - NOR - Siemens BIL   3:09:33
267 SVENNINGSEN OLA - 1973 (35-39) - NOR - DNV     3:21:04
324 HAETTA NILS I. - 1961 (45-49) - NOR - Midnight Sun Mara    3:24:50
382 SKAU TOR INGE - 1965 (40-44) - NOR - Team motgang 3:28:31
446 FJELLDAHL STIG - 1972 (35-39) - NOR 3:31:20
494 LILLESVEEN HANS - 1958 (50-54) - NOR - Furnes SF 3:34:01
570 JOHANSEN EGIL - 1947 (60-64) - NOR   3:37:36
628 BOEE TROND JACOB - 1975 (< 35) - NOR - Melberg Partners 3:40:03
931 MORTENSEN BARD - 1965 (40-44) - NOR - Wideroe 3:51:40
1531 ONSUM EIVIND - 1965 (40-44) - NOR - B-72 lΓΈrenskog   4:11:44
1839 WOLD TROND - 1979 (< 35) - NOR - Ramboll 4:22:52
1902 GUSTAVSEN MORTEN - 1966 (40-44) - NOR - Leirsund IL 4:25:10
1903 GUSTAVSEN GEIRR - 1962 (45-49) - NOR - EDS   4:25:10
2188 HAUGEN JON OLAV - 1962 (45-49) - NOR - Lørenskog B7   4:36:57
2332 NORDAM ODD - 1949 (60-64) - NOR     4:42:57
2363 NILSEN HARRY - 1962 (45-49) - NOR - B-72   4:44:17
2381 NILSSEN SVERRE JOHAN - 1982 (< 35) - NOR - IL Holeaeringen 4:45:38
2510 NILSSEN FRED HARALD - 1948 (60-64) - NOR - IL Holevaeringen 4:51:13
2632 ROLSTAD ROAR - 1953 (55-59) - NOR - Kodal i.l.     4:57:26
2775 FJELLANGER JARLE - 1953 (55-59) - NOR - NORSKE SKOG SAUGB 5:07:30
3105 YTRELAND KRISTIAN GEIR - 1952 (55-59) - NOR 5:50:48
 
Kvinner  
1 OZAKI AKEMI - 1977 (< 35) - JPN     2:39:56
2 ESHETU DEGEFA BRUKTAYIT - 1982 (< 35) - ETH - ELITE ATHLETES 2:40:32
3 KOUHAN SVIATLANA - 1980 (< 35) - BLR - ELITE ATHLETES   2:40:54
4 VOLGINA NATALIA - 1977 (< 35) - RUS - ELITE ATHLETES 2:41:48
5 AMPATZIDOU GEORGIA - 1969 (40-44) - GRE - ΒΕΡΓΙΝΑ 2:44:23
...
303 IDLAND TORILL - 1983 (< 35) - NOR   4:45:50
358 ROLSTAD HILDE LENE - 1959 (50-54) - NOR   4:57:25
401 FJELLANGER RANDI - 1959 (50-54) - NOR - HALDEN KOMMUNE 5:07:30

Alle resultater på Athens Marathons heimeside

Reportasje hos IAAF
På vei til startnummerutdelingen

Det ble ikke bare maraton for Fred Harald Nilssen da han for 7. gang skulle løpe maraton i Athen. Her er hans opplevelse på vei til startnummerutdelingen:

Maraton og politivold

No justice, no peace, fuck the police, står det tagget Ringeriksmaraton langs E16 krysser under veien rett før Hønefoss. Orda fikk en brutal virkelighet da jeg 6. november i år ruslet ned Sofokles gate i Aten for å hente startnummeret mitt til det klassiske maratonløpet to dager seinere.

Av Fred Harald Nilssen, Kondis´ utsendte i Aten

Ved Sofokleos gate nr. 53 stoppet en politibil. Ut kom tre konstabler. De kastet seg over en etnisk afrikaner og slepte ham inn i et portrom hvor de dæljet løs på ham med køller. Da jeg trakk fram kameraet og begynte å ta bilder, spurte politikara hva i helvete jeg gjør. De forlangte bryskt at jeg gia fra meg kameraet, noe jeg nektet. Mottrekket mitt var å trekke fram det internasjonale pressekortet mitt for å fortelle med hvilken rett jeg fotograferte. Plutselig fikk jeg all oppmerksomhet både fra politiet og mye godtfolk som strømmet til.
- Få se på bildene dine, forlagte politiet.
- Umulig, sa jeg. Batteriet er flatt.
Jeg foreslo at de enten ble med meg på hotellet så kunne jeg vise dem bildene på pc-en min. Eller jeg kunne bli med dem på politistasjonen så noen der kunne vise oss bildene. Det ble til at jeg fikk sitte på i politibilen.

Terroristen fikk bli
Da jeg satte meg inn i baksetet, kom jeg i hu slagordet fra Hønefoss og ropte det til den forslåtte etniske afrikaneren. Samtidig vinka jeg på ham for å få navnet. Politiet lot meg ikke gjøre det. De ville oppsøke en fotoforretning for å sjekke minnekortet mitt. Stemninga i bilen ble relativt amper. Jeg ble spurt hvorfor jeg ville fotografere.
- For å vise politivolden i Aten, svarte jeg.

Jeg fikk høre at det var forbudt å fotografere politiet i Hellas. Deretter fikk jeg lekse om at jeg ikke hadde noe greie på forholdene i byen. Mannen de tok var terrorist, sa den mest bøllete av politimennene. Jeg var glad for at det var bølle politi som kjørte og måtte holde henda på rattet. Jeg ymta frampå at dersom mannen var terrorist, hvorfor tok de ham ikke med til politistasjonen og lot være å kjøre rundt på en tilårskommen pasifist som hadde tatt turen til storbyen for å løpe et internasjonalt fredsmaraton..

Beslagla maratoninformasjon
Mens vi sto utafor en av fotobutikkene og venta på at minnekortet ble undersøkte/sletta det ene bildet jeg tok, trakk jeg fram utskrifta av ei e-postmelding jeg hadde fått fra maratonarrangøren. Arket hadde opplysninger om hvor jeg kunne hente startnummeret. Jeg skreiv opp bilnummeret på arket. Da politimann Bølle så det, rev han arket ut av henda mine og krøllet sammen arket. Det nytta ikke å forklare ham at han tok fra meg viktig informasjon. Arket fikk jeg aldri tilbake.

På vei fra politibilen til forhør på politikammeret, fikk Bølle politimann anledning til å få ut noe av aggresjonen overfor meg og dytta meg oppover trappa. Han fikk også inn et dytt i brystkassa mi. Jeg forsøkte å fortelle ham at jeg var hjerteoperert, og mer enn antydet at det hele utvikla seg til bli ei dårlig sak for ham.

Kunne gå
Etter en time på Omonia politistasjon, sa de at jeg bare kunne gå. Jeg mistenkte dem for å bli kvitt hele saka for å slippe noen videre intern oppfølging i etaten. Oppholdet på stasjonen viste at folka der virket mer humane enn de som måtte være ute i felten. En av de innearbeidende gutta het Panos Pardopoulos og ble kronvitnet mitt på at jeg ikke hadde diktet opp denne historia. Da han hørte jeg var fra Norge, ville han gjerne ha kontakt med meg. Jeg ønsket ham velkommen og vi utvekslet e-post-adresser. Han råda meg til å melde saka til turistpolitiet.
På vei ut av Omonia politistasjon traff jeg politi Bølle som sto ved bilen og røyka og var klar for nye oppdrag. Jeg spurte om jeg ikke nå kan få arket, men han bare snudde seg arrogant bort.

Sak for gresk presse
Jeg skrev rapporten om anholdelsen til turistpolitiet som holdt til i nærheten av metroens Akropolis holdeplass. Da jeg hadde levert fra meg anklageskriftet, oppdaget jeg på tilbakeveien en fotograf og en journalist som arbeidet med å dokumentere noe så trivielt som feilparkerte biler foran inngangen til Akropolis. Journalist Panagiotis Sourelis ble interessert i saka og skulle ta den opp med sjefen sin. En time etterpå ringte ha meg opp og sa han ville snakke med meg. Han ville imidlertid vente med å gjøre noe med den før artikkelen hadde stått på trykk i bladet jeg jobbet for.

Faglig grunnlag
Et par spørsmål plaget meg selv om det neppe var relevant for denne saka. Kunne det samme skje i Norge. Har vi her til lands lov til å fotografere politiet i arbeid. For å kunne si noe om dette kontaktet jeg førstelektor Finn Sjue ved Høgskolen i Oslo. Vurderinga hans av opptrinnet var krystallklart. Jeg hadde gjort det en journalist burde gjøre. Jeg burde i oppfølginga av saka undersøke hva slags lov som eventuelt forbød journalister å jobbe i demokratiets ånd.

Vel hjemme tok jeg kontakt med Utenriksdepartementet, men der holdt man ikke rede på all verdens lands lover. Jeg kunne for øvrig ta kontakt med den greske ambassaden i Oslo for å få et svar. Hva som kommer ut av det, vet jeg ikke i skrivende øyeblikk.