- for kondis.no i Birkebeinerløpet Gjermund Sørstad -

Lørdag 15 sepetmber 2001 var det klart for det fjerde birkebeinerløpet i historien. Deltakerantallet i dette løpet har økt betydelig siden starten i 1998. I år var det ca 2500 påmeldte. Som de to andre birkebeinerarrangmentene og b.la fjellmaraton er Birkebeinerløpet for mange en sosial ”happening” der det å løpe bare er en del turen. Det som skjer i forkant og ikke minst at man kan ha det sosialt samen etterpå med treningskamerater er for mange en viktig del av slike løp.

Ditt tempo fra Tranby/Lier hadde sendte 5 representanter opp til Lillehammer for å teste årets utgave av birkebeinerløpet. På hytta på fredagskvelden ble det diskutert løpsopplegg og noen var litt bekymret for at det var en noe bløt løype som ventet oss. Klokka halv ni lørdag var det full fart i hytta men det var ikke akkurat noen stresset stemning. Det var fortsatt noen timer til start. Været var grått, det var noe kjølig (ca 10 grader). Diskusjonen gikk livlig: skal man løpe i kort eller lang tights?. Konklusjonen hos de fleste var at det holdt med kort. Klokka dro seg litt over halv ti, og jeg var i ferd med å bli klar til å dra. De andre skulle starte noe seinere, derfor drøyet de litt med å dra. Klokka kvart på elleve var jeg på plass på Storåsen. Været var omtrent akkurat slik det var som når jeg løp for to år siden.

Tåka var enda tjukkere i år, og varmt var det ikke. Mange gikk rundt med toppluer, og gjerne to jakker, og hansker. Dette løpet har etter hvert opparbeidet seg en meget høy ”ski og orienteringsløperfaktor”. Noe som skyldes i stor grad innføringen av birkebeinertrippelen, og at det er en løype som passer meget godt for ski og orienteringsløpere. Etter hvert dukker det opp flere kjente fjes, og sterke løpere som kan være med å kjempe helt i toppen. Fjorårsvinneren Arne Post, var på plass og virket meget innbitt før start. Men når jeg er ute og varmer opp ser jeg at han får meget tøff konkurranse i år. En av Norges aller beste terreng og maratonløpere, Knut Aalien er på plass. Ja ja da er det stor fare for ny løyperekord tenker jeg mens det høljer ned på oss stakkars løpere som skal karre oss over fjellet. Fortsatt ute på oppvarming ser jeg flere som skal kjempe om seieren, Bjørnsgård og Hjelmeseth er på plass, karer som ikke akkurat bremser opp selv om unnabakkene er så bratte og krevende at vi ”vanlige dødelige” må omtrent stoppe opp for å se hvor vi skal sette beina hen for å komme trygt ned. Det begynner å nærme seg start.. veldig …

Klokka viser 11.57.30, og jeg har ennå ikke fått på meg singlet og fått pakka sekken… Utrolig hvor fort ting går under tidspress! Et halvt minutt igjen nå har jeg fått surra meg på startstreken.. Men det store spørsmålet murrer i hodet mitt: Har jeg valgt riktige sko, holder det.. Jeg løp med samme skotypen for to år siden… da gikk det greit men ville det holde i år?? På slaget tolv var vi i gang. Nå var det ingen vei tilbake. Nå får det bære eller briste tenker jeg mens vi fortsatt er på ”trygt” grusunderlag. Jeg finner meg en plass litt bak i rekka, og de første 3 km går greit, men nå starter stien opp mot 1000 meters høyde og det er ikke grus før om 5 km.. Det trygge grusunderlaget forsvinner rått og brutalt. Etter 200 meter på nytt underlag kjenner at jeg ikke har smurt riktig… dette er som å gå på ski i motbakke uten smørning. Og det glir ikke fort i nedover bakke heller. Der blir det enda mer brems.

Løpere raser forbi men : ”jeg skal ta igjen noen når grusen kommer igjen”, tenker jeg mens jeg prøver å holde motet oppe.. Litt kjedelig når man ikke får løpt så fort man føler man kan..gjøre. Men da har jeg i hvert fall litt igjen til slutten tenker jeg da jeg forserer bratte unnabakker der jeg skulle ønske jeg hadde et rompebrett. Tror nok det hadde gått fortere. Jeg har vel aldri vært noen unnabakkespesialist , i hvert fall ikke i slike unnabakker som i Birkebeinerløpet men dette går ikke akkurat fort… Vi kommer endelig på grusen etter ca 9 km og jeg ser endelig noen rygger foran meg igjen… Men brått og brutalt etter ca 11km tar løypen ned til venstre og det er klart for slalombakkeforsering. Skoa har ikke blitt noe bedre, og jeg som i utgangspunktet er litt pysete i slike bakker blir noe anspent når skoa er litt glattere enn det jeg regna med! I bunn av bakken venter det verste terrenget i hele løypa. 2km med leire, myr og steinrøys. Jo da en skikkelig utfordring som jeg prøver å se positivt på. De som jeg har sett ryggen på forsvinner fort. Bak meg vil jeg ikke se, der er det flere som sikkert nærmer seg med stormskritt. Men jeg får i hvert fall med meg skoa.. For to år siden måtte jeg tilbake igjen å hente den ene skoen opp fra myra. Det Måtte jeg i hvert fall ikke i år.

Etter to tunge km går løypa igjen på grus. Været har letta en del og det føles i hvert fall ikke kaldt.. Noe folk er det langs løypa men ikke mange, forståelig nok! Motivasjonen blir noe sterkere når grusveien fortsetter etter ca 13 km. Endelig ser jeg noen rygger igjen, men snart er det sti igjen.. Men heldigvis ikke så glatt her.. Jeg nærmer meg en løper og etter 15 km løper jeg forbi. Men han henger seg på.. Jeg tenker litt på hvor godt det hadde vært å hatt orienteringssko.. Jeg har aldri prøvd det før , og det virker litt vanskelig på grusløping. Men ellers… Etter ca 17 km er det en lang unna bakke i ca 1km på GRUS!! Herlig! Her kan man la beina gå, og avstanden øker til konkurrenten bak.

Det verste er over nå men noen seige motbakker er igjen. Men jeg har en del krefter igjen og det går på et viss, men har brukt en del krefter på å skli minst mulig og stokke beina trygt ned bratte steinrøysbakker og det skal bli godt å komme i mål.. De siste kilometerne går for så vidt greit nok selv det blir noe bremsing slik det har vært hele tida.. Jeg kikker på klokka og ser at tida er bedre enn for to år siden. Og merket har jeg klart greit. Jo, jo en liten oppmuntring at tida er bedre enn for to år siden med de problemer jeg hadde undervis, og den mega- skotabben jeg gjorde! Men ikke helt som forventa. På fredagskvelden hørte jeg at man må regne med å i hvert fall bruke 6-7 minutter mer på denne løypa enn på en ”vanlig” halvmaraton. I forholdt til tida i Oslo en uke tidligere løp jeg 11 minutter saktere!! Knut Aalien satte løyperekord og nøyde seg med å plusse på 5 minutter i forhold til tida han hadde i Oslo.

Nå kan det jo kanskje virke at jeg synes hele opplegget bare var tullball, og løypa Var fæl og vond. Jo da løypa var utfordrende og grei den. Man må vel bare innse at man gjorde en mega tabbe når det gjaldt skovalg. Og at for en kar på 1.90 med lange bein, tungt steg og ikke noe utpreget løperkropp er ikke birkebeinerløypa akkurat noen ideell løype..

MEN: Arrangøren skal ha all ros de kan få. Arrangementet synes jeg var prikkfritt, bortsett fra en ting: På to drikkestasjoner var det ikke langing av drikkebeger, og det burde det være!! Der har birkebeinerløpet noe å lære av årets utgave av Oslo halvmaraton!

Om jeg stiller neste år er vel noe usikkert, men kanskje jeg melder meg på birkebeinertrippelen? Hvem vet, men nå ser jeg fram til trygt asfaltunderlag i Drammensmaraton. Neste skogsløp kommer nok tidsnok..Og da med terrengsko, uansett hvor tørt det skulle være!!

Gjørmehilsen fra Gjermund.