Mitt Troll-løp: Tidlig på morgenen stod vi der, i 12 grader med vind og tildels kraftige regnbyger. 100 km lå foran oss (vel, bare 63 for mesteparten av deltakerne). De fleste hadde vært med tidligere, men for meg var det noe helt nytt og uprøvd lengste distanse til nå er maraton (42.2 km). Usikker på formen etter 2 måneder preget av restitusjon og skader, usikker på hvilken fart jeg skal starte løpet i. Samtidig har jeg tro på meg selv, med godt grunnlag for utholdenhetsprøver gjennom 4 år med jevn trening og årlige triatlon Ironman konkurranser. Velger den optimistiske åpningen, legger meg i en liten 3 manns gruppe lagt framme sammen med en av landets bedre løpere kun en 100km løper og to 63 km løpere er foran. Det går lett og raskt i 4.30 fart, dvs. mulighet for en slutt-tid på under 8 timer (de siste årene har kun vinneren kommet under 8.). Vi småprater underveis, det er faktisk hyggelig og sosialt å være med på dette! Matstasjonene dukker opp jevnlig, slik at vi stadig får fylt på med mat og drikke. Værforholdene skifter, fra opphold og solglimt, til kraftige regnbyger. Maraton passeres greit på 3.11, fortsatt går det lett, men begynner å kjenne en forsiktig trøtthet i beina. Ved målpassering på 44 km har jeg ikke følge lenger er nå alene som nr 2, og har god avstand til dem bak. Passerer 50 km på 3.51, fortsatt er tempoet OK, men nå kjenner jeg at jeg er sliten. Og det er fortsatt 50 km igjen ! Greier å holde noenlunde tempo til 63 km, passerer på 5.04, for første gang ser jeg at jeg kommer over 8 timer, men fortsatt er det 37 km igjen. Prøver å mobilisere energi og tenke positivt vet at jeg greier en maraton etter 5 timers sykling (i triatlonkonkurranser), så dette skal nok fungere...
Men etter hvert øker slitet: Holder meg løpende, men det går sent 6 min. pr km er mye seinere enn jeg noen gang løper under de roligste treningsturene men kroppen vil ikke... Greier ikke fri meg fra tanken om at dette er det dummeste jeg noen gang har vært med på. Blir tatt igjen og fraløpt, der røyk 2. plassen, men trøster meg med at det for en debutant er kjempebra bare å fullføre, og det med en 3. plass ! Snart bare 2 mil igjen 4/5 unnagjort, men sååå lange mil. Kvalmen kommer, det er ensomt nå når 63 km løperne er i mål, og nærmeste konkurrent bak ligger 25 min. etter. Regnet høljer ned, beina verker, det blir kaldt. Hva er det som får meg til å fortsette? Må ned i kjelleren og hente fram motivasjon det er for dumt å gi seg nå, så nær målet. Greier ikke lenger å løpe hele tiden, må gå opp bakkene og plutselig merker jeg at jeg går på flatene også. Presser meg i gang hvis jeg går tar det enda lenger tid før jeg er ferdig, kaldt blir det også. Det foregår en intens indre kamp nå kommer de innlærte holdningene av å aldri ha brutt et løp eller en treningstur godt med. Ved 5 km igjen går det lettere, dvs, greier å holde et lett jogg, selv om kvalmen blir verre og verre på grensen til å kaste opp. Mobiliserer litt på slutten slik at jeg kommer under 9 timer. Har fullført 100 km NM, som nr 3 ! Jeg som aldri har løpt over 70 km på en hel uke tidligere. I mål er jeg kvalm og uvel sier igjen at dette er det dummeste jeg noengang har gjort. Samtidig har jeg igjen prøvd på, og greid det umulige en styrke å dra med seg i hverdagen i årevis fremover. Kommer meg fort, etter 20 minutter forsvinner kvalmen, jeg skynder meg for å nå første ferje på hjemturen.
Hva er tankene nå 2 dager etter? Selv om vinneren står for en kjempeflott idrettsprestasjon, så er det ikke han som får min største beundring. Nei de som kom bakerst, som kjempet seg fram i over 11 timer uten å gi opp de har min dype respekt. Og ikke minst arrangørene, staben som på sin fritid står 12 timer ute i regnet, på matstasjoner og i veikryss. Takk for et glimrende gjennomført arrangement hvor alt er lagt til rette for oss galninger! Ses vi til neste år? |
Artikkelen fortsetter under annonsen
