Gunnar Trailrunner Fæhn fra Algarheim utenfor Jessheim har markert seg som den flittigste eventyrløperen blant norske ultraløpere. 60-åringen oppsøker løp i alle verdensdeler - og denne gangen kombinerte han familiebesøk i USA med deltagelse i Pinhoti 100 miles i Alabama.
Bildet til høyre er tatt i Gunnars nærområde, på Brennifjellet 11.september i år - dagen før han fylte 60 år (foto: Olav Engen).

Det var Gunnars åttende 100-miler siden 2007. Dermed er han den nordmannen som har løpt klart flest løp på den klassiske amerikanske distansen. Han "truer" med å trappe ned når han har fullført ti 100-milesløp, men det tror vi ikke noe på.

I motsetning til mange andre typer ultraløp går 100 miles stort sett alltid i terrenget - og ofte i ekstremt tøft terreng. Både på grunn av lengden - og at det er tunge løp er det vanlig at mellom en tredel og halvparten av deltagerne fullfører innenfor arrangørens tidsfrist. Når det gjelder makstid skilles det ikke på hverken kjønn eller alder. Denne gangen fikk Gunnar slite lenge for å holde avstand til cut'en underveis... det gikk så vidt - han leverer som regel varene denne karen.

Løpets hjemmeside
med resultater, løypekart, høydeprofil mv

Gunnars beretning fra løpet

	Startfeltet med 61 løpere hvorav 38 fullførte innenfor fristen på 30 timer (Gunnar hadde en drøy time til gode ved målgang).

Forberedelser
En drøy uke for løpet falt det i løpet av at døgn 39 mm nedbør i Taladega State Park i Alabama. To dager etter løpet feide stormen Ida inn over samme området og ga 116 mm nedbør i løpet av et døgn på en lokal værstasjon. På løpsdagen sto 61 spente løpere i grålysningen og småhutret i noen få varmegrader og skyfri himmel.    

	Løvskog som denne var typisk for løpsterrenget

4.930 høydemeter
Det var med den største respekt jeg startet på denne utfordringen. Av flere grunner. Jeg visste at det ville bli mye bakker. Traseen hadde en samlet stigning på 4930 meter (Wester States har 5600 meter), den gikk overveiende på sti (80%) av ukjent kvalitet og jeg hadde ingen rapporter fra tidligere løpere å støtte meg til. Det jeg hadde klart å fremskaffe av informasjon begrenset seg til ei løype med 18 matstasjoner inntegnet på et kart, en høydeprofil, at det var mange store bekker som skulle krysses, dagens værmelding og noen fotografier fra fjorårets løp.    

	...på en sti som var vanskelig å se på grunn av alt løvet på bakken... Akkurat her er det en kø av løpere, men det ble god spredning mellom løperne etter hvert.

Første del
Ved første øyekast så den første tredjedelen av løypa grei ut. Det var feil. Bare opp og ned og fram og tilbake på en sti som var vanskelig å se i alt løvet på bakken. Etter ca 35 miles kom vi over i et område som var mere brukt av turgåere og stien var grei å se så lenge det var dagslys. Ved solnedgang hadde jeg opparbeidet meg et forsprang til cut'en på en og en halv time, og regnet med at det skulle være tilstrekkelig margin med tanke på trøtthet, matpauser og mørke. Ved midnatt var forspranget krympet til 54 minutter og klokka 04 ved 75 miles hadde jeg bare 14 minutter tilgode. Mens jeg satt og spiste kom nr 43 noen minutter etter meg og hastet straks videre. Jeg visste at jeg måtte ha mat og fikk ned både speilegg og kaker før jeg tok opp jakten på nummer 43.    

	Fra morgenen andre dag

Nattlig kamp mot klokka
Romerike Ultraløperklubbs ære sto på spill og jeg visste at jeg måtte kjøre opp farten. For første gang siden det ble mørkt begynte jeg å passere løpere i de neste lange, slake motbakkene og fikk etterhvert kontakt med 43. Han hang på som en klegg og sammen hadde vi en utrolig god periode over høydedraget og ned noen lange, slakke lier. Stien var vanskelig å se, men løypa var markert med «refleks-tegnestifter» på trærne med 30-40 meters mellomrom. Ofte tok vi nok en annen vei enn stien mellom to reflekspunkter, uten at vi vel tapte eller vant så mye på det. Vi passerte flere løpere og kom etterhvert ned på en kjerrevei. Det var bare å la beina gå og nyte det siste strekket inn mot 80 miles. Dit nådde vi 10 minutter før cut'en og visste at vi var berget. Derfra var det mye traktorvei, mye nedover og ikke minst: dagslys. Nummer 43 var ikke taletrengt, men de få ordene han sa kommer jeg til å leve lenge på:
«You really blazed that trail up there».

Bortsett fra en aggressiv hund som prøvde å stoppe meg, gikk resten av turen greit fram til målområdet der Karl Meltzer - ikke overraskende - hadde kommet inn som vinner ca 12 timer tidligere! En flott tur i strålende høstvær, men det kunne blitt et mareritt under vanskelige forhold!

Gunnar Fæhn    

	I solnedgang på Alabamas høyeste topp, 730 moh.