Jeez, I am still sore and I only ran 40 miles. I can't imagine how you feel. Hope your recovery is going as uneventfully as could be expected. I was so impressed with how you rallied the last 20 miles. WOW, you have got guts. Great run! 18th out of 243 starters...not bad!
It was a great experience for me. I got a good idea of what I will be up against attempting 100 miles and some of the pit falls to avoid. Thank you so much for letting me have this experience with you.
Your friend, Dan
Det var et flott kompliment Pål Simonsen fikk fra paceren Dan Jordan et par dager etter løpet, og vi henger oss på gratulasjonen. Det var et stort løp 46 åringen gjennomførte, og i følge en oversikt på hjemmesiden til nordens eneste 100 miles løp Gax100 var dette den raskeste tiden oppnådd av en nordisk løper i et 100-miles løp.
Rocky Raccoon hjemmeside med resultater, bilder m.m.m.
Bildetur i terrenget
Reisebrev fra Pål's første 100 miler - Halliburton Forest 9.september i fjor:
 | ||
| Det nærmer seg start for Pål\'s andre 100 miler på et halvt år, denne gangen Rocky Racoon 100 mile trail race i Huntsville Texas USA. |
Klokken nærmer seg seks tidlig en lørdag morgen i Huntsville State Park, Texas. Jeg står på startstreken sammen med 241 andre mer eller mindre vel bevarte mennesker som har tenkt å tilbakelegge 100 miles innenfor de nærmeste 30 timer, helst raskere. Det er kaldt, -2 grader, men klart og fint. Startskuddet går, og vi er i gang.
Planlegging:
Etter min tur til Canada i september 2006, hvor jeg fullførte Haliburton 100 miles, har jeg lekt med tanken på å kanskje utvide ultrhorisonten litt. Trail runs 100 miles har sin opprinnelse i USA, og jeg tenkte det kunne være greit å oppsøke moderlandet for en smakebit. Tidsmessig passet Rocky Racoon bra, ca 5 mnd etter løpet i Canada.Huntsville ligger en times biltur nord for Houston, som har daglige flyforbindelser med Europa. (Frankfurt,Amsterdam;London). Jeg valgte selv å fly med Lufthansa fra Oslo-Frankurt-Houston T/R. Dette fungerte meget bra. I Houston leide jeg bil og kjørte til Huntsville,hvor jeg også på forhånd hadde bestilt hotell. (Comfort Inn).
Huntsville State Park:
Løpet forgår i sin helhet inne i denne store friluftsparken.Her er det et svært variert dyreliv, gode turmuligheter,variert fiske og generelt gode rekreasjonsmuligheter. Parken inneholder vann, små elver og bekker, sumpområder og variert vegetasjon. Skogen består hovedsakelig av furutrær og enkelte andre såkalte hardwood trær. Det finnes alligatorer i parken, men løpsledelsen forsikrer oss om at holder seg i ro på denne tiden av året.
 | ||
| Løypekartet er greit å gjøre seg kjent med for å følge Pål\'s reisebeskrivelse. Det er et mer detalgert kart på arrangørens hjemmeside, men dette her gir en bedre oversikt. |
Kruttrøyken etter startskuddet legger seg ,vi er tross alt i Texas, og vi er i gang. Strategien er helt klar, jeg skal løpe mitt eget løp, så får andre gjøre hva de vil. Tidlig kjenner jeg nærmest litt ubehag, og kroppen kjennes vissen og slapp ut. Godt at det bare er 155 km igjen.Vi snur ute ved første matstasjon ved 6.4 km. Min strategi for dagen når det gjelder inntak av væske og føde er helt klar. Start med drikke første timen, deretter drikke, banan, powerbar, og så en gradvis overgang i de senere timer til mer saltholdig mat, varme supper og cola. Gels er sikkert bra, men personlig blir jeg veldig fort lei av disse under lange løp.
 | ||
| En wartdog - eller villsvin som vi sier her på berget - forårsaket at Pål fikk sjekket makspulsen også i år. |
Jeg slenger innpå litt Gatorade sportsdrikk her ved den første stasjonen, og setter kursen videre mot neste stasjon ved Dam Road, ca 5 km videre i løypa. Kroppen er litt bedre, men jeg er fortsatt meget betenkt, hadde jo vært kjekt å få noe gratis.Det lysner av dag, og jeg slukker min lille håndholdte maglite.Løypa stikker inn i skogen og kommer ut på en stor slette, og jeg er ganske ensom.
Plutselig hører jeg et eller annet som kommer dundrende gjennom skogen, den farten klarer han i hvert fall ikke å holde i 100 miles, tenker jeg. Har ikke tenkt tanken helt ut før årets styggeste villsvin,eller warthog som han heter her i skogen, passerer 20 meter unna, stopper opp og ser på meg med kjærlige øyne, men heldigvis stemmer tydligvis ikke kjemien, eller er det kroppslukta, så han beiner av gårde videre innover i skogen. Dyret er heldigvis planteeter, men kan være aggressiv mot mennesker.Det kan veie over 200 kg, og bli 180 cm langt Ja, da fikk jeg i hvert fall sjekket makspulsen i år også.
På stasjonen ved Damroad putter jeg magliten ned i Dropbagen min som jeg har satt ut her med utstyr for bruk senere i løpet, spiser litt banan, drikker sportsdrikk og litt vann. Jeg tar med meg noen saltstenger ut fra stasjonen, som jeg småspiser etter hvert. Nå er det 4.7 km til matstasjonen ved Far Side, den delen av løypa som jeg etter hvert misliker mest resten av dagen, særlig veien ut virker lengre for hver gang. Det har regnet mye de to siste ukene før løpet, og i denne delen av løypa er det mye gjørme og umulig å holde seg tørr på beina. Her er løypa ganske kupert, og det kan nevnes at det er totalt ca 370 meter stigning i hver runde. Vi snur ved Far Side, drikker og småspiser litt banan før kursen settes tilbake mot Dam Road igjen. Jeg er fortsatt tvilende til hva kroppen har å by på i dag, men i og med at løpet varer så lenge kan det jo hende ting forander seg til det bedre. Tenker plutselig at hadde dette løpet gått på Toten, hadde det vært greitt å gi seg tidlig, men har du reist helt til Texas, så bryter du ikke fordi du føler deg litt småurven.
 | ||
| Kommentarer overflødig |
Inn mot Dam Road gir jeg opp å holde meg tørr på beina, det får stå til.Ved Dam Road inntas mer drikke, banan og litt melon. Jeg finner en Powerbar og en Red Bull i Dropbagen som jeg tar med meg. Neste etappe er den lengste, 7.4 km, så her vil jeg gjerne innta noe underveis. De andre etappene er så korte at jeg klarer meg uten drikke underveis.
 | ||
| Pål slapp å møte på en av disse..... |
Jeg er tilbake i startområdet ved Raven Lodge, og har brukt 3t.14.min på den første runden
Halveis på denne etappen, drikkes Red Bullen, og jeg småtygger på Powerbarsjokoladen. Rett før Site 174 kommer vi ned til Lake Raven, den store innsjøen i parken. Her er det åpent og virkelig flott å løpe, selv om det stedvis er veldig vått. Ved alle stasjonene blir vi registrert, dette for å holde kontroll, og også for sikkerheten til den enkelte med hensyn til skader, uhell osv. Etter Site 174 er det 4.7 km til vi er ferdig med den første av 5 runder. Kroppen fungerer greit, men heller ikke mer. Jeg er tilbake i startområdet ved Raven Lodge, og har brukt 3t.14.min på den første runden.
Sola varmer godt, og jeg skifter ut supertrøye og swetshirt med lettere overdel. Så er det bare å stikke ut igjen og holde motivasjonen oppe. Denne runden går forholdsvis greit, jeg følger de vanlige rutinene og prøver å nyte det flotte været Jeg prater med Rob fra California, han løp maraton for tre uker siden på 2.56, og virker å være i god form.Vi prater om løst og fast, men etterhvert siger Rob avgårde, og jeg gjør ikke noe forsøk på å henge på. Runden tilbakelegges på 3t 32 min, noe langsommere enn første runde, men dette er vanlig utvikling for de fleste løpere.
 | ||
| Pacer Dan tok dette bildet av sin kommende helt som hadde tilbakelagt 2 av 5 runder - dvs 40 miles eller litt mer enn en hel og og en halv maraton til sammen. |
Kursen settes ut i runde nr 3, delmål her er Far Side, hvor jeg vil passere halveis. Ved Far Side føles det godt og positivt å passere halveis. Det sies at de fleste føler at de har brukt 75% av kreftene halveis i en 100 miler, og slik føles det i dag, men til mål skal vi. Tempoet er ikke allverden, men jeg har fortsatt ikke begynt å gå.
Jeg møter Frank Probst som jeg ble kjent med i Canada. Han ligger ca 20 min foran meg i løpet. Frank er meget rutinert med over 20 slike løp bak seg. I Canada måtte Frank bryte etter 120 km fordi han ikke klarte å ta til seg næring, og han sier at slik er det i dag også. Jeg prøver å oppmuntre han, og håper det går bra. Etter 3t 59 min ser jeg Dan igjen ved start.Jeg har vært ute i 10 t 45 min, og har tilbakelagr 96 km.
 | ||
| 60 miles er unnagjort, og ved runding står Dan Jordan klar for å følge Pål på de siste 40 miles av løpet |
...og jeg ser at svært mange har begynt å gå nå. Jeg biter tenna sammen,vi får løpe en stund til. Etter så mange timer verker det overalt i beina, så det gjelder å kjempe imot...
Vi begir oss videre mot Dam road, og jeg ser at svært mange har begynt å gå nå. Jeg biter tenna sammen,vi får løpe en stund til. Etter så mange timer verker det overalt i beina, så det gjelder å kjempe imot. Heldigvis merker jeg ingenting til gnagsår eller blemmer. Det ser ut til at mine nye Injinji tåsokker virker bra. Jeg løper i mine Asics Trailattack II sko, som skal pensjoneres etter dette løpet.
Mørket senker seg, og jeg slår på hodelykten min som fungerer utmerket. I tillegg løper jeg med en liten håndholdt maglite som reserve og backup. Jeg planlegger å skifte lykt før sisterunden. Dan fikser ny suppe ved Dam Road. Suppen er utrolig god, og gir etterlengtet salt og næring til kroppen. Vi inntar suppe i en eller annen form på alle de resterende stasjoner. Likeledes Cola.
Det er vanlig med litt hallusinasjoner sent i et løp
Like etter Dam Road skvetter Dan til. Ei lita mus piler over stien. Den beit meg i leggen, påstår Dan. Det er vanlig med litt hallusinasjoner sent i et løp, men ikke for en Pacer som bare har løp 8 miles. Slike goder er forbeholdt oss med lengre fartstid. Vi ler godt begge to. Etter hvert skjer det noe høyst uventet, jeg får små perioder hvor jeg føler meg sterk, og vi kan øke farten. Dette skjer etter hver matstasjon, og varer i ca 15 minutter, før det dabber av igjen. Vi runder ved start etter å ha brukt 4t 55 min på runden, normal og forventet reduksjon av tempoet. Totalt 15 t 41 min.
 | ||
| Vi runder ved start etter å ha brukt 4t 55 min på runden, normal og forventet reduksjon av tempoet. Totalt 15 t 41 min. |
Jeg tar på tights i håp om at dette kan dempe noen av de ganske intense muskelsmertene i lår og legger. Vi stikker ut på sisterunden, og det føles utrolig godt å vite akkurat det. Akkurat da jeg bestemmer meg for at nå må vi begynne å gå, kvikner kroppen skikkelig til, og vi kan øke farten og fortsette løpingen. På vei inn mot Dam Road tar vi igjen Rob fra California som har det tungt nå. Vi veksler noen ord mens vi passerer han.
Halveis i sisterunden, kun oppløpssiden igjen, 16 km...
Vi møter flere løpere, men vi ser ingen som løper...
Den siste forhatte strekningen ut mot Far Side går bra unna, og det føles herlig ved Far Side. Halveis i sisterunden, kun oppløpssiden igjen, 16 km lang, men dog en oppløpsside. Vi holder godt fart, relativt, og jeg bestemmer meg for at det skal løpes helt inn til mål. De gode periodene forsetter å komme, og enkelte ganger går det faktisk bra unna. Vi møter flere løpere, men vi ser ingen som løper.
Mange har det vondt, og selv om jeg har det ille selv, gir det styrke å oppmuntre andre. Vi kommer til Dam Road for siste gang, og jeg lukter målstreken, kun 11.2 km igjen. Dan som utføer jobben som Pacer utmerket, kommer med den siste suppe. Etter dette er det bare Cola som gjelder. Ned favorittetappen mot Site 174, går det tidvis unna. Ved et par anledninger blir det faktisk luke bak til Pacer Dan, eller er det jeg som hallusinerer, han puster i hvert fall tyngre.
Do you know why Ultra Runners run for so long? Because it feels so good when they stop
Vi når Site 174, kun 4.8 km igjen. Coyotene skriker vilt inne i skogen, eller appluderer de? Det smerter over det meste, men det er fullstendig levelig. Jeg kjenner målgangsrusen begynne å bygge seg opp, og de siste kilometrene inn mot mål føles som i Canada, helt spesielle. Jeg tenker på et skilt ute i løypa som sier: "Do you know why Ultra Runners run for so long? Because it feels so good when they stop".
 | ||
| En veldig fornøyd løper med sin andre beltespenne... |
Jeg ser lyset fra målområdet, og setter inn en langspurt, og krysser mållinjen etter å ha vært ute i 20 t 26 min 46 sek.Sisterunden gikk på 4t 45 min, altså 10 min raskere enn nest siste runde. Overraskende, men hyggelig.
Plassering:
Nr 18 av 242 startende.169 fullførte innenfor maksimaltiden. (70 %).
Dan kommer mot meg og vi omfavner og gratulerer hverandre. Det føles bare så ubeskrivelig deilig å ha gjennomført nok en 100 miler, ikke minst etter den tunge starten. Jeg tar på tørt tøy i varmeteltet mens jeg snakker med Dan, og takker han så mye for hjelpen. Vi tar avskjed og jeg rusler bort til bilen og kjører hjem til hotellet.
Etterpå:
Jeg låser meg inn og slenger meg ned på verdens deiligste seng. Da kjenner jeg smilet bygge seg opp i munnvikene. Etter Canada satt det en uke. De første timene etter et slikt løp er helt ubeskrivelige, fylt av sterke, gode følelser og en sjelden indre glede. Det føles vidunderlig å ta av seg skoene, blir nesten skuffet da jeg bare ser to små blemmer på tærne. Lenge leve Injinji sokkene.
Jeg vakler inn i dusjen og livet er herlig
Jeg vakler inn i dusjen og livet er herlig. Etter dusjen kryper jeg opp i senga igjen , men det umulig å sove, kroppen er for urolig. Matlysten er som vanlig elendig etter et slikt løp, men erfaringsmessig kommer den tilbake etter et par timer.
Etter noen timers hvile, sjekker jeg ut og setter kurs for felleslunsjen i målområdet. Nå har matlysten kommet, og det er deilig å sitte ute sammen med likesinnede og nyte et godt måltid før hjemreisen. Jeg takker for meg og setter kurs mot flyplassen i Houston. En time senere er jeg sjekket inn hos Lufthansa, og den lange reisen hjem kan begynne.
Vel om bord kryper jeg sammen i de deilige liggesetene, og lar Ole Lukkøye overta kommandoen. Mission Complete
 | ||
Pål forteller at det har vært en stille og rolig uke treningsmessig,d.v.s ingen trening.Kun hvile for en sliten kropp,med mye døgnvillhet innvolvert. Han har gått turer, ca 2 timer hver dag (som oftest sammen med sine to Berner Sennen hunder). Det anser jeg som viktig og også bra restitusjon.Jeg er fortsatt støl og sår i muskulaturen,men mindre for hver dag sier Pål.
Han planlegger første treningsøkt i Chicago på mandag (Pål er pilot på SAS langdistanseruter).Det blir 30 min rolig sykling eller spinning,og evetuelt litt forsiktig styrke.
Jeg planlegger rolig skitur onsdag neste uke. Er veldig opptatt av at kroppen skal få hente seg skikkelig inn før jeg tar opp seriøs trening igjen. Det neste på programmet blir vel å delta i Birkebeinerslaget 17 mars.
Når det gjelder framtiden og Ultra er lysten allerede tilbake,men det er for tidlig å planlegge noe. Vi får se hva som dukker opp,men slike prosjekter krever mye planlegging og koordinering for å gjennomføres. Gleder meg veldig til vår og karuseller,og satser på en maraton i mai/juni sier Pål videre.
Gleden av å delta i Ultra Trail løp er stor, det hersker et herlig kameratskap mellom løperne, noe som man særlig merker i de senere timer hvor alle virkelig oppmuntrer og støtter hverandre. Så fullstendig fjernt fra Birkebeinerrennet, som er det neste på programmet avslutter Pål med i det han sitter og slapper av etter en times vandring med hundene.
