Se hele reisebrevet nedenfor.
Les også: 3.plass til Pål Simonsen i Halliburton Forest 100 miles
Arrangørens hjemmeside finner du: HER
Resultatene kommer: HER (ikke lagt ut pr 13.sept)
Løypekart: HER
 | ||
HALIBURTON FOREST 100 MILE TRAIL RUN
9 SEP 2006.
Av Pål Simonsen
The woods are quiet, dark and deep
and I have miles to go before I sleep....
Etter oppfordring
Etter oppfordring kommer her en reiseskildring fra min tur til Ontario, Kanada, med deltakelse i Haliburton Forest 100 mile(160.9 km) trial race. Jeg håper den kan virke inspirerende, og samtidig å omhandle en del problemstillinger ved deltakelse i slike litt spesielle løp.
Personlig service
Jeg har lenge hatt lyst til å delta i et 100 mile race, og Haliburton ble valgt fordi arrangementet passet tidsmessig med muligheter for å få fri fra jobben, og i tillegg er det et arrangement som er kjent for sitt intime og ekstra trivelige miljø.
Avreise fra Norge var onsdag 6 sep, med ankomst samme kveld i Toronto kanadisk tid. Jeg ville gjerne ha litt tid til å akklimatisere meg før start, og å få noe av tidsforskjellen ut av systemet. På grunn av sen påmelding var det vanskelig å få innkvartering nær start, og jeg valgte av den grunn å campe ved start det siste døgnet, noe som var svært trivelig i lag med mange andre deltakere.
Ved innsjekk møtte jeg racedirektor, Helen Malmberg, som er en legende i Trailmiljøet. Hun er en fantastisk dame, som tar vare på alle deltakerne på en personlig og trivelig måte. Fikk forresten før avreise en e-mail fra Helen, hvor hun spurte om det var noe spesielt jeg ville ha på mat/hjelpestasjonene.
 | ||
| Det er mye bjørn og ulv i området, og det ble delt ut bjørnebjeller for å holde nysgjerrige bamser på avstand. (bildet viser svartbjørn fra Ontariodistriktet) |
På Campen kom jeg fort i kontakt med andre deltakere, og fikk mange gode råd fra andre mer rutinerte deltakere med mange 100-milere under beltet.
Jeg hadde på forhånd gjort klar såkalte Dropbags, som skulle plasseres ut i løypa på strategiske steder. Innholdet i disse bagene var hodelykter, supertrøyer, vindjakker, sokker og litt å tygge på. Disse bagene ble levert kvelden før start.
Alle deltakerne på 100 miles måtte være med på fellesmiddag med påfølgende briefing om løype, regler og området vi skulle løpe i. Det er mye bjørn og ulv i området, og det ble delt ut bjørnebjeller for å holde nysgjerrige bamser på avstand. Det ble foretatt opprop, og alle måtte fortelle noen ord om seg selv. Det vakte litt ekstra applaus at en nordmann hadde forvillet seg inn i akkurat denne skogen.
Etter dette var det tid for å komme seg til køys, og jeg rakk akkurat inn i teltet før uværet kom. Lyn og torden, regn og vind feide inn over campen, og jeg tenkte litt på hva dette ville ha å si på forholdene ute i løypa...
The woods are quiet, dark and deep
and I have miles to go before I sleep....
 | ||
| Alle deltakerne på 100 miles måtte være med på fellesmiddag med påfølgende briefing om løype, regler og området vi skulle løpe i. |
Start er klokken 6 om morgenen, og jeg våkner litt før 4, etter i kjent stil å ha sovet som, ja en bjørn. Ute er det lett yr i luften og 12 grader. Morgentoalettet utføres, og jeg møter andre forventningsfulle løpere. Frokost består av rundstykker med god kanadisk honning, og en liten kopp kaffe. Værvarslet sier at været skal lette utover dagen, lett vind og makstemperatur på ca 19 grader, fallende til ca 7 grader i løpet av natten. Med andre meget gode forhold for en tur i skogen. Jeg slapper av så lenge som mulig, og rusler over til Basecamp for opprop 0545. Alle er klar for start, og Helen sier en fellesbønn, og ønsker oss alle en god tur. Vi vandrer 200 meter ned til start ledsaget av sekkepipemusikk. Soloppgang er 0640, og det er fortsatt ganske mørkt da startskuddet smeller.
Mange løper med hodelykter, og jeg legger meg bak en av disse til det er lyst nok, ca 25 min til å løpe uten.
Løypa vi skal løpe ble lagt om i 2004, for å gjøre den mer utfordrene, mer teknisk løping på stier(80 %). og mindre på skogsbilveier(20 %). Akkurat som ikke 100 miles er langt nok. Løypa har totalt 3340 meter stigning. Vi løper ut 25 miles, snur og returnerer til start og passerer 50 miles, så er det bare å gjøre det samme en gang til. Erfarne 100 mils løpere beskriver løypa som meget krevende. Eller som vinneren sa det,
"This is a course you just love to hate".
 | ||
| På stasjonene er servicen upåklagelig... |
Jeg starter rolig, og prater med andre løpere rundt meg. Etter 6.4 km løper vi inn i skogen, og jeg skjønner fort at dette kan bli stevsomt. Stien er smal, med stein, røtter og gjørme etter nattens regn, så her må man være konsentrert. Etter å ha lyttet til bjørnebjeller, har jeg bestemt meg for å løpe uten. Tanken på å høre disse et helt døgn er ikke særlig fristende, bare se hva som skjedde med Ringeren i Notre Dame. Vi kommer snart til første mat/hjelpestasjon. Her mangler ingenting, helt fantastisk service av topp motiverte hjelpere som skjønner at vi trenger dem, særlig senere i løpet. Jeg hiver innpå litt sportsdrikk og litt banan, før ferden går videre. Vi kommer inn i et relativt lettløpt terreng, men med mye opp og nedoverbakkeløping. På neste matstasjon,(15 km), plukker jeg opp drikkebeltet fra dropbagen min. Nå er det 10 harde km til neste stasjon. Denne strekningen er løypas verste, med masse teknisk løping, ikke ulik noen av de vanskeligste partiene i Birkebeinerløpet, for de som er kjent der, og jeg tenker litt på hvordan dette blir senere i natt. På neste matstasjon ved 25 km, fyller de drikkebeltet for meg, mens jeg koser meg med mer banan og litt søtsaker. Nå kommer vi inn på bedre stier, og selv om det er en del opp og ned, føles det bra å løpe her. Snart passerer vi ny stasjon ved 30 km, og jeg putter innpå litt potetgull og litt tørket mango som smaker deilig. Drikkebeltet er fylt, og turen går videre inn i skogen.
 | ||
| Naturen og vegetasjonen er mye lik den vi har her hjemme... |
 | ||
| ...men skogen er svært tett og høy langs løypa. |
Alle er positive og ønsker lykke til videre og på gjensyn senere. På returen treffer jeg andre løpere på vei til vendepunktet, alle sender positive meldinger og ønsker til hverandre. Naturen og vegetasjonen er mye lik den vi har her hjemme, men skogen er svært tett og høy langs løypa. Jeg løper ut alene fra vendepunktet, og kommer stort sett til å gjøre dette for resten av løpet, med unntak av en liten periode senere i løpet. Det fungerer fortsatt greit, men jeg merker at jeg har holdt på snart i fem timer. Skoene, Asics Trailattack II fungerer utmerket så langt. Ved vending 50 miles, er det greitt å starte ut på en ny runde, selv om jeg ser teltet med en fristende sovepose. Nå har jeg vært ute i nesten 10 timer, og ligger på 4 plass blant 100 milerne. Jeg begynner å merke påkjenningen, men det går etter forholdene greit. Været har som varslet klarnet helt opp, og det er fine forhold og litt tørrere i løypa enn ved start. Solnedgang er 1948, og alle prøver å komme så langt som mulig før det blir mørkt. På stasjonene er servicen fortsatt upåklagelig, men jeg har opparbeidet en vedvarende og småekkel kvalme. Dette er ganske vanlig på så lange løp. Jeg lurer innpå varm kyllingsuppe, ingefærøl og litt kjeks stort sett på alle stasjonene mot mål. Ingefær skal ha en beroligende effekt på urolige løpemager, men kvalmen skal vise seg å bli med helt inn til mål. Sola blir etter hvert lav, og på stasjonen ved 110 km sier de at temperaturen kommer til å gå helt ned mot 0 grader senere i natt. Heldigvis har jeg varmt tøy på neste stasjon 5 km videre i løypa. Der får jeg besøk av beste dame i feltet, som for øvrig er på det kanadiske ultralandslaget, og snart skal løpe VM 100k i KOREA. Jeg tar på super og lett jakke, og finner fram min Tikka Headlamp pluss reservelykt, og vi begir oss sammen av gårde. Vi sliter begge med dårlige mager, men vi klarer å holde et noenlunde ok tempo. Snart er det så mørkt at lyktene må på. Ved vendepunktet plukker Laurie opp en såkalt Pacer, som kan hjelpe henne inn til mål. Stakkars meg, alene med bjørner og ulver. Etter en lett sandwich og litt suppe bærer ferden videre, Laurie og hennes Pacer blir borte bak meg.
 | ||
| Det er skikkelig mørkt i skogen... |
Det er skikkelig mørkt i skogen, men lykta fungerer meget bra. Med jevne mellomrom kommer flaggermus ut av mørket for å sjekke lykta mi, men det blir jeg fort vant til etter først å ha blitt skremt en gang eller to. Framdriften er etter hvert redusert til rask gange med litt løping i lette partier. Det er litt tungt å vite at det nesten er en maraton igjen. Beina har etter hvert blitt såre, og plutselig er det ikke mulig å sette ned venstre hel uten store smerter. Jeg biter tennene sammen, og kjefter på meg selv midt i natta, og bestemmer meg for å bruke beina som vanlig. Etter noen minutter med litt mye vondt, sprekker blemmene under helen, og livet blir mye bedre. På neste stasjon er det mer suppe, og noen minutter ved et stort kanadisk bål. Flere har allerede brutt, men mitt motto på alle stasjoner er enkelt.
"Quitting is not an option".
Man blir advart mot å tilbringe for mye tid på stasjonene, da det historisk viser seg at mange som blir det mer enn 30 min bryter. Jeg forlater stasjonen, kun 30 km igjen. Prøver å løpe litt, men magen sier nei. Fortsetter i så rask gange som jeg klarer. Plutselig skriker et dyr opp like ved stien, adrenalinet flommer og håret stritter. Den neste timen går det faktisk lettere. Løypa er meget godt merket med refleksbånd og enkelte lys, noe som er bra når man er som mest sliten. Strekningen til neste stasjon er 10 km, og det blir mye negative tanker underveis.
 | ||
| Plutselig hører jeg ulvehyl i det fjerne...(Det er mye dyr i Haliburton Forest Om dagen kan man se dem, om natten kan de først og fremst høres) |
Plutselig hører jeg ulvehyl i det fjerne, men er for sliten til å bry meg. Blir litt piggere når jeg møter andre løpere som er på motsatt vei til vendepunktet med atskillige flere km igjen. Gleden er stor når jeg skimter lysene fra bålet ved neste stasjon. Nå er det kun 15 km igjen, og stasjoner hver 5 km. Snubler i et litt ukonsentrert øyeblikk, for øvrig turens eneste, ler av meg selv, og stavrer meg på beina igjen. Etter et rask opphold på stasjonen, går ferden videre. Den raske gangen er vel heller ikke så rask lenger, men jeg gjør så godt jeg kan. Kjefter på meg selv midt i natta, og tenker på folk som daglig har det mye verre. Tenk å få være frisk og å få lov til å gjøre dette her, privilegert er du. Prater meg fram til neste stasjon, og 11 km igjen. Kort opphold og videre, passerer for øvrig bare 1 km fra mål, før man må ta en ekstra runde rundt en innsjø på 10 km. Tar meg tid til et nødvendig ærend, men det er ikke lett å komme ned i hockey. Etter løpets siste tekniske parti, kommer jeg endelig ut på grusvei. Har etter hvert fått opp ganske bra gangfart. Ny stasjon, 6.4 km igjen. Kun en slurk ingefærøl. Prøver å speede opp, innbiller meg at det er noen like bak meg.
 | ||
| Jeg får beltespennen som et synlig bevis på at målet er nådd (her avbildet sammen med deltagertrøya) |
Kommer til siste stasjon, 2.2 km før mål, og ser at det er mulig å komme under 23 timer. Tanken på at dette snart er over, utløser en del rare reaksjoner. Kan bare ikke la være å sende av gårde et par brøl innover i skogen. Blir også litt sentimental og rørt over situasjonen. Plutselig ser jeg lysene fra målområdet, og klarer å løpe de siste hundre meterne. Jeg blir klappet inn av uventet mange, og får en stor klem av Helen. Du ble nr 3 sa hun. Ikke viktig, men det var en ekstra bonus. Følelsen av å være i mål kan ikke beskrives, den er enorm, målet er nådd.
Det er kaldt, isen ligger på bilrutene. Jeg skynder meg til verdens beste dusj.
Åtte timer senere er det hyggelig brunch og premieutdeling. Bob i naboteltet gikk rett på en bjørn tidlig på morgenen, og er litt preget av det, ellers er alt vel. Jeg får beltespennen som et synlig bevis på at målet er nådd. Vi tar avskjed, og sier på gjensyn.
Happy Trials, Pål.
If one advances in the directions of his dreams and endeavors to live the life in which he has imagined, he will meet with a success unexpected in common hours.
