Lørdag 15. mars møttes vi til dyst i Norgeskarusellen nr. 3 i Bergen, og det ble et spennende og artig oppgjør mellom storkjeftede bergensere. Ståle Danielsen var også "påmeldt" i "storkjefteriet". Jeg kan med en gang berolige dere, kjære lesere, at klokkeknusing slapp jeg å begi meg ut på, heldigvis!
Klokken 12 stod vi på startstreken nede i Rådalen, i splitta ny løypetrasé. Vi sitret av spenning og forventning, i perfekt vårvær, ikledd shorts, mange av oss. Det var sol, åtte grader og nesten vindstille. Kan livet bli bedre?
Pang! Trompetene i våre ører smalt til i det dynamittkubben til arrangør Berentsen gikk av i asfalten foran oss. Jeg fulgte nøye med Kjetil og Ståle. Akkurat som jeg hadde spådd, gikk Kjetil først av oss, Ståle litt bak ham og jeg et stykke bak ham igjen. Helge Hafsås fra Olden og Jan Birger Hansen fra Haugesund var raskt i tet, i den rekkefølgen. |
| Etter en halv km lå jeg med Willy Hamre, og han spurte: "Hva tenker du i dag"? "Jeg er usikker, jeg kan gi mye bedre svar etter 5 km. Jeg liker ikke at jeg er 84 kilo nå, for jeg har aldri løpt på under tre timer når jeg har vært mer enn 81 kilo", svarte jeg. Dermed forsvant Willy, og var raskt oppe på siden av Ståle 100 meter lenger fremme. Da jeg passerte fem km på 20:47, var de to der fremdeles, men Kjetil så jeg ikke snurten av. Svært sakte følte jeg at jeg tettet luken, og det stemte. Jeg malte jevnt på videre, og passerte 10 km på 41.32, det vil si 20:45 på siste fem km. Rundt 15 km var det ca 10 meter frem til Willy og 40 til Ståle. Da brølte jeg av full hals: "Jeg skal male deg i stykker, Ståle"! I det samme så jeg Willy sank litt sammen, og jeg var forbi i et jafs. Et minutt senere parkerte jeg Ståle, men rakk akkurat å spørre eplekjekt: "Hvordan går det, Ståle"? "Ikke så verst", svarte han. Så var det å sette kursen for Kjetil et sted langt der fremme. |
|  | |
|
Siden løpet var delt opp i fire like runder, med to avstikkere et par km ut hver vei med 180-graders vendinger, gikk det an å følge med litt. Jeg konstaterte etter vendingene at jeg sakte men sikkert spiste meg innpå. På ca 25 km ble jeg sekundert av en bekjent: "Du er akkurat tre minutter bak han fysakken foran", sa han. Jeg hadde passert noen etter Willy og Ståle, og var fint "i støtet"! Hadde en god følelse. Dette kunne gå! Etter vending før fjerde og siste runde på 10,550 km gjenstod, møtte jeg Kjetil kanskje bare 100 meter fra vending. "Jeg skal male deg i stykker, Kjetil" skrek jeg av full hals. Det var jo suksess sist! "Du får komme opp å dra", rope han tilbake. "Dra fra, mener du vel", hylte jeg. Etter vending er det en km med slakk motbakke, og jeg dro pulsen opp i høyder jeg aldri har hatt i maraton før, før helt på slutten, 168 slag i minuttet! Jeg følte ikke at det var feil, så jeg bare fortsatte å presse, og ignorert pulsen. Ca 4 km ut på runden, så jeg Kjetil foran meg. Nå hadde jeg ham! Jeg roet ned en liten smule, for jeg ville ha krefter til å gå forbi ham med usedvanlig stil! Jeg planla å parkere ham baklengs, mens jeg sang en viss sang! På ca 36 km var jeg to meter bak ham i god fart, bråvendte og rygget raskt forbi ham, mens jeg så ham knallhardt inn i øynene og sang av full hals: "Det er en fin dag, å være litt gal". Et par med barnevogn som jeg neste rygget på, trakk seg forskrekket ut til siden, mens de målløs betraktet peket. "Du må ha krefter igjen", ropte Kjetil etter meg, mens jeg forsvant. Da jeg møtte ham etter runding litt lenger ute, sa han: "Det blir bronse i dag". Og: "Du liker deg nå"! "JA, GJETT"! Svarte jeg og gliste bredt. Gliste gjorde også paret med barnevogn, da de så jeg kom løpende mot dem igjen. Neste mål var å komme under tre timer, og jeg begynte å kalkulere. Det var ikke lett, for det var ikke merket pr km - kun de 10 første var merket, og de brukte jeg på hver runde. Arrangøren har lovet å merke alle til neste gang, i desember. Jeg kom til at jeg hadde god kontroll på under tre timer, og jeg hadde god kontroll på Kjetil. Og det var langt frem til mannen foran. Dermed holdt jeg sånn passe press, og hadde det storartet! Om det skulle bli 2:57 eller 2:59 var ett fett. Da jeg nærmet meg 10-km-skiltet, hvor jeg mente det måtte være 550 meter til mål, begynte det å brenne litt under føttene mine. "Hjelp, har jeg feilberegnet", tenkte jeg, og la inn et gir til. 10-km-skiltet ble passert på 2:57:54. "Ohhh. To minutter på 550 meter, det kan holde hardt", tenkte jeg, men bestemte meg for å gi alt. Jeg ville ikke komme inn på 3:00:10, eller noe sånt! Det gikk flatt inn, så ørlite opp, før det gikk litt ned rundt en sving de siste 60 meterne. Jeg spurtet det jeg var mann for, og kroppen svarte! For en fart jeg fikk opp! Ikke til å tro! Jeg kastet meg over mål og gikk til angrep på stoppeklokken. Myste spent ned på tallene: 2:59:55, stod det klart og tydelig. Pulsen var helt oppe i 178 på slutten, og 174 i snitt på siste 550 meterne. Det er helt usedvanlig høyt for meg, med makspuls på ca 182. "Jaaaaaaaa", skrek jeg, vekslet noen ord med noen folk og kastet meg rett ned og tok armhevninger til Kjetil var vel i mål, ca 50 sekunder bak meg! Han sa han hadde mistet meg mye de to første kmerne etter at jeg passerte ham. Jeg psyket ham helt ut, og gikk jo taktisk bevisst friskt forbi og kjørte på videre for å knekke ham der og da! Men ca fire km fra mål hadde han begynt å få krefter igjen, samtidig som jeg roet meg litt, og da begynte han å ta innpå. Han kom i mål på 3:00:46.
Willy kom inn som nummer fem på 3:06:28 og Ståle kom ca fem minutter bak ham igjen. Han hadde fått det så han hadde mest lyst til å bryte etter 25 km. "Jeg skjønner det ikke, for jeg var helt konge eter 15 kmer", sa han. "Maraton begynner på 30. Det vil du også forstå når du har fått litt flere maraton i den barnerumpen din", svarte jeg frekt. Ståle var likevel kjempefornøyd, særlig siden han hadde fullført. "Det var en stor seier for meg at jeg fullførte i dag", sa han med stor overbevisning. Han ble tross alt nummer syv av 40 som løp maraton. Både Ståle og Kjetil blir farlig fremover, når de blir tørr bak ørene. (Ha-ha!). Men de skal være helt trygg på at "gamlingen" skal sette dem grundig på plass i mange, mange år ennå!
Jeg passerte halvmaraton 1:28:13. Dermed løp jeg ½-maraton nummer to på 1:31:42, som gir en positiv splitt på 00:03:29. Det er akseptabelt, men jeg ser helst negativ splitt. Jeg lot meg dra ørlite raskere ut enn det jeg føler er optimalt, fordi jeg ikke ville gi de to andre storkjeftede bergenserne for mye. Jeg regnet med at de kom til å tape mye mer enn meg på slutten, og det fikk jeg jo rett i...
Se flere bilder fra Norgeskarusellen her.
Tekst: Per Gunnar Alfheim
Foto: Jan Ringheim |
