Mot Everest atter en gang
Det er en stund siden jeg sist skrev i Kondis om forberedelsene til bestigningen av Mt. Everest. I mars 2008 var Asbjørn, Tommy og jeg klar til å sette oss på flyet ned til Himalaya, helt overbeviste om at vi skulle delta i Russell Brices ekspedisjon til verdens høyeste fjell. Men så feil kan samtlige ta når det blir storpolitikk av OL i Kina, fakkelstafetten og spørsmålet om selvstendighet for Tibet.

_______________________________________
Av Thomas Svane Jacobsen
_______________________________________

Hva var det egentlig som skjedde? Svaret er at Kina, som siden 1950 har okkupert Tibet, stengte grensene inn til Tibet og dermed gjorde det umulig å bruke nordsiden av Mt. Everest som klatrerute.

Ekspedisjonen vår hadde planlagt å klatre via nordryggen på Mt. Everest. Derfor var vi avhengige av visum og adgang til Tibet. Da grensene ble stengt kun ti dager før planlagt avreise, var det nesten helt umulig å endre ekspedisjonen til å klatre ruta som går på sørsiden av Mt. Everest i Nepal.
Det ble en skikkelig nedtur å få kansellert en lenge planlagt ekspedisjon så kort tid i forkant av avreisen. Vi hadde allerede rukket å sende over 250 kg med personlig utstyr (klær og klatreutstyr) og noe norsk mat (spesielt mye god spekemat fra Gilde!) til Kathmandu i Nepal.

Det eneste lyspunktet var at Russell Brice i Himalaya Experience (Himex), som er vår operatør for ekspedisjonen, tok ansvar og garanterte for at alle som hadde betalt for ekspedisjonen i 2008 fikk være med i 2009 uten ekstra kostnader. Så dermed ble det ett års ekstra venting, men nå er det igjen snart avreise mot Himalayas fjell.

Fra nord til sør
I 2008 var planen vår å klatre Mt. Everest fra nordsiden i Tibet, og vi hadde lenge et håp om å få gjennomført denne ekspedisjonen i 2009. Selv om OL i Kina er over og forholdene har roet seg noe i Lhasa (hovedstaden i Tibet), så har ikke de kinesiske myndighetene åpnet grensene fullt ut for utlendinger inn i Tibet. Det er i tillegg stor usikkerhet om de kinesiske fjellmyndighetene i Tibet vil få lov fra sentralmyndighetene i Beijing til å utdele like mange klatretillatelser i år som tidligere.

Videre er det blitt sendt ut skjerpede regler for utdeling av klatretillatelser for ekspedisjoner fra de kinesiske fjellmyndighetene, og dette er regler som gjør det nesten umulig for oss og mange andre å planlegge ekspedisjoner inn i Tibet. I praksis stenger de kinesiske myndighetene nordsiden, og det vil nok medføre betydelige negative økonomiske konsekvenser for befolkningen i Tibet.

Derfor valgte Russell Brice i Himex, etter samråd med samtlige ekspedisjonsdeltakere, å endre ekspedisjonen fra nord til sør. Det vil si at vi skal klatre Mt. Everest fra Nepal og følge den samme ruta som Hillary og Tenzing klatret i 1953, og som den aller første norske Everest-ekspedisjon i 1985 brukte under ledelse av avdøde Arne Næss jr.
Det er noen viktige forskjeller mellom ruta i Tibet og Nepal, men uansett hvilken rute som skal klatres, er det hardt og vanskelig å nå toppen av verdens høyeste fjell. Det eksisterer nok ikke noen enkel rute til topps! Den viktigste forskjellen på de to mest brukte rutene opp til toppen er at det på sørsiden ikke er noen bilvei inn til baseleiren. I stedet blir det ti dager med vandring i Khumbu-dalen. Dette medfører også at det er en god del mer utfordringer for logistikken på sørsiden enn på nordsiden. På nordsiden frakter lastebiler alt utstyr direkte til baseleiren. På sørsiden må det brukes lokale bærere og helikoptertransport for alt av utstyr og mat som skal til baseleiren.
Også når det gjelder faremomenter underveis opp til toppen av verden, er det noen vesentlige forskjeller på ruta i nord og sør. På sørsiden må alle klatre gjennom det fryktede Khumbu-isfallet som ligger mellom baseleiren på 5400 moh. og leir 1 på 6000 moh. Khumbu-isfallet er fryktet fordi det på dagtid ofte løsner store isblokker, noe som kan få fatale følger for klatrere som er i nærheten. I tillegg går det ofte snøras ovenfor isfallet. Dette skaper selvsagt også store utfordringer og har medført flere ulykker med døden til følge for mange klatrere.
På nordsiden derimot er det så å si fravær av slike isfall og områder utsatt for snøskred. På nordsiden er det til gjengjeld farligere områder høyere opp på fjellet enn på sørsiden. De fleste som omkommer på nordsiden har kommet seg opp over 8000 moh. Når klatrere bruker ruta på nordsiden, er de eksponert mot ekstreme høyder, det vil si høyere enn ”dødssonen” på 8000 moh., over så lang tid at høydesyke og utmattelse nesten ikke er til å unngå. På sørsiden vil klatrerne først spasere gjennom ”dødssonen” på selve toppforsøket. Ruta som går opp fra Nepal har nemlig siste høydeleir på i underkant av 8000 moh. Det er lang vei opp til toppen, men klatrerne er dermed også mindre eksponert for de svært negative følgene av å være i den sonen hvor intet menneske kan overleve over tid.

Vår nye tidsplan
Fredag 27. mars setter Asbjørn, Tommy og jeg oss på flyet fra Gardermoen til København. Så venter en lang flytur fra København via Bangkok til Kathmandu, men heldigvis blir turen komfortabel når det er Thai Airways som transporterer oss. Etter ankomst til Kathmandu har vi noen dager til å pakke om alt av utstyr, tilvenne oss litt nytt kosthold og nyte noen timer som turister i den spennende byen Kathmandu.
Fra Kathmandu er det en flytur på ca. 40 minutter til landsbyen Lukla som ligger ca. 2800 moh. Fra Lukla er det ingen veier, kun stier oppover mot baseleiren vår. Men før vi når baseleiren på 5400 moh., er det ti dager med vandring og rolig akklimatisering, blant annet skal vi innom Namche Bazaar som er hovedstaden for Sherpa-befolkningen.
Etter noen dager med hvile etter ankomsten til baseleiren er vi antagelig klare for å prøve oss på klatringen mot de fire høydeleirene som skal etableres før vi går mot toppen av verden. Baseleiren på sørsiden av Mt. Everest ligger på enden av Khumbu-isbreen. Fra baseleiren er det ganske hard og utfordrende klatring gjennom isfallene opp til første høydeleir på rundt 6000 moh.
Dette er også et meget farlig område på grunn av de mange isblokkene som løsner. Derfor kommer vi antagelig til å klatre gjennom isfallene på natten/tidlig morgen. Det er kaldere og krever litt mer viljestyrke, men til gjengjeld vil det være vesentlig mindre sannsynlig at noen isblokker løsner. Det er nemlig solen som står på om dagen, som gjør at isblokkene ofte løsner.
Når vi først har klatret gjennom isfallene, har vi tenkt til å etablere en større leir 2 enn hva som er normalt for mange ekspedisjoner, på ca. 6400 moh. Dermed kan vi bo over lengre tid der, og vi slipper å gå mange turer gjennom det farlige området med is. Ovenfor leir 2 skal det etableres en leir 3 på ca. 7300 moh. og leir 4 på ca. 7950 moh. Antagelig er leir 3 den øverste leiren hvor vi skal sove i akklimatiseringsfasen, mens leir 4 vil være overnattingssted kvelden før vi forsøker oss mot toppen.
Etter at vi har fått etablert leir 4 og sovet minst en natt i leir 3, skal vi forsøke å få hvilt godt før vi gjør oss klare for et toppforsøk. Dersom kroppene våre skal klare å hvile må vi komme oss ned under 5000 moh. Aller helst bør vi gå ned til rundt 4400 moh. i landsbyen Dingboche, men det krever også krefter å gå såpass langt fra baseleiren. Så her må hver enkelt foreta en evaluering og vurdering av seg selv og sin helsetilstand. Det er veldig vanlig blant mange klatrere å få en kraftig tørrhoste, også kjent som Khumbu-hosten, etter å ha vært høyt oppe i kald og svært tørr luft. Enkelte hoster såpass kraftig og ille at de faktisk pådrar seg ribbeinsbrudd. Hvis hosten skal bli borte er nesten den eneste muligheten å gå langt ned. Noen dager med hvile i ”tjukkere” luft kan bidra til at hosten stanser.

Treningen fremover


Les hele artikkelen i Kondis!

Få 9 feite Kondisnumre hvert år!

Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement!
FEBRUAR 2009
ÅRGANG 2009
KONDISARKIVET
oversikt over alle artikler siden juli 1998. Les smakebiter fra 2001 og alle senere år.