| Den beste opplevelsen som finnes |
| 2008 var året jeg skulle vise verden at jeg var utlært innen triathlon. Jeg hadde 2 mål som skulle gjennomføres : Ironman Germany og Norseman Xtreme triathlon. Av Tim Bennett Ironman Germany gikk ikke akkurat som planlagt, for å si det mildt... Et litt dårlig selvbilde ødela den konkurransen, der jeg på båre i full fart ble kjørt inn i ambulanse etter endt målpassering. Spiseforstyrrelser er ikke spesielt gunstig når man skal prestere i konkurranser av denne sorten! Norseman er jo en spesiell konkurranse hvor været er minst like viktig som alt det andre. Så det er ikke akkurat den konkurransen man skal revansjere seg med. Men etter en bra sommerferie i Pyreneene hvor bakkeløp og bakkesykling var daglig kost, var jeg sånn passe optimist. Selv om jeg kanskje hadde trent litt mer enn jeg burde i den fem uker lange perioden mellom disse konkurransene. Husk historien med selvbilde litt over... Uansett så skulle det bli spennende å se hvordan treningen slo ut. Minst like viktig var været og på veien til Eidfjord opplevde jeg all slags vær, og forberedte meg på at lørdagen fort kunne bli det samme. Men prerace møtet bar bud om andre boller: bra vær og lite vind! Sjøsyk Så kl. 02:40 lørdag morgen tittet jeg ut av vinduet hva så jeg ? Jo, at det blåste og regnet. Litt irritert over det, men det er samtidig dette som gjør Norseman så spesielt. Så jeg labbet ned med sykkel og gjorde den klar. Tok på meg våtdrakten, ga de siste instrukser til Irene, som de siste dagene nok hadde funnet ut at jeg ikke alltid var blid... Vinden gjorde meg litt bekymret betydde dette bølger? Jeg husker med skrekk en triathlonkonkurranse i Gøteborg for noen år siden med mye bølger. Og hvor jeg desperat prøvde å bekjempe bølgene. En kamp jeg den gang tapte og ble offer for svensk mobbing da speaker proklamerte han måste ha simmat en runde för mycket. Jeg hadde det litt i bakhodet når jeg entret vannet, men det virket greit. Det var også annonsert motstrøm som betydde lenger svømmetid særlig for ikke helt koordinerte svømmere som meg. Starten gikk 05:02 og ganske raskt var de fleste andre med grønn badehette et stykke foran. Akkurat det har jeg sluttet å bry meg om, så jeg bare fortsatte i mitt eget tempo. Å svømme lenge er kjedelig og veldig frustrerende og jeg følte at jeg sto stille, så motstrømmen funket nok den! Etter hvert ble jeg rett og slett sjøsyk også og lurte veldig på hvordan det var å kaste opp i vannet... Nå slapp jeg heldigvis det, men jeg hadde det ikke bra. Så når jeg nærmet meg land vurderte jeg seriøst å bryte konkurransen for jeg var svimmel de luxe og følte meg alt annet enn en frisk og rask herremann i sin beste alder. Etter 2 timer og 49 minutter var jeg på fast grunn. Nærmest krabbende, og klokken viste altså 19 min bak cut off-tid. Dette betydde at jeg ville bli tatt ut, og jeg var egentlig glad for det i den formen jeg var i. Jeg hadde jo mer enn nok med å stå på beina. Men siden alle hadde svømt seinere enn normalt var cut off droppet. Flaks for meg egentlig! Mitt fjell Jeg skiftet til sykkeltøy og følte meg ganske raskt noe bedre, men mat var helt uaktuelt. Som vanlig brukte jeg en hel evighet i skiftesonen. Det er nesten utrolig hvor klønete jeg blir når jeg liksom skal være litt rask! Men jeg kom da til slutt opp på sykkelen, og som nest siste deltager forlot jeg Eidfjord. Været var ikke helt bra, vått på bakken og vått i luften det er som kjent ikke godt nytt for godværssyklister! Men så lenge jeg bare skulle sykle oppover betydde det ikke mye, man behøver ikke bremse mye oppover. Så jeg tråkket av gårde og lurte på hvor mange som lå rett foran meg. Beina var som gull og humøret likeså, så jeg gliste meg opp til Vøringsfossen. Tok igjen folk hele tiden og alt var bare velstand! Videre mot Dyranut plukket jeg noen til og var veldig blid når jeg møtte Irene og fikk ny drikkeflaske. Hei og hå, og videre jeg syklet! Men vidda er åpen og vinden er sur, særlig når det er kaldt, så etter hvert begynte jeg å fryse. Holdt tempoet, men kikket meg hele tiden bakover etter Irene support AS. Etter hvert kom jaggu Volvoen kjørende og jeg ba henne pent om å stoppe. Fikk kledd på meg godt og hun lurte i meg en energibar også. Og svisj så raste jeg videre. Sykling er gøy når beina funker, og mine funket utrolig bra. Så Geilo ble passert i lav høyde og høy fart. Nå kom tre stigninger i rask rekkefølge, kun avbrutt av en liten pitstop hos Irene support AS. Hun gnålte stadig om mat, men jeg ble kvalm bare ved tanken på det. Men etter passering Vasstulan fikk jeg omsider i meg en bar til, som ble dagens siste inntak av fast føde. Neste og siste bakke var klatringen til Imingfjell. Det fjellet er mitt fjell. Opp der har jeg i alle mine tre foregående år knust en bråte med konkurrenter, og det skulle jeg jaggu gjøre i år også! Som sagt, så gjort! Vel oppe på Imingfjell fikk jeg cola. Nå var det om å gjøre å komme til T2 på en sykkeltid som var under 7 timer. Så jeg fløy over Imingplatået og kastet meg ned i utforkjøringene til Austbygde! Sykling er nok engang fantastisk moro når bein og alt stemmer og helt uberørt raste jeg inn til T2 på en tid som viste 6.58t på sykkel yes mission completed so far. Jeg var faktisk litt raskere i denne skiftesonen enn den forrige! Zombie Hill Løpingen hadde jeg tenkt på under hele syklingen, for her får jeg alltid problemer. Løypa er de første 25 km så utrolig kjedelige at jeg rett og slett blir ukonsentrert og går lei. Derfor skulle jeg prøve å løpe med Ipod i år så jeg fikk noe annet å tenke på. Vanligvis går rullgardinen ned etter ca. 9 km. I år skulle jeg løpe helt til bakkene begynte etter 25 km. Men først var jeg spent på om Irene support AS hadde fått sykkelen opp på taket, så jeg kikket meg litt bakover etter Volvoen. Etter 4 km kom den og med sykkelen pent parkert på taket. Etterpå fikk jeg vite at hun nesten hadde glemt igjen domingen i T2. Er man distré, så er man distré... Jeg løp ikke fort. Jeg løp sakte, men jeg løp. Helt til 14 km. Da begynte den runde greia med utstående ører oppe på skuldrene å sende meldinger til resten av kroppen om at nå må vi begynne å gå. Jeg ble sint på meg selv, skrek høyt faen og begynte å gå. Jeg bannet og snakket til meg selv og var irritert over at jeg gikk! Her kommer Irene for alvor inni handlingene, hun ser kroppsspråket mitt og skjønner at jeg er blitt defensiv. Damer er veldig flinke til å snakke, og etter litt så hadde hun snakket meg i gang med løping igjen. Jeg tok meg sammen og klarte å holde beina i gang til 25 km, jeg klarte faktisk å øke farten litt også! Etter en colaboks ved 25 km tok jeg tak i bakken med klengenavnet Zombie Hill 12 km med stigning, på det verste 10 prosent. Jeg løp ikke langt. Etter 26 km var stort sett løpingen for i dag over. Men jeg gikk fort, og gikk faktisk fra folk! Også jeg som alltid ellers subber hjelpeløst bak når vi er ute og lufter bikkja! Nesten pers De eneste gangene jeg nå løp var når innpåslitne konkurrenter skulle gå i min fart, jeg ristet de greit av meg med en 10-12 løpssteg. Etter 37,5 km kommer siste sjekkpunkt før veien går rett inn i fjelheimen. Jeg ble godkjent og fikk fortsette opp i selve fjellet. Nå begynte jeg å kjenne at jeg hadde spist lite to energibarer de siste 15 timene, og veggen var farlig nær. Irene gnålte om mat. Jeg ville ikke ha, men hun truet i meg en håndfull med nøtteblanding. Halvparten ble dog spyttet ut. Vi møtte mange som var ferdige og på vei ned fjellet igjen og jeg var misunnelige på dem. Men samtidig ble jeg litt gira over å møte så mye kjentfolk, så det gikk ganske så bra. Irene er en fjellgeit så hun spratt oppover. Jeg ga henne beskjed om at jeg nå ikke kom til å prate mer med henne før toppen da jeg nå hadde mer nok med å følge hennes hopp og sprett opp lia. Det var til fantastisk hjelp å ha henne dansende foran meg jeg fikk noe å konsentrere meg om og vips kl.21:12 var jeg i mål! Målstreken ble passert på en stille og verdig måte, jeg hadde verken ork eller lyst til å skrike av glede. Jeg ville bare sette meg ned, for jeg var sliten og enormt sulten. Og det verste var jo at jeg måtte gå ned igjen også. Jeg med mine gummiankler, i mørket ned steinrøysa. Tiden ble 16.09 og 10 min bak pers. Med tanke på den vanvittige svømmingen var jeg veldig fornøyd med det. Tid er ikke viktig i Norseman for meg uansett. Norseman er for meg en reise gjennom stor natur hvor jeg stadig lærer nye ting om meg selv. Jeg vil nesten si at det er voksenopplæring, og med noen år til som deltaker blir kanskje også jeg til slutt voksen? Norseman er hardt, noen år ekstra hardt, men det er verdt alle de tøffe øktene jeg har gjort resten av året. Det gir meg en rus som er mye bedre enn all annen dop det er mulig å få tak i i våre dager. Og det gir en selvtilfredsstillelse som er fantastisk. Og jeg lengter allerede etter den følelsen jeg har mens jeg er på tokt mot Gaustatoppen. Jeg skal klare å holde ut til august neste år for å oppleve det igjen! Epilog Ned fjellet gikk jeg foran. Irene var ikke like fjellgeit der gitt! Der skyldte hun både på dårlige knær og andre håpløse ting! Men Irene skal ha mye av æren for at jeg nå sitter i gostolen med finishertrøya på og skriver dette. Og hun skal ha takk for at hun har holdt ut med en egotrippende, humørsyk Tim de siste dagene før Norseman. Så da får jeg heller tilgi at hun nesten glemte igjen sykkelen min i T2! ------------------------------------------------------------------------------ Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement! SEPTEMBER 2008 ÅRGANG 2008 KONDISARKIVET oversikt over alle artikler siden juli 1998. Les smakebiter fra 2001 og alle senere år. |
Den beste opplevelsen som finnes
Artikkelen fortsetter under annonsen
