Den ukjente norske ultraeneren
Litt før klokka 4 om morgenen den 10. september 1977 står 5 kvinner og 96 menn på startstreken ved De Klinker i Winschoten, en trivelig by noen kilometer øst for Groningen i det nordlige Nederland. Det er like før starten skal gå for det andre 100 km lange Winschoten Run, og blant deltakerne finner vi den til da fullstendig ukjente nordmannen Kasper Berg.

Av Johannes Idsø og Per Lind

Vinneren fra året før, Hans van Kasteren, mangler som følge av en skade. Den store favoritten i hans fravær er briten Joseph Keating, med seier fra den prestisjetunge klassikeren London-Brighton. Ikke mange lurer på hva Kasper Berg kan klare.

Presis klokka 4 sendte byens borgermester feltet av gårde på den 10 mil lange turen i omegnen, en tur som skulle bringe deltakerne gjennom mange idylliske landsbyer og steder før de var tilbake ved utgangspunktet.

Kasper Berg gikk hardt ut fra start og skaffet seg snart et forsprang på Keating og de tre nederlenderne Keizer, Hallmans og Schouten. Men noen kilometer senere hentet de fire inn nordmannen, og da Keating like etter rykket, fikk han en knapp ledelse mens Keizer falt av lasset.

Berg hadde imidlertid ikke til hensikt å la Keating gå. Han satte inn et alvorlig støt, passerte briten og ved Stadskanaal, løypas sørligste punkt, lå han 2 minutter foran. Men Keating koplet inn turboen og ikke bare tok igjen, men løp forbi nordmannen i løpet av noen få kilometer. Halvveis i løpet ledet Keating med nesten ett minutt på Berg, og selv om nordmannen økte farten og halte innpå en stund, satte briten inn et siste angrep og økte sin ledelse til 2 minutter.

Men det hadde åpenbart kostet i meste laget, og da Berg gjorde unna de ti kilometerne fra 80 til 90 km på 40 minutter, mens en meget sliten Keating måtte opp i 43 minutter, var løpet avgjort. Til stormende applaus fra de mange tilskuerne som stod tett i tett langs oppløpet, løp Kasper Berg i mål som vinner på den glimrende tiden 6.35.06. Keating kom inn på 6.39.23 mens Keizer på tredjeplass fikk 7.10.41.

Berg uttalte etter seieren at han var skuffet over at han ikke hadde greid sin målsetting – 6.30.

I dag, over 30 år senere, er det fortsatt ingen nordmann som har vært i nærheten av Kasper Bergs tid, og selv om løypa den gangen ikke var kontrollmålt etter dagens krav og sannsynligvis var noe for kort, er det likevel ingen tvil om at hans prestasjon er den beste av noen norsk ultraløper så langt.

Hvem er så denne mannen?

Kasper Berg er en meget beskjeden og stillferdig kar som gjennom hele sin karriere har vært mediesky. Det er derfor ikke lett å tegne et mer enn noenlunde korrekt bilde av ham.

Han ble født i september 1945 og levde de første ti årene av sitt liv i Aspelund i Troms. I 1956 flyttet familien til Svalbard og bosatte seg i Longyearbyen, hvor de ble i tre år.

Kasper forteller at han har løpt så lenge han kan huske. Det begynte med at han løp hver dag, og gjerne flere ganger om dagen, på besøk til mormor, en strekning på 2 km hver vei. Han hadde i det hele en barndom fylt av mye fysisk aktivitet, noe som var vanlig for barn på den tiden. Det fantes jo verken TV eller data, og all form for lek skjedde utendørs. Om vinteren gikk det i langrenn, hopp og skøyter, og om sommeren kunne det bli lange fotturer i fjellet. Blant annet var Kasper på toppen av det høyeste fjellet i området, som var over 1000 meter, før han begynte på skolen.

Da familien bodde på Svalbard kom Kasper med i organisert trening, og blant annet trente han turn tre ganger i uka. Og siden det ikke fantes biler der på den tiden, måtte man bruke beina eller skiene når man skulle noe sted, f.eks. når man skulle på butikken og handle mat, noe som var Kaspers jobb i familien, eller når han skulle på turntrening.

Etter tre år på Svalbard flyttet familien til Målselv i Troms. Da Kasper like etterpå begynte på gymnaset i Brønnøysund, flyttet han dit. Men han fortsatte å være fysisk aktiv, selv om han ikke nå var med i noen form for organisert trening.

Strukturert trening

I 1964 flyttet han til Oslo, og da ble treningen hans mer strukturert. Han trente mye. Om vinteren kunne han gå opptil 50 km på ski hver dag, gjerne fra Voksenkollen til Stryken og tilbake. Om sommeren drev han intervalltrening hver tredje dag, mens han løp en langtur på 2 timer (28-30 km) i 4min/km fart de øvrige dagene.

Han begynte å konkurrere i 1967, 22 år gammel, og satset først på 10000 meter baneløp. Så bestemte han seg for å prøve å kvalifisere seg til OL i Mexico i 1968 og dro til Frankrike for å få best mulige treningsforhold. Han la opp et uhyre tøft treningsprogram: 32 km om morgenen, 8-9 km midt på dagen og ei intervalløkt med 10 eller 20 x 400 meter om kvelden, med andre ord opp imot 350 km i uka!

Denne treningen endte ikke uventet med at han fikk betennelser i knær og ankler, og plager med hold og pustevansker. OL gikk selvsagt fløyten.

I 1969 begynte han å trene med Bent Natvig, en av landets beste langdistanseløpere på den tiden. Som studenter hadde de fordelen av å kunne trene midt på dagen. De løp mye langturer, om vinteren fra Blindern til Hammeren eller Skar, om sommeren i Nordmarka. Hver tredje dag løp de intervaller. I helgene var det som regel konkurranser.

Kasper deltok i sitt første NM i 1971, da han ble nummer 12 på 25 km landevei. Det første maratonløpet husker han ikke, bare at han var mye plaget av kuldeallergi og skader. Skadeproblemene han hadde pådratt seg i 1968 førte blant annet til at han ikke kunne løpe fort, trass i sitt bunnsolide treningsgrunnlag. I 1977 løp han maraton på 2.30.08 i Århus, noe som gav ham en 12. plass på den norske statistikken. Året etter ble det 2.30.30 i Balestrand. Sin beste tid på maraton fikk han i Drammen i 1979 da han løp på 2.29.01.

En kort, men bemerkelsesverdig ultrakarriere

At Kasper Berg begynte å løpe ultra, kan kanskje ha sammenheng med at han ikke kunne løpe så raskt som han hadde treningsgrunnlag til på maraton. Sin debut på 100 km gjorde han i København i 1976. Manglende erfaring med så lange konkurranser gjorde at han løp i et par sko som ikke egnet seg, og etter å ha ledet i 70 km fikk han en strekk og måtte bryte. Tre uker senere stilte han opp i OL-uttaket i maraton, men måtte igjen bryte.

I 1977 dro han igjen til København for å løpe 100 km. Målsettingen var å løpe på 6.40! For å unngå trafikken gikk starten klokka 2 om natten. Som han hadde for vane, gikk Kasper hardt ut og nådde 50 km etter utrolige 3 timer og 10 minutter. Arrangørene hadde ikke tatt høyde for at han skulle løpe så fort, og det var ingen funksjonær på plass der vendepunktet var året før, og deltakerne var ikke informert om at det var flyttet. Resultatet var at han allerede var på vei tilbake da han ble hentet i en bil og kjørt tilbake til det riktige vendepunktet, og måtte starte opp igjen derfra. Det ble dermed en lang 100 km. Til tross for at han altså løp mer enn 100 km, kom han i mål på 7.00.40. Han mener selv at dette var det beste løpet i karrieren! Endog bedre enn hans fantastiske 6.35.06 i Winschoten senere samme år, en tid som den gangen var i den absolutte internasjonale toppklassen.

To år senere, i 1979, skulle han delta i det mest prestisjefylte 100 km-løpet i Tyskland på den tiden, Unna 100 km. Oppladningen til løpet var langt fra den beste: hele natten før løpet satt han på fergen, og på grunn av feilinformasjon kom han over 5 minutter for sent til start. Han gikk ut i et vanvittig tempo for å ta igjen feltet, og passerte 10 km på 34 minutter! Det var selvsagt altfor fort, og han måtte slå av på farten. Likevel kom han i mål på 6.51 og var et kvarter foran nestemann.

Langt ut på landsbygda

Kasper Berg var på kort tid blitt en løper mange arrangører ville ha som deltaker, og det hendte sågar at han ble tilbudt både gratis reise og 100 kroner i startpenger! Med en slik invitasjon dro han til Gent i Belgia for å løpe 100 km. Løypa var merket med piler i veien, men de var ikke synlige i nattemørket, og det endte med at Kasper løp feil. Etter å ha løpt i 9 timer var han havnet langt ute på landsbygda og hadde ingen anelse om hvor han var eller hvor løypa gikk. Han var derfor bare glad da han fikk sitte på med en bil tilbake til start.

Kasper Berg gjorde, som mange andre løpere, den erfaring at det ikke er mulig å løpe en god 100 km dersom man ikke får i seg nok væske. Det var ikke uvanlig at han hadde med seg opptil 20 flasker med over 6 liter væske når han stilte til start, og han drakk alt sammen.

I 1980, bare 35 år gammel, sluttet han å konkurrere. Årsaken var alle skadene han stadig dro på seg på grunn av den harde løpingen gjennom mange år. Men han sluttet ikke å løpe, og hver dag klokka 11.15 legger han fortsatt ut på sin vante treningstur fra Blindern, alltid sammen med et par treningskamerater.

Internasjonal toppklasse

Hvordan kan en vurdere Kasper Bergs 6.35.06 fra Winschoten i 1977 i forhold til dagens nivå? På IAU’s ranking for 2007 ville tiden ha holdt til en fjerdeplass, for 2006 til en tredjeplass og for 2005 til en femteplass. Vel, nå var altså løypa den gangen ikke kontrollmålt etter dagens standard, men selv om den kan ha vært et par kilometer for kort, ville Kaspers tid likevel vært i internasjonal toppklasse.

Tiden hans vil sikkert bli slått før eller siden også av en eller flere norske løpere, men det er vel mer tvilsomt om vi får se en nordmann på toppen av seierspallen i Winschoten igjen?

I likhet med Don Ritchie, Martin Daykin og Cavin Woodward, hørte Kasper Berg så absolutt med til den kategorien løpere som med sine glitrende prestasjoner var forut for sin tid.

------------------------------------------------------------------

Bli medlem og les alle andre artikler i Kondis!
Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement!
Juli 2008
ÅRGANG
2008
KONDISARKIVET
oversikt over alle artikler siden juli 1998. Les smakebiter fra 2001 og alle senere år.