| Best i bratta |
| Det gode liv for Jon Tvedt er å ha muligheten til å oppleve. Og han lar ikke minnene gå fra seg. Både oppturer og nedturer skal foreviges gjennom kameraet. Det har blitt mange minner etter hvert. Av Kristin Roset En tynn, og smilende skikkelse kommer gående mot Fløybanen en kald og klar høstdag. Med sekken på ryggen iført vanlige klær skiller han seg ikke ut fra folk flest. Han gjør ikke mye ut av seg, men det oser likevel en rolig og fin atmosfære rundt Jon Tvedt. Må ut og opp Kongen av alle motbakker i Norge har ikke for vane å ta fjellheisen til topps, men denne gangen gjør han et unntak. Han husker ikke engang når han sist tok heisen til Fløyen. - Det ligger ikke helt til meg å bli fraktet til topps på denne måten. Det er mye gøyere å løpe opp og forsette innover vidden. Jeg elsker å bevege meg i naturen. Det gir en helt spesiell ro, sier Jon. Og det er ikke vanskelig å se at han mener det. Den 41 år gamle mannen tilbringer mye tid i fjellheimen. Så sant bena og kroppen er noenlunde bra, skal det mye til for å holde han igjen, uansett hva værgudene sier. Han må ut, og opp. Da er Jon Tvedt i sitt ess. Ikke noe barneidrettstjerne Det har derimot ikke alltid vært slik for den spreke bergenseren. Da han var liten gutt var det ikke mange som trodde han skulle bli en stor idrettsstjerne. Han ble som regel valgt sist på fotballløkka, og han følte seg ofte utafor. I skoletimene slet han med dysleksi, men tok det igjen med toppkarakterer i matte. Da han etter hvert fylte 13 år, begynte han å snuse på det å trene og få en mer atletisk kropp. Han likte å løpe, og siden vennene allerede var i orienteringsmiljøet, ble det et naturlig valg. - Første året var jeg litt for vill og aktiv. Løpingen gikk greit, men jeg var altfor ukonsentrert med orienteringskartet. Det førte til at jeg stadig vekk så navnet mitt nederst på resultatlisten. Det var ikke så veldig gøy, forteller Jon. Vinteren etter bestemte han seg derfor for å trene mer og bli seriøs. Han skulle ikke lenger bli sistemann i mål. Nå ville han lære seg orientering skikkelig, få bedre kondisjon og vise både seg selv og de andre at han virkelig kunne bli en god o-løper. Nysgjerrig - Jeg trente mye med friidrettsgruppa i Gular. Jeg var en nysgjerrig liten gutt som spurte og maste om det meste. Trenerne var nok temmelig lei av all spørringen etter hvert, men jeg lærte utrolig mye på denne måten. Tiden i Gular-miljøet med Arne Risa og Arne Hammersland i spissen gav helt klart en basis for den kunnskapen jeg sitter inne med i dag, sier Jon og forteller videre. - Den kommende sesongen gikk over all forventing. Det var tydelig at snuoperasjonen denne vinteren gav resultater. Plutselig var jeg en av de beste i klubben, og ikke sist på resultatlisten som året før. Det gav meg selvtillit og enda mer motivasjon. Jeg var fast bestemt på at jeg skulle bli skikkelig god i orientering, forteller Tvedt. De påfølgende årene gikk det bare en vei, nemlig oppover. Jon etablerte seg som en av de beste 17- og 18-åringene i landet og viste et enormt potensial. Da kom smellen. Skademareritt - Jeg ble for ivrig det året jeg fylte 18 år. Da øket jeg timeantallet i uka fra 10 til 17 timer, og brydde meg ikke om det gjorde vondt her og der. I tillegg ble jeg vegetarianer. Det ble rett og slett en altfor stor belastning med for lite restitusjon og for dårlig kosthold. Kroppen klarte ikke å absorbere treningen, og jeg fikk en alvorlig skade i kneet som jeg måtte operere i en alder av 19 år. Det skulle ta fire år før jeg kunne begynne å løpe skikkelig igjen, forteller Jon med en sørgmodig stemme. Det er tydelig å se at dette var en svært vond periode av Jons idrettsliv. Ha ga likevel ikke opp og kom tilbake på orienteringslandslaget. Og endelig skulle han lykkes. Med to fjerdeplasser i VM, flere NM-gull og et gull fra Nordisk viste han at det å orientere seg fort fram i terrenget absolutt var noe han mestret. - Tiden mellom 1991 og 1995 var noen gode år. Kroppen fungerte bra, og jeg fikk oppleve hva det ville si å lykkes med idretten. Dessverre ville ikke bena holde seg like friske, så i 1995 og i 1998 måtte jeg under kniven. Akillisen hadde fått nok, men etter den andre operasjonen kunne jeg løpe igjen. Sitt livs kjærlighet Idretten har siden tenårene vært en stor del av Jons liv, men like viktig er kjærligheten. Jon er en glad og følsom person som ofte tenker tilbake på sin livs kjærlighet. På midten av 90-tallet møtte han kenyanske Virginia, og han falt for den afrikanske jenta. - Vi møttes på dansegolvet i Nairobi. Etter å ha blitt litt kjent løp vi en langtur sammen, og jeg fikk også hilse på datteren hennes før jeg måtte reise hjem. Vi holdt kontakten til året etter. Da reiste jeg tilbake, og vi ble vi et par, sier Jon. Han forteller om en flott tid, men også en tid med utfordringer. - I Kenya bodde vi i slummen mens vi her i Bergen naturlig nok hadde en helt annen boligstandard. Det er klart at det merkes, men Virginia fant seg godt til rette likevel. Vi giftet oss og fikk Laila som i dag er blitt 10 år, forteller han. Men det skulle vise seg å ikke bli så lett for det lykkelige paret. Virginia var alvorlig syk og døde i Norge i år 2000. Den kommende tiden ble vanskelig for Jon. Naturlig terapi - Det var forferdelig hardt å takle Virginas bortgang, og den eneste plassen jeg kunne slappe av var i fjellet og naturen. Den friske luften gjorde underverker med kropp og sjel, sier Jon. ------------------------------------- Les hele artikkelen i KONDIS Bli medlem i KONDIS og få hele 8 nummer i året med KONDIS Bladet for alle kondisjonerende Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement! Desember 2007 ÅRGANG 2007 KONDISARKIVET oversikt over alle artikler siden juli 1998. Les smakebiter fra 2001 og alle senere år. |
Best i bratta
Artikkelen fortsetter under annonsen
