Enda noen etasjer opp
Lørdag 18. august rett før klokken 10 stod min far og jeg klare til start ved Tjugen i Loen. Foran oss i startfeltet var det ca. 500 deltakere i konkurranseklassen i Skåla Opp. Allerede fra tidlig om morgenen hadde nesten 600 mosjonister begynt å gå oppover mot Skålatårnet.

Av Thomas Svane Jacobsen

Selv om det er bratt, så starter konkurransefeltet i stor fart. De første tusen meterne er det relativt grei stigning samtidig som traseen går på en skogsbilvei. Nå stilte jeg meg opp sammen med min far ved startmerket som markerte sluttid på 2 timer. Det var en liten tabbe sett i etterkant. Foran meg står det nemlig mange løpere som nok ikke er i stand til å løpe (eller rettere sagt gå) på en sluttid rundt 1.40 eller 1.50. Det innebærer at jeg må passere mange og på flere steder blir det fort kø.

Etter litt over 25 minutter passerte jeg 2 km-merket ca. 350 moh. Nå var det slutt på skogsbilveien, og stien oppover var gjørmete. Første drikkestasjon ble passert i stor fart, men jeg fikk tak i et krus med litt energidrikke. Temperaturen var ikke så ille, så væskebehovet var kanskje ikke så stort.

Foran meg kunne jeg se en lang, lang rekke av ikke-løpende deltakere. Det er så bratt at løping rett og slett ikke er noen særlig effektiv måte å komme seg opp og nærmere mål på for oss normale mosjonister. Enkelte partier prøvde jeg å løpe litt, kanskje 12-15 korte skritt. Så ble det nesten stopp og overgang til gange igjen. Noen ganger passerte jeg andre gående mens jeg løp, men med en gang jeg begynte å gå igjen, så kom de opp i ryggen på meg. Altså oppnådde jeg ingen særlig bedring av gjennomsnittshastigheten ved å løpe. Derfor fant jeg raskt ut at for å holde tempoet oppe, så måtte jeg gå hardt og holde meg gående hele tiden.

Passering 5400 meter ca. 1100 moh. skjedde etter 1.05. Noen få minutter etterpå var jeg oppe ved Skålavatnet som ligger 1165 moh.

Ruskevær

Nå var været skikkelig ruskete med sludd og snø i lufta og iskald vind. Steintrappene var i tillegg glatte så det gjaldt å passe på balansen. Det er ufattelig langt fra 8 km-merket til målstreken. Leggene var vonde og ryggen sliten, men det var bare å fortsette i raskt tempo. Passeringen av mållinjen skjedde etter 1.55.06, og det var ufattelig herlig! Sulten, tørst og kald kom jeg meg over mållinjen og mottok min Skåla-medalje. Sekken ble så kontrollveid til 3,2 kg (kravet er minst 2,5 kg).

Nå gjaldt det å finne frem og få på varme og tørre klær fra innerst til ytterst. Det ble en iskald skifteseanse ved siden av Skålatårnet. Fingrene mine ble nesten ubrukelige etter kun noen få minutter. Men jeg mobiliserte krefter til å kle av meg og ta på de tørre klærne.

Skåla Opp er en fantastisk tur! Det er knallhardt å gjennomføre på rundt 2 timer. Jeg beundrer dypt de som klarer dette på tider rundt 1.40 eller bedre. Vinneren i klasse M70+ gikk opp på ca. 1 minutt dårligere tid enn meg, og det er veldig imponerende! Jeg kan også nevne at jeg med min tid hadde blitt nummer tre i klassen K50-54 år.

Pulsutskriften min viste at gjennomsnittspulsen var 159 slag i minuttet, og høyeste registrering underveis var 168 slag. Jeg har ca. 189 slag/min i maksimalpuls. Tester på sykkel viser at jeg har terskel på ca. 173 slag/min, men jeg tror at terskelen er noe lavere ved løping. Det som overrasket meg når jeg ser på pulsutskriften, er at det er veldig lite variasjon i pulsen underveis. Pulsen kom opp i 155 slag/min etter tre minutter, og den var ikke under 150 slag/min etter de første tre minuttene.

Langt og bratt på Mt. Everest

Det er bratt på vei opp til Skålatårnet. I gjennomsnitt stiger det 22 prosent mens enkelte partier nok er på 35 prosent eller mer. Opp til Mt. Everest er det også svært bratt på enkelte partier, men det er ikke de store avstandene mellom de ulike leirene oppover fjellsiden.

Uansett er det ingen enkel sak å sammenligne klatringen til Mt. Everest med Skåla Opp. På Mt. Everest vil oksygenmangel, fallende barometertrykk, akklimatisering og en rekke andre faktorer påvirke kroppen helt annerledes enn i lavlandet Norge. Det er heller ikke vært mulig å få tak i noen gode estimater på antall meter mellom de ulike leirene oppover nordsiden av Mt. Everest, men basert på noen rimelige anslag og kikking på bilder etc. har jeg anslått at det fort er 30-35 prosent gjennomsnittlig stigning mellom de øverste leirene. Det er med andre ord meget bratt!

Den norske Everest 2008-ekspedisjonen har planlagt å reise ned til Nepal 28. mars. Deretter skal vi fly videre til Lahsa i Tibet 1. april. Lahsa ligger på 3850 moh. så overgangen fra Kathmandu (1200 moh.) til høyden i Lahsa blir tøff og krevende. Akklimatiseringsprosessen er viktig for å ha mulighet til å nå toppen av verden. Vi har derfor valgt en lang akklimatiseringsprosess og skal etter planen først bevege oss opp mot 8000 moh. i slutten av april eller begynnelsen av mai.

Deretter planlegger vi å reise helt ut av fjellet og komme oss til en liten landsby på ca. 4000 moh. Etter noen dager med hvile begynner forsøket på å komme opp til toppen av verden. Fra baseleir (5400 moh.) til fremskutt baseleir (6400 moh.) er det 22 km å vandre, men dette er også den lengste strekningen. Fra fremskutt baseleir til leir 1 på North Col (7060 moh.) er det opp mot 6 timer å gå. Leir 2 (7900 moh.) ligger mellom 6 og 8 timer unna leir 1 mens leir 3 (8305 moh.) er ytterligere 8 timer lengre opp. Fra leir 3 til verdens tak bruker nok de fleste opp mot 9 timer, men her kan det bli flere timer med venting på at andre skal klatre over ”second step” og ”third step”.

Strategien

I disse høyder er den beste strategien hele tiden å sette det ene beinet foran det andre uten alt for mange stopp. Det er utvilsomt en dårlig strategi å prøve seg på å klatre fortere enn at kroppen orker å holde ut i det antall timer som er nødvendig for å gå fra leir til leir. I så tynn luft tar det ikke lang tid før kroppen blir fullstendig utmattet. Når det i tillegg er nesten umulig å restituere seg på grunn av høyden, krever dette en meget sterk grunnkondisjon og vilje til å fortsette å gå de nødvendige skrittene.

Det er mange som lurer på hvor bratt det er på Mt. Everest. Det lurer jeg egentlig ganske mye på selv også. Bilder fra ulike deler av ruta mot toppen tyder på at det temmelig bratt enkelte steder. Jeg har pratet med noen av de som har vært på fjellet og gått opp nordsiden, men det er ikke mange som har lyst til å gi noen anslag på distansen mellom de ulike leirene. Distansen er ikke så viktig i denne høyden siden 1 km her tar ufattelig mye lengre tid enn 1 km i lavlandet. Men ved hjelp av en del bilder, fortellinger fra klatrere som har vært der og litt studier av ruta på Google Earth er det ikke vanskelig å si at stigningen på enkelte partier er voldsom. Ett av de største operatørselskapene for ekspedisjoner i Himalaya, Himalayan Experience, har tegnet inn ruta på nordsiden på Google Earth.
.......................................................................................


Les hele artikkelen i KONDIS
Bli medlem i KONDIS og få hele 8 nummer i året med KONDIS
Bladet for alle kondisjonerende

Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement!
November 2007
ÅRGANG 2007
KONDISARKIVET oversikt over alle artikler siden juli 1998. Les smakebiter fra 2001 og alle senere år.