Alltid i farta og helst i motbakke
Jeg har hatt gleden av å intervjue min gode nabo, treningsvenninne og motbakkekonkurrent, Anita Håkenstad Evertsen. Hun har vært en av landets beste løpere siden midten av 80-tallet, og nå i juli vant hun EM-gull i motbakkeløp.

Av Ine Wigernæs

Det er iskald sommer på Beitostølen, og Anja Håkenstad Evertsen fyller 9 år. Hagen er full av 18 unger som holder varmen og bølger gjennom huset i Øvre Stølslia, innimellom i høy hastighet. Tacotilbehøret er stille og effektivt ryddet vekk, og bordet forberedes med hjerteformet sjokladekake, en bolle med smågodt og meloner i schvææære hauger.

Dette er europamesteren i motbakkeløping, Anita Håkenstad Evertsens (39), rette element.

Møte på butikken

Mitt første møte med Anita var på butikken på Beitostølen i 2004 da hennes første setning var:

- Jeg er så misunnelig på dere som har flytta til Beitostølen, jeg.

Det er lett å vite hvor i terrenget hun liker å befinne seg: Mentalt – rett fram, enkelt og ærlig, lite til overs for fjas og hvisking bak rygger. Fysisk – i en motbakke med høy puls.

Å bo på Beitostølen oppleves som et paradis for oss som liker snø, kulde og helst noe lengre under bena enn joggesko. Vintersesongen er på ca. 9 måneder, og riksvei 51 som har svært få flate partier, er nesten eneste mulighet for asfaltjagerne.

Likevel har stedet fostret et kjempegodt langdistansemiljø i løping, mest kjent ved Tor Erik Nyquist, Bjørn Eide – og selvsagt Anita, dattera til Petter som før styrte baren på høyfjellshotellet og som nå er multikunstner og vaktmester hos Anita med familie. Anitas mor trives best med malerpensler mellom hendene. De fleste møblene hos familien er dermed håndlagd:

- Fatter'n fant detta bordet på gjenvinninga, men se åssen det ser ut nå, sier Anita med dårlig skjult stolthet.

Barndomsparadiset

Etter mange års lengting tilbake til barndomsparadiset Beitostølen kom det endelig et hus til salgs, og familien flyttet inn august 2006.

- Men jeg har egentlig aldri flytta fra Beitostølen i hue’ mitt, jeg, sier Anita.

I fjor vinter ble hun spurt om å trene ungene i Øystre Slidre, men svarte kontant:

- Det har jeg ikke noe greie på, men jeg er god til å leike med dem. Teknikken får Frank ta seg av.

Hvilket i praksis betyr: masse fornøyde unger som får balanse- og koordinasjonstrening med ski på beina slik at kreftene kan brukes i fartsretning og ikke til å stabilisere. Og da er Anita happy.

Helst hver helg fyrer Anita opp et bål og tilbereder pølser og alt som hører til for ungene, gjerne midt på skistadion, for Birk vil heller stoppe og spise enn å rase rundt med startnummer.

- Ronja spurter ikke før hun må, hun er ganske slu og ligger og lurer og kliner til når det er igjen 20 meter, flirer hun.

Norges høyeste

Ryktene forteller om Norges høyeste målte oksygenopptak. Fakta foreligger og forteller blant annet om halvmaraton på 1.12, helmaraton på 2.30 og vidunderbarnresultater i terrengløp og i Øystre Slidre-idretten skiskyting, med gull i jr.-NM.

- Å slå Elin Nilsen i jr-NM i langrenn 1985 var gøy, men noe av det morsomste jeg har vært med på, var å vinne Beitosprinten i 1986 i juniorklassen, foran juniorlandslaget – med to skiturer i beina, humrer Anita.

London Marathon i 1996 da hun ledet med 2 minutter fremheves som et superløp av henne selv.

- Den følelsen der før ryggen streika, var kanskje den beste jeg noen gang har hatt, sier hun. Totalresultatet teller ikke så mye for Anita.

Det atletiske livet til en 39-åring er selvsagt også fullt av avbrekk, det være seg skader eller tvilsperioder.

Det ”andre livet” innebærer ekteskap med Frank Evertsen og Anja (9), Ronja (7) og Birks (5) inntreden i verden.

Uforutsette ting kan bikke de fleste godt fysisk trente utøvere. Anita husker junior-NM i skiskyting i 1985 der skøytinga omtrent kom mellom første og andre øvelse i mesterskapet.

- Da ble det gull, og det var moro, sier Anita.

Da hun kom til Hallingskarvet Opp i 2004, visste hun ikke at det var obligatorisk med sekk på ryggen. Men en kort gjennomsøking av bilen resulterte i at hun fant barnehagesekken til eldstedatteren, og hun løp selvsagt fortest – så rosa kaninører flagret lett forbi oss damer og de fleste mennene – med anatomisk riktige sekker i mangehundrekronersklassen.

Rulleskidebut

Påsken 2005 ble litt uvanlig da jeg ble med på løpetur klokka 7.30. Helt feil både tidspunkt og bevegelsesmåte, men dette er livet til Anita. Til gjengjeld ble hun med meg på rulleski i motbakke, diagonalgang og staking. Jeg kjenner ingen løpere som debuterer på rulleski uten å mukke, klage eller sutre. Dette er nokså krevende idrett med tanke på både balanse og armstyrke. Men noe måtte jeg jo klare å vinne, jeg også :-) Og Anita smilte, hun:

- Fin tur, da!

Ryggen var hennes verste fiende i fjor, og alt hun tapte i VM i motbakkeløp var på den kilometeren som var flat der hun måtte småjogge og til dels gå. Etter den tok hun innpå teten hele veien, men kom aldri helt opp. Fjerdeplass er likevel formidabelt.

Uansett: Smerte som følge av tøff trening, konkurranse og melkesyre er noe Anita har et ganske ukomplisert og vennlig forhold til. Svært få langdistanseutøvere har det.

- Trening er det morsomste jeg veit!” og det inkluderer brattbakken på Beitostølen.

- Hvis jeg får ti drag opp her, er jeg fornøyd,” sier hun til en enkel sjel som syns fire er mer enn nok.

Når det er kommet snø i løpet av natta, har løypekjørerne vært nummer to i traseene om morgenen. 10 meter fra huset ligger løypeeldoradoet, opptil 12 mil med oppkjørte spor i alle retninger.

Skolebussen drar 7.40, og idet ungene er ute, er Anita i løypa. Glemt er utsagnet fra et intervju på 80-tallet om at løypene fikk være i fred for løper-Anita. Hun har innsett gleden ved fjellskiløping, tyngdeoverføring og morgenlyset i mørketida.

- Langrenn er kjempefint, men det tar mye tid med smøring og utstyr, så det var mer latskap og ønsket om tidseffektivitet enn strategi da jeg bodde på Romerike, sier hun.

Å ”tusle en tur” betyr at Anita småprater i stri motbakke mot Knausehøgda mens vi andre benytter alt vi har av O2 og muskler for å i det hele tatt å løpe fra fluene.

Usikker

På forsommeren var hun litt usikker på formen etter å ha løpt ganske uoptimalt i Heirsnosi Opp i mai:

- Men jeg har jo ikke løpt no’ særlig da, sa Anita som stilte i skirenn 21. april.

Hun var klar da hun dro til Geiranger Halvmaraton i juni:

- Er jeg flere minutter bak tida mi i fjor, da dropper jeg hele greia.

Etter å ha persa med 7 minutter, blitt nummer to totalt i mål (kun slått av Hans Martin Gjedrem) og ha spurtslått Helge Hafsås, var avgjørelsen om å dra til EM soleklar.

.....................................................

Les hele artikkelen i KONDIS
Bli medlem i KONDIS og få hele 8 nummer i året med KONDIS
Bladet for alle kondisjonerende

Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement!
SEPTEMBER 2007
ÅRGANG 2007
KONDISARKIVET