Store opplevelser et døgn til ende
For første gang skulle jeg representere Sverige i et Europa-mesterskap som ”riktig” svenske. Torsag kveld dro vi avsted, min mann Reima, vår lagleder Kjell-Ove Skoglund og jeg. Våre forventninger til det kommende mesterskapet holdt vi godt for oss selv, vel vitende om at for store ord i forkant bare legger unødig stort press på en.

Av Torill Fonn Hartikainen


Fredagen bød på mange kulturelle innslag. Vi hadde noen timer til disposisjon før det offisielle programmet skulle starte. Litt forskning i forkant av reisen sa oss at det fantes noen steder man burde få med seg når man besøker Madrid. Det kjente Prado-museet var ett av dem. Her kunne vi i flere timer nyte sakrale verk av kjente kunstnere som Goya og Rubens.

På ettermiddagen var alle deltakerne samlet til åpningsseremonien. Det ble som et lite OL med flaggparade og fine taler. Lokale musikere og sangere bød på velkjente klassiske toner, og jeg nøt virkelig de herlige operatonene som ikke kan sammenlignes med den hardrock-musikken som ellers er det store i mitt hjem.

De spanske arrangørene hadde ikke spart på noe da vi etter underholdningen ble servert typisk spansk tapas. Her fantes alt, og jeg fikk inspirasjon til virkelig lekre retter, som lett kan kombineres med norske tradisjoner: Hva skal man f.eks. si om spekemat i criossanter? En herlig kombinasjon.

Det var godt å se at alle som var der tok for seg av alt som fantes, inklusive øl og vin. Det gjaldt virkelig å lade opp til det som ventet kommende døgn. Vi som har vært med noen ganger, tar nok ganske lett på alt og slapper av på en annen måte enn ”nybegynnerne”. Vi frisker opp minner fra tidligere sammenkomster og prater med konkurrenter fra tidligere mesterskap. Utenfor banen er vi som en liten familie. Vi hanker oss frem på de språkene vi kan, og kan vi ikke, så prater vi likevel. Alltid lærer man seg noe.

Store overraskelser fra liten tropp

Vi var en liten, men tapper skare nordiske løpere, som foruten oss fra Sverige besto av Jan Michael Andersen fra Danmark og selvfølgelig Per Gunnar Alfheim fra Norge.

Startfeltet var ikke særlig stort, i alle fall ikke på damesiden. 14 forventningsfulle damer sto på startstreken. Det var nesten tre ganger så mange menn, nemlig 39. Det bør nevnes at det på baneløp oftest er begrenset hvor mange deltakere som får være med. Derfor det ”lave” antallet.

Lite ante vi hvilken overraskelse vi skulle by både våre motstandere og vår lagleder på.
Da starten gikk, var det strålende sol. Jeg opplevde aldri at det var veldig varmt, for det blåste ganske kraftig, og ikke var det le noen steder heller. Da det blåste som verst, måtte vi faktisk holde på capsen for at den ikke skulle bli borte!

Jeg fant ganske fort mitt tempo og ville gjerne løpe alene. En av de italienske jentene, som er en jeg har lært å kjenne personlig, ville gjerne løpe og prate. Siden jeg for en gangs skyld hadde bestemt meg for ikke å være ”sosial”, kostet det en god del å si at jeg ikke ville prate med henne. Det var i alle fall et klokt valg da jeg vet at det koster mye krefter å prate når jeg løper.

For min del gikk løpet veldig bra de første 12 timene. Jeg holdt meg godt fremme på listen og visste at det bare gjaldt å fortsette på samme måte de siste 12 timene. De svenske guttene så jeg ikke så mye til. Damene løp nemlig ikke i de samme banene som mennene. Banen var delt opp slik at damene løp på de tre innerste banene og mennene på de tre ytterste. De to midterste var sperret av med store gjerder.

Falt – og fikk opp farten

Gjerdene skulle vise seg å volde problemer for Reima ut på morgensiden. Han klarte nemlig å snuble i et av dem og lå så lang han var med ødelagte briller og blodige hender. Men aldri så vondt at det ikke er godt for noe; det satte ordentlig fart på ham, og jeg lurer på om det ikke var etter fallet han knuste sin italienske mostander.

Tilbake til de savnede mennene. Det var tempoet som avgjorde hvem jeg skulle få se under løpet. Otto, Christian og jeg selv holdt et veldig jevnt tempo, så med jevne mellomrom sendte vi hverandre glade heiarop.

Per Gunnar og Jan Michael holdt følge i vanlig løpe-/gå-stil. Det resulterte i at vi så hverandre veldig ofte. Jeg må si at de er fantastiske heiaropere begge to, alltid fulle av godt humør uansett hvordan de selv ligger an. Desverre forsvant Per Gunnar en eller annen gang sent på kvelden, og Jan Michael fikk, som de fleste av oss, problemer om natten.

I mørket blir det viktigere å fokusere på sin egen mentale tillstand enn å lete etter kjente. For mørkt ble det, selv med flomlys. Og kaldt, forferdelig kaldt. Vi var jo i Madrid – og det skal jo være varmt der! Det ble et svare strev å få skiftet klær så smidig som mulig. Kjell Ove fikk leke skredder mer enn en gang, og mine private klær var ikke de samme da jeg kom hjem som da jeg dro. Nåja, nå er jeg ordentlig utstyrt til neste gang.

Langt nede

At jeg var trett da morgenen nærmet seg, ble veldig tydelig for meg. Jeg telte nemlig timene helt feil, noe som førte til en psykisk nedtur som det tok meg en stund å komme over.

Den digitale klokken som holdt orden på antall timer vi hadde vært i aktivitet, manglet det første sifferet. Altså, den viste 7.00 da det hadde gått 17 timer. Jeg trodde at klokken var 7.00 om morgenen og innså at jeg ikke kunne klare et bra resultat med bare 5 timer igjen. Da måtte jeg i så fall holde en fart på 1 mil i timen de siste 5 timene, og det ville jeg ikke greie.

I det øyeblikket var jeg på nippet til å gi opp, og jeg hadde lenge problemer med å motivere meg til å fortsette å løpe. Jeg kunne like gjerne gå litt, tenkte jeg. Det er ting som dette man oftest kjemper mot under slike løp. Det er en kamp mellom kroppen og hjernen. Du er veldig sliten og skulle gi hva som helst for å få hvile litt, samtidig vet du hvorfor du er der, og vil gjerne fortsette. Så hva gjør man? Noen ganger hører man på den trette siden og resignerer. Andre ganger finner man et mål eller en løsning, og fortsetter.

... og høyt oppe

Etter en lang stund med masse telling av timer frem og tilbake, jeg tror jeg spurte noen også, gikk det opp for meg at jeg hadde tatt feil, og at jeg hadde all tid i verden til å gjøre et godt resultat hvis jeg kunne få opp farten igjen.

Det var ganske tett mellom noen av oss damene som lå rett bak de tre første. De siste timene ble det en kamp som sikkert var mer spennende for dem som fulgte med på internet enn for oss som var på banen. For meg handlet det om å kontrollere de siste timene. Med Kjell Oves hjelp hadde jeg full kontroll, og jeg visste at så lenge jeg greide å løpe, ville ingen av dem bak passere meg.

Å vite at du kommer til å bli nummer fire i et Europa-mesterskap, kan få deg til å yte ganske mye mer enn du tror, uansett hvor trett du er. Og når du samtidig får vite at din kjære mann ligger an til samme plassering, kan det få deg til å presse deg enda litt til.

Vi spøker litt med hverandre nå etterpå, og sier at det er bra at vi havnet på samme plass, ellers ville den dårligste av oss blitt misunnelig. Slik er det selvfølgelig ikke, i alle fall ikke så lenge jeg kommer først…

Kan jeg, kan du

Dette ble mye om meg og min opplevelse av løpet. Alle løperne gjorde fantastiske pretasjoner. Det svenske herrelaget tok hjem tredjeplassen i lagkonkurransen. Det var det beste internasjonelle mesterskapsresultat noensinne for de svenske deltagerne.

Som en kuriositet vil jeg legge til at Christian hadde med seg to kolleger som filmet oss både før, under og etter løpet. Forhåpentligvis får de solgt reportasjen til svensk TV, og kanskje også til flere? Det vil bidra til å spre kjennskap om vår idrett blant folk. For like spennende som det er å se et 100 m løp på TV, like fascinerende er det å se utøvere som løper 24 timer i strekk.

Det kommer en dag hvor jeg står på startstreken for enda lengre utfordringer, enten det blir 48-timers eller 6-dagers. Nå finnes det ingen grenser lenger. Det er bare tiden og økonomien som bestemmer. En gang ultraløper – alltid ultraløper. Jeg anbefaler alle å prøve, for kan jeg, så kan du!

PS
En del av dere lurer sikkert på hvorfor jeg ikke nevnte museet Reina Sofia, med Picasso og Salvador Dali. Det skulle være høydepunktet på min kulturelle vandring, men på grunn av feilinformasjon på hotellet, var museet stengt da vi kom dit. Nåja, vi får ta en ny tur en annen gang…

.....................................................


Bli medlem i KONDIS og få hele 8 nummer i året med KONDIS
Bladet for alle kondisjonerende

Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement!
JUNI 2007
ÅRGANG 2007
KONDISARKIVET