| Jo visst var bakkene bratte |
| Nå var turen kommet til Dolomittene, denne fjellkjeden i Nord-Italia med sine karakteristiske fjell og bratte bakker som vi hadde hørt så mye om. De to siste årene hadde vi syklet i Alpene og Pyreneene, og Pyreneene hadde brattere bakker enn Alpene. Ryktene skulle ha det til at bakkene i Dolomittene var enda brattere. Av Svein Ole Braaten Derfor hadde de fleste byttet ut den vanlige landeveiskranken som er på 53/39 med kompaktkrank på 50/34. Det er antall tenner på de to krankhjulene jeg her refererer til. På forhånd hadde det vært en del spydig e-postutveksling angående denne kompaktkranken, med utsagn som: Bakkene kan da ikke være så bratte. Nå var vi klare for å tråkke oss inn i disse fjellene som har felt så mang en Italia Rundt-favoritt. Forskjellig bakgrunn Vi i denne sammenheng var 18 syklister fra 34 til 56 år, hvorav fire damer. Alle hadde syklet ganske mye, men likevel med forskjellig treningsbakgrunn. De fleste kjente hverandre fra før, og de nye ble fort innlemmet i gruppen. Etter en behagelig flytur til Bergamo og busstur i ganske mye kø kom vi vel frem til Levico ca. 20 km øst for Trento. Det stod våre to glade reiseledere fra Bergodal AS klare med bagasje og sykler, som de hadde kjørt fra Oslo. En av rytterne måtte bli igjen i Bergamo for å etterlyse bagasjen sin. Den hadde blitt holdt igjen på grunn av et noe mystisk innhold som viste seg å være luftpatroner. Så send aldri luftpatroner med flyet. Mange euro og mye bagasje fattigere ble han klar for turens første etappe, dog med noe lånt og noe nytt utstyr. Vi hadde ikke syklet langt før vi fikk den første følingen med stigningene, og denne var ikke avmerket i beskrivelsen engang! Hva hadde vi nå i vente? Bakken som stod på dagens meny, var 22 km lang, opp til Passo di Manghen 2047 moh. Disse tallene skremmer vel ikke alle, men når stigningsprosenten ligger mellom 8 og 11 prosent hele tiden, blir det etter hvert tøft. Da vi trillet inn i Cavalese i Val di Fiemme, fikk den tidligere toppskiløperen Franco Nones besøk i sin sportsbutikk, og en av de kvinnelige syklistene dro derfra med nytt kranksett. De fleste var fortsatt ganske spreke, og med mange utfordrende pass i nærheten ble fristelsen for stor for noen av oss vi tråkket rett inn i Passo de Lavase. De 12 kilometerne til toppen var noe brattere enn de fleste var forberedt på. Skiltene viste til stadighet 15 % stigning, og det var det en sliten gjeng som nøt den fantastiske utsikten og de flotte ski anleggene der oppe. Unødvendig er det vel å nevne at det gikk fort ned igjen! Cavalese For de skiinteresserte har Cavalese og Val di Fiemme en litt spesiell klang. Hvem husker ikke Anders Auklands staking opp til mål i Marcialonga, Brink sin kollaps og Alsgaard sin spurt inn på skistadion litt utenfor byen? Etter en god natt trillet vi ut av Cavalese og passerte disse kjente arenaene. Det ble en liten nedtur å se dem om sommeren, for det var ikke mye som minnet om den flotte skistadionen i Val De Fiemme nå. Bare en stor gresslette, men minnene var jo der. Etter hvert passerte vi hoppanlegget i Predazzo. Også dette var mye mindre enn det tv-sendingen gjør det til. Men vi hadde ikke tid til å studere vinterens arenaer, vi skulle nå over Passo de Pellegrino, en grei bakke som førte oss opp til 1900 moh med flott skue. Det er utrolig hva man venner seg til, 8-9 % stiging var ikke så bratt lenger! Fedaia Flotte utforbakker med majestetiske fjell som kulisser førte oss bare nærmere det vi alle hadde blitt fortalt var den verste bakken, Passo de Fedaia. Starten var slakk og fjella vakre så dette så overkommelig ut. Vi skulle opp ca. 1000 høydemeter på 15 km, og da de 6 første var veldig slakke, måtte dette ble ille etter hvert. Og riktig, bakken reiste seg majestetisk, og skiltene med både 15 og 16 % dukket opp. Sol og nesten ikke en sving gjorde det til en kraftanstrengelse. Snakket om at kompaktkrank ikke var nødvendig, forstummet kraftig, og som en av damene sa, jeg gråt bare to ganger opp bakken! Slitet ble kronet med fantastisk utsikt. Høye fjell og isbreer omkranset oss. Vannreservoaret på toppen var ikke like vakkert, men sikkert nødvendig. Canezei Skibyen Canezei ventet langt der nede. Vi trillet ned langs krystallklare fjellbekker som vi utforsket litt nærmere om kvelden. Da var vi ute på en liten løpetur på en flott anlagt sti langs en av elvene. Gondolbanen til en av toppene ga oss nok et flott panorama. Samtidig lurte en av gutta, som ikke hadde fått nok, seg til en tur til toppen av Passo Pordoi på 2239 moh. Han fikk dermed 800 høydemeter på oss andre. Etter en litt kald morgen 1400 moh fikk vi fort i oss varmen da vi allerede etter 100 meter stanget rett inni Passo di Sella. Det steg jevnt opp til 2200 moh uten de alvorlige kneikene. Utsikten var flott med snøbekledde topper. Utforbakken på dårlig asfalt var litt skummel, men det gikk bra. Midt i bakken tok vi av for å klatre opp til Passo di Gardena. Det ble spøkt med at her kommer sikkert noen til å kjøre feil i sin iver etter ny fartsrekord, og ganske riktig: En Sandnes-rytter med ny sykkelgarderobe og vår venn fra Røros som dagen før hadde lurt seg til ekstra høyde, var for opptatt av og ta igjen de foran og oppdaget ikke feilen før langt nede i dalen. Om de klarte og fokusere på at dette bare ble ekstra trening, er jeg litt usikker på. Det virket ikke slik da de kom trillende ned til Alta Badia. Dolomittene 6-dagers Samtidig som vi tråkket i disse områdene, ble det arrangert et 6-dagers turritt med ca. 800 deltakere, hvorav ca. 100 fra Norge. Vi hadde studert løypa og valgte lunsjsted i bunn av Paaso di Erbe. Tiden for rittdeltakerne ble tatt fra bunn til topp etterfulgt av middag på toppen. Siste loffen med ost og skinke var akkurat fortært da motorsykkel og bilkaravanen kom, og rytterne fikk fri fart opp bakken. Vi snek oss inn i feltet. Noen kom som en kule og ble borte mens de fleste hadde fått nok etter noen kilometer. Regnet begynte og avkjøle oss til gangs nå. Det gikk i mye norsk oppover. Alle de norske hadde drakter som fortalte hvor de kom fra. Det er mye hyggeligere å slite i en 15 km lang bakke med 10-12 stigning når en har ryttere på alle kanter, men det må vel innrømmes at manndommen fikk en liten knekk da ei lita flis av en senora dro ifra mot toppen. Vektnåla hennes tror jeg stoppet på maks 45 kilo! På toppen var det rene Italia Rundt-stemning og regnet hadde heldigvis gitt seg. Etter en liten prat med noen av de norske trillet vi gjennom vakkert Tyrolerlandskap ned mot Bressanone eller Brixen som den kalles av den dominerende tysktalende delen av befolkningen. Det var en ikke helt liten industriby med en sjarmerende gamleby. Hotellet vårt var plassert rett ved jernbanestasjonen med vindu ut mot denne. Det gjorde at vi ble godt kjent med togrutene mot Brenner-passet. Jeg har vel aldri før opplevd å kjenne lufttrykket fra tog inn i soverommet! Neste dag var veldig grå, og det var mye trafikk ut av byen. Mens regnet fosset ned, nærmet vi oss dagens topp, Passo di Monte Giovo. Våte og kalde nådde alle toppen på 2100 moh, og vått tøy ble byttet ut med tørt. Veien ble heldigvis tørr etter hvert, og Tyrol viste seg fram med de spesielle husene med enorme blomsterkasser og kuene med store bjeller under halsen. Tyrol-epletrærne dukket også opp, og da prater vi om stor hage, eller skal vi si marker. Vi hadde flaks med Merano som mål for dagens etappe, for butikkene var lenge oppe, og sykkelbutikken ble tømt for alt vi bare måtte ha. Merano var en mellomstor veldig koselig by. Språket var litt spesielt. Noen pratet italiensk med tyske innslag, eller begge deler om hverandre. Det virket som man byttet språk etter hvem man pratet med. Stelvio Nå var vi klare for turens store mål, nemlig Passo di Stelvio. Men først måtte vi sykle de 6 milene til bunnen av bakken, noe som skulle bli de koseligste milene på hele turen. Vi var i Tyrol-eplenes hjemland, med epletrær så langt øyet kunne se. Sykkelruten snodde seg mellom epletrær og små landsbyer. Selv om det ble litt grusvei noen steder, gikk det bra på tynne racerdekk. Da solen også fant det for godt og varme oss, ble det en veldig koselig tur fram til lunsj som ble inntatt ved startstreken for bakken, med syklister stadig på vei oppover. Kroppen var full av næring, og vi tok fatt på de 49 svingene som skulle bringe oss opp til 2758 moh, fordelt på 26 km og 1900 høydemeter. Det som gjør denne bakken så spesiell, er alle svingene og hvordan veien er hugget inn i fjellet. Stigningen ligger jevnt mellom 7 og 12 % uten noe form for flater. ................................................. Les hele artikkelen i KONDIS! KONDIS Bladet for alle kondisjonerende Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement! DESEMBER 2006 ÅRGANG 2006 KONDISARKIVET |
Jo visst var bakkene bratte
Artikkelen fortsetter under annonsen
