| Helse som stressfaktor |
Av Ine Wigernæs, dr. scient og folkehelsekoordinator i Valdres Aktivitet som helhetlig folkehelsesatsing og den blå matta Aktivitet markedsføres i stadig større grad som forebyggende helseaktivitet, og fokus fra både private aktører og statlige rådgivere er at vi skal bevege oss for å løpe fra en sykdom som sannsynligvis vil ramme oss, dersom vi ikke beveger oss. Denne typen motivasjon har jeg et anstrengt forhold til. Å skremme noen til å være aktiv er i grenseland uetisk og virker sjelden. Menneskets optimistiske natur er vår skjebne, men også en måte å overleve på i en skummel verden: Det skjer nemlig ikke meg. Ingen har per i dag oversikt over hvor skummelt det er å være bekymret som følge av helseopplysning. I et nevrologisk forsøk så en på aktivitet i to grupper rotter. Den ene valgte selv å løpe på hjulet sitt inni buret, og den andre gruppen ble tvunget til å løpe med elektriske støt i hekken. Antall meter løpt ble selvsagt kontrollert. Forskjellene i immunsystemet etter tre måneder var formidable. Lystløperne var sterke i sitt immunsystem mens responsen hos tvangs-/fryktrottene var nedsatt. Det er både lett og komplisert å overføre dette resultatet til mennesker, men jeg våger påstanden om at redsel og bekymring gjør også oss tobente lettere syke. Er det slik at vi finner overhyppighet av luftveisinfeksjoner i perioder i livet der totalbelastningen var tøff? Ved hver lyktestolpe Jeg tror vi må tørre å satse på aktivitet som paraply for folkehelsesatsingen. Å tørre å stole på erfaringene fra de som har prøvd i det små, tror jeg er en vinner. Aktivitetstilbud ved hver lyktestolpe er kanskje den beste bruken av folkehelsemidler. Med kjennskap til lokalmiljøet vet en hvor en kan sette inn trykket. Det er dristig å ønske seg en slik satsing, men dokumentasjonen som foreligger, burde være tilstrekkelig. En undersøkelse med svenske landslagsløpere viste at løperne valgte mer riktig mat, både mengde og fordeling av fett og karbohydrater, i perioder der de trente mye. På hviledager lå utøverne stort sett i pluss på kalorisiden. Kanskje vi ikke bør snakke så mye om mat, men heller stole på at et menneske som er i aktivitet kjenner riktigere signaler og reell sultfølelse? Her i Valdres har vi Beitostølen helsesportssenter der de opplever at brukerne fokuserer langt mindre på smerte og tretthet ved hjemreise enn ved ankomst selv om kroppen er støl og trett etter fire ukers bombardering med tøff aktivitet. Sansens skjerpes. Behovene blir reelle av å være aktivitet. Tørst, sult, tretthet og trivsel. I tråd med dette: Frisklivssentralen i Buskerud har vist at med aktivitet som eneste virkemiddel så velger mennesker som trener på resept selv å slutte å røyke uten at det står på agendaen. De velger også sunnere mat etter tre måneder med gåturer etterfulgt av enkel styrketrening og tøyning. Dette heter mestring på finspråket. Kretslagsprodusenter Frivillige lag og organisasjoners struktur og kjennskap til behovene i lokalmiljøet gjør dem viktige. Rundt hvert barn som er medlem i et idrettslag er det minst to voksne som kan være i aktivitet selv eller bidra til at aktivitet skjer. Idrettslaget har et potensial som det hadde vært morsomt å utnytte til fulle. Idrettslagene kan så meget mer enn å være kretslagsprodusenter i 12-årsklassen. Men NIFs visjon idrett for alle befinner seg nok dessverre i større grad på papiret enn i virkeligheten i dag. Målet er at hver gang noen enkeltpersoner eller foreninger vil skape aktivitet, skal de vite hvor de skal gå for å få dekket enkle kostnader til dette. Administrasjonen rundt aktivitetstilbudet kan drepe gløden hos kurslederen som helst vil og skal drive med aktivitet. Her må strukturene være så enkle at det hele blir lett både å sette i gang og holde på over tid. Folkehelse er populært og slår godt an i strategidokumenter og stortingsmeldinger, årsberetninger og festtaler. Da må de som skal fordele midler premiere dem som står for 90 prosent av folkehelsa: ikke-ekspertisen, lokalmiljøet og egeninnsatsen. 10 prosent skal helsevesenet og repareringen stå for. Det er et modig mål som gjør at sykeliggjøring og medikamentbruk ikke blir løsningen. Kommunene er pålagt ansvar for å drive forebyggende helsearbeid. Et 3-sifret kronebeløp investert i aktivitet for innbyggerne (utstyr, medlemskort), kan gi minst 6-sifrede besparelser på reparasjonssida. Likevel har de færreste kommuner våget å ta steget helt ut. Kortsiktigheten dreper forebyggingstanken. Illustrasjonen mellom forebygging og reparering er enkel: Rygg- og mageøvelser 20 minutter 2-3 ganger i uka på den blå matta på gulvet sammenlignes med kostnadene til en langtidssykmeldt ryggpasient. Et fælt regnestykke. Helse- og sosialsjefer og trygdesjefer landet rundt har tallene. Men tør de satse på den blå matta? -------------------------------------------------------------------------- KONDIS Bladet for alle kondisjonerende Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement! OKTOBER 2006 ÅRGANG 2006 KONDISARKIVET |
Helse som stressfaktor
Artikkelen fortsetter under annonsen
