| Når utfordringene står i kø |
| 7 dager nonstop, 12 timers søvn, 25.000 høydemeter. Raid World Championship er muligens verdens hardeste adventure race eller multisportarrangement. Vigleik Sexe var med i 2005-utgaven som eneste nordmann, og her følger hans beretning fra løpet. Av Vigleik Sexe Tidlig om morgenen 10. september gikk startskuddet for Raid World Championship i de franske, italienske og sveitsiske alpene. 36 lag fra hele verden hadde kvalifisert seg via fire løp i Raid World Cup (løpene gikk i Australia, Sverige, USA og Andorra). WC-plassen fikk jeg sammen med det amerikanske adventure racing teamet Chasing Daylight fra Colorado og Texas. Vi visste fra før at laget er av de svakere i dette selskapet, og målet var å komme seg til mål i Sveits uten å bli tatt ut av løpet på grunn av skader og problemer med tidsgrensene. Som regel er det mange lag som dropper ut av løpet underveis, og tidsfristene underveis i Raid WC er ganske stramme. Dessverre hadde vi hatt svært få sjanser til å treffes før løpet. En av gutta hadde jeg faktisk aldri møtt før, og det er aldri noe godt utgangspunkt for et slikt langt ekspedisjonsløp. I tillegg til store forskjeller i fysisk styrke slet vi masse med dårlig teamarbeid og dårlig disiplin både i vekslingene mellom etappene og underveis i løpet. Løypa var lagt av en gruppe fjellguider i Raid-organisasjonen, som vel må ha hatt en skrue eller to løs. Før jeg reiste nedover diskuterte jeg med treningsvenner i Oslo og kom fram til at 25.000 høydemeter umulig kunne være riktig men det var det. Løpet var en kontinuerlig reise opp på og ned av hvert eneste fjellpass og topp man kunne finne på veien. Søvnmangel Med på laget var Brad Pennington (kaptein) fra Texas, Jeremy Rodger fra Colorado og Leslie Reuter fra Texas. Forberedelsene ble hektiske da både Jeremy og jeg mistet all bagasje på veien ned. Utstyrsboksene kom omsider frem, kvelden før racestart, vel 48 timer etter at vi selv hadde ankommet. Det ble lite søvn, men vi kom oss til start 10. september. Første etappe var padling fra byen Annecy i Frankrike i oppblåsbare raftingkanoer. Videre var det en lengre løp-/trekkingetappe med innlagt rappell. Totalt var det 20 etapper med skarpe vekslinger imellom. Med andre ord går tiden kontinuerlig så det gjelder å være effektive. I løpet av konkurransen har man en sovekonto på 24 timer som man må ta ut i minimum 4-timerssekvenser. Ganske tidlig i løpet var vi en gruppe av 7-8 lag som slet med å få inn en minimum 4-timersmargin til siste mulige starttid for neste etappe. Stadig kom vi inn fra en etappe og hadde kun 3 timer igjen til vi måtte starte med neste. Resultatet var at vi ikke fikk lagt inn noe soving, som igjen resulterte i et dalende tempo. De første tre dagene var det et kontinuerlig regnvær også, og spesielt sykkeletappene tok lang tid med mye gjørme og labbing/bæring av sykkel i snø. Det er jo noe spesielt vakkert over det å komme inn fra en 16 timers trekkingetappe klokken 3 om morgenen, klissvåt og kald, for så å hive seg på sykkelen uten søvn, og så labbe i gjørme til anklene de neste 12 timene. Tre dager inn i løpet hadde vi klart å bygge oss opp en tidsbuffer slik at vi kunne legge inn noen timers søvn. Problemet var jo imidlertid at etter søvnen bar det rett tilbake til kampen mot sperrefristene. Flere lag datt ut av konkurransen underveis. Totalt klarte vi kun å logge 12 timers søvn på de syv dagene vi var ute. De 12 resterende timene blir så lagt på toppen av sluttiden. Hjelpemannskap Med på løpet hadde vi et hjelpemannskap bestående av to amerikanere og en stor varebil med stæsj. De kjørte fra veksling til veksling, og hjalp oss med å gjøre raske vekslinger, forberede mat, reparere utstyr, og hjalp til med strategi- og veivalg. Utover i løpet blir hjelpemannskapet veldig viktig. Mot slutten fungerte de også som en enorm motivasjonsfaktor som var god å ha når det begynte å røyne på kreftene. Multisport Løpet hadde de klassiske Raid-disiplinene rafting, terrengsykling, klatring/rappell, orientering, rulleskøyter og løping, men de var lengre og flere enn til vanlig. Blant annet hadde vi kanopadling på flat sjø, to kjempeartige og spennende elveetapper og til slutt en 6-timers etappe i havkajakker. Videre hadde vi rappeller og Via Ferrata (klatring i faste installasjoner i bratt fjell). Verdt å nevne var den avsluttende rappellen to kilometer fra mål. Etter en krunglete nedfart igjennom en tett skog kom vi ut til en klippe. Derifra rappellerte vi 300 meter i fritt fall ned igjennom tretoppene til bakken. En svært luftig opplevelse på ett langt tau. Vi hadde også totalt sju terrengsykkeletapper hvor vi blant annet kjørte noen av de berømte Tour de France-fjellovergangene, og en rekke lange og luftige løpe-/trekkingetapper med fantastisk utsikt (når det ikke var tåke og regn da). Den ene etappen gikk for eksempel fra Courmayeur i Italia, over Mont Blanc-massivet til Chamonix, en etappe på ca. 20 timer. Disiplin Lange løp som dette krever en helt annen disiplin enn kortere løp. For å unngå problemer med spesielt bein og føtter senere i løpet er det viktig å ta vare på ting som gnagsår omgående. -------------------------------------------------------------------------- Les hele artikkelen i KONDIS! KONDIS Bladet for alle kondisjonerende Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement! SEPTEMBER 2006 ÅRGANG 2006 KONDISARKIVET |
Når utfordringene står i kø
Artikkelen fortsetter under annonsen
