| En birkebeinerveterans historie |
| Bussen beveger seg i jevn fart gjennom Värmlands vakre natur med store skoger, speilblanke innsjøer og et yrende fugle- og dyreliv. Hele landskapet døser under en steikende varm sols stråler. I baksetet ved siden av meg i bussen sitter hun, intervjuobjektet. - Det er snart en hel uke siden sist jeg trente. Kroppen min skriker etter aktivitet, sier hun lavmælt. Jeg nikker og er enig. Akkurat dette skjønner jeg godt. Jeg har det på samme måten selv. Av Jarle Elvemo En gruppe fra Asker er på vei med buss fra den skjønne vestfinske kystbyen Jakobstad (Pietarsaari) og hjem til Norge etter møter i foreningen Nordens regi. Eva Lisa Jorde og jeg, intervjueren, er begge deltakere på denne turen. Eva Lisa Jorde ble født i Øversjødalen i Tolga kommune i Østerdalen like ved juletider i 1939. Som de fleste i bygda var hun en ivrig skiløper som barn. Etter hvert viste den lille jenta anlegg for nærmest alle former for idrett. Sammen med håndball ble imidlertid ulike typer av friidrett det hun drev mest med, både løping, kast og hopp. Resten av hennes idrettsliv har allsidigheten vært hennes varemerke, og premiesamlingen har etter hvert blitt temmelig ruvende. Som ung løp hun 60 meter på 8,3 sek, og det var ingen dårlig tid under de rådende baneforholdene på 1950-tallet. Hun er litt stolt over, eller kanskje heller glad for, å ha spilt håndball, blant annet på kretslaget for Solør-Odal. Senere har hun vært fast spiller på Askerlærernes bedriftslag, et veldig godt lag, i nær 30 år. Arv og miljø har stor betydning for fremtidens idrettsbragder. Slik er det også i familien Jorde. Hennes ektemake som døde for tre år siden, var en meget dyktig friidrettsutøver. Og de tre barna fulgte i mors og fars fotspor. Spesielt Brita Jorde, 37 år nå, som på 1980-tallet vant 5 og 10 km i junior-NM i langrenn tre år på rad. Hun er fortsatt aktiv innen idrett. Trebarnsmamma På 1960-tallet ble Eva Lisa trebarnsmamma. Mesteparten av tiden gikk da med til barnestell, lærerjobb og etter hvert trening sammen med egne barn og ektemake. Etter hvert som årene gikk, ble turene ute i den skjønne Askernaturen lengre og lengre både i løping og på ski. Snart måtte treningsmengden og intensiteten i treningen økes for å holde følge med sine egne barn. Eva Lisa Jorde er ikke av den typen mennesker som liker å fremheve egne prestasjoner. - Akkurat det å vinne er ikke alltid det viktigste. Derimot har gleden over å trene sammen med egne barn og ektemake, det å nyte naturen, løpe seg ut av stressituasjoner og leve seg inn i de grunnleggende verdier i livet gitt meg utrolig mye, ikke minst i vanskelige situasjoner. De gangene jeg gikk ned for full telling, forstod jeg hvordan idrettsgrunnlaget reddet mitt liv, fordi jeg var fysisk sterk og i tillegg hadde tro på meg selv. Dette gjaldt særlig de to gangene jeg ble operert for kreft, første gang ca. 50 år gammel. Dessuten betydde vennskapet og støtten blant medlemmene i Asker skiklubb utrolig mye for meg. Den hjelpen de gav meg da problemene tårnet seg opp for meg, var av en slik art at verdien ikke kan overvurderes, sier hun med følelsesladd stemme. 25-årsjubileum i Birken Å gå i detalj gjennom en så aktiv kvinnes idrettsprestasjoner er helt umulig. Av den grunn må jeg som intervjuer foreta et svært begrenset utvalg. I hovedsak vil derfor det meste nedenfor dreie seg om Birkebeinerrennet, Birkebeinerrittet og Birkebeinerløpet. I 24 år på rad med ett unntak, da hennes ektemann døde, har hun gått Birkebeinerrennet. Selv de årene hun hadde kreftoperasjoner om høsten, greide hun å trene seg opp til å gå rennet den påfølgende mars måned. I år 2007 har hun 25-årsjubileum. Alle gangene har hun greid merket, som oftest som nummer 1, 2 eller 3 i sin klasse. Tre ganger har hun gått inn til klasseseier. Høsten 2006 jubilerer hun i Birkebeinerrittet med å gjennomføre for tiende gang. -------------------------------------------------------------------------- Les hele artikkelen i KONDIS! KONDIS Bladet for alle kondisjonerende Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement! SEPTEMBER 2006 ÅRGANG 2006 KONDISARKIVET |
En birkebeinerveterans historie
Artikkelen fortsetter under annonsen
