| Mye moro og litt slit |
| Dagen jeg hadde trent for i hele år var plutselig bare tre dager unna. Jeg kjente at nervene begynte å komme. Hadde jeg svømt nok? NEI. Hadde jeg syklet nok? TJA. Og hadde jeg løpt nok? NEI! Av Tim Bennett Med alle disse tankene i hodet satt jeg på flyet til Zürich med unge Arild Tveiten ved min side. Det føltes godt å ha en sånn kapasitet med seg som vet hvordan ting og tang skal gjøres uten å bruke en kalori for mye. En ting hadde han dog glemt: transport av sykkelkoffert fra flyplassen til hotellet. I minst 90 klamme varmegrader og med sykkelkofferten på skulderen navigerte vi oss etter hvert fram til hotellet. Det ble nesten en treningsøkt i seg selv! Kvelden ble likevel avsluttet med en 30 minutters joggetur på tunge bein og med verkende skuldrer. Fredagen skulle vi prøve vannet og våtdrakten. Min våtdrakt hadde selvfølgelig begynt å sprekke under siste økt i Sognsvann så planen var å kjøpe ny drakt hvis prisen var bra. Prisen var høy så det ble droppet. Jeg hadde med neoprenlim det fikk holde! Uansett så måtte vannet prøves. Det var godt og varmt, og jeg følte meg egentlig ganske ok der jeg plasket rundt. Svømmingen er jo min verste gren, men nå hadde jeg testet våtdrakten så mye at jeg følte meg ganske vel i vannet, selv om det fortsatt ikke gikk fort nok. Arild raste rundt som en blodtørstig hai på menneskejakt! Kort sagt: Han så klar ut. Seinere på dagen var det ut for å prøve sykkelen. Også her var det godt å ha med hjelp. Tempobøylen var satt på litt feil slik at girvaieren kom i klem og ikke virket. Bortsett fra det så hadde syklene våre kommet seg helskinnet gjennom flyturen. Sykkelformen føltes ikke så gærn, og jeg var sånn passe optimist etter den koseturen. Snart D-dag Lørdagen skulle vi gjøre minst mulig, så det ble sightseeingbuss for alle penga. Zürich er en koselig liten by med mye å se på, og guiden kunne fortelle mye morsomt om byens historie. På ettermiddagen trillet vi syklene bort til innsjekkingen og jogget tilbake til hotellet Det nærmet seg nå raskt D-dag. Så litt fotball på tv-en før Ole Lukkeøye meldte seg. Vanligvis pleier jeg å være nervevrak på denne tiden rett før konkurransen, men denne gangen følte jeg meg rolig og avslappet og så egentlig bare frem til å være ferdig med svømmingen! Bussen gikk fra hotellet klokka 5.15. Arild var like rolig som alltid, og hans tilstedeværelse gjorde meg også rimelig avslappet. Været var helt konge, temperaturen i vannet var behagelige 22,9 grader klokka 5 om morgenen! Jeg orienterte meg om svømmetraseen og stilte meg pent og pyntelig opp bakerst i feltet. Arild stilte seg opp forrest Presis klokka 7 var vi i gang. Jeg vasset forsiktig ut og var sistemann som la på svøm. Syntes teknikken stemte bra og koste meg egentlig! Allerede etter ca. 300 m i vannet hadde jeg bestemt meg for at jeg ikke skulle brenne våtdrakten etter endt konkurranse denne gangen heller. Ironman er jo gøy enn så lenge! Jeg hadde litt angst for at de beste ville ta meg igjen og nærmest svømme meg ned før jeg var ferdig med første runde! Jepp, de tok meg igjen og jeg skvatt skikkelig da jeg kjente noe på beina mine. Jeg fikk litt panikk i ca.3 sekunder før jeg skjønte at de faktisk så meg og styrte greit forbi meg. Puuuhh, takk og pris! Runde to på svømmingen ble derfor ganske morsom. For første gang i min veldig korte og ikke spesielt lysende svømmekarriere var jeg ikke sist! Jeg tok til og med to andre i spurten og var strålende fornøyd da jeg satte beina på landjorda. Svømmetiden var dårligere enn jeg hadde trodd: 1 time og 53 minutter. Men det gjorde ingenting, for det skulle jeg greit ta igjen på syklinga. Arild var 1 time kjappere i vannet og lå vel der han skulle. Jeg håpet at han var kommet godt i gang med syklingen og at ting fungerte! Fant ikke flyten For min egen del var starten på syklingen negativ. Det gjorde vondt i muskulaturen, og jeg fant ikke helt flyten! Sykkelløypa var 3 x 6 mil. Runden var sveitsisk natur på sitt beste. Rett og slett nydelig var det å sykle, og jeg koste meg med omgivelsene på dårlige bein. Jeg møtte Arild på vei ut på min første runde. Jeg heiet på han, og han så fortsatt veldig bra ut. Jeg sleit fortsatt med rytmen, men opp første tøffe motbakke løsnet det litt. Neste motbakke gikk også fint, og jeg raste greit ned utforbakkene. Dagens største opplevelse kom i den siste bakken, Heartbreak Hill, snaue 10 km før vending. Her sto folk tett i tett og heiet oss opp bakken. Jeg følte meg som en Tour de France-syklist på vei opp Alpene, og jeg tråkka til det jeg hadde og parkerte mange opp den bakken! Til vending var allikevel tiden 1 time og 55 minutter langt etter planen som var å sykle på 1 time og 30 minutter. Jeg skjønte at den som hadde lagt den planen var helt på bærtur, og jeg mistet litt motivasjon. Arild hadde stresset mye med at jeg måtte drikke hele tiden i den veldige varmen. Gradestokken viste over 30 grader, og himmelen var helt skyfri. Mye vind var det heller ikke. Jeg drakk det jeg var mann for hele tiden, men burde nok ha drukket enda mer. På slutten av runde to begynte det å verke i sykkelskoene. Beina hadde hovnet opp på grunn av varmen, og det var trangt om plassen i skoene! Vel ute på tredje runde fikk jeg en genial tanke: Ta av sokkene! Og vips så var alt så meget bedre. Hvorfor i all verden hadde jeg ikke gjort det tidligere! Så jeg syklet for livet de siste 15 kilometerne og holdt på å kræsje voldsomt med en fotgjenger på bærtur. Jeg måtte skrike HØYT for at vedkommende skulle våkne og skjønne hvor han befant seg! Totalt sykkeltid ble til slutt 6 timer og 10 minutter 40 minutter bak det jeg hadde håpet på. Også her slo Arild meg med 1 time. Nå gjensto bare 42 km løping i stekende sol. De skulle bli vanskelige! Studerte bademoten Det skulle løpes 4 x 10 km pluss litt til. Traseen gikk frem og tilbake langs vannet, gjennom badestrender som fikk deg til å glemme smerten, forbi spisesteder hvor folk fråtset i grillmat og annet snadder. I det hele tatt en ganske så spesiell løype. Jeg holdt faktisk på å kollidere med et tre på en av rundene da øynene mine var mer interessert i bademoten. Sånn ca midtveis på runde én kom første spiker i kista: Jeg gikk på trynet etter å ha snublet i et fransk gjerde, rett og slett fordi jeg ikke løftet beina høyt, men bare subbet! Jeg pådro meg nesten strekk på innsiden av låret i fallet, ellers gikk det greit! Men jeg sørget for å løfte beina mine etter det. På slutten av første runde kom hammern. Kroppen var helt ferdig, jeg hadde hodepine og varmen plaget meg mye. Så jeg begynte å gå, med over 30 km igjen. Her var jeg nesten på gråten, veldig skuffet over egen fiasko, veldig lei meg for å skuffe Arild og veldig lei meg for at jeg faktisk var i ferd med å bryte. Kriseplanen ble satt i gang, den innebar løping/jogging mellom hver matstasjon (ca. 2 km mellom hver stasjon) og gåing gjennom stasjonene. Der drakk jeg alt jeg kunne komme over av sportsdrikk, Red Bull og cola pluss at jeg tok svamper over hodet. Planen virket sånn noenlunde, og jeg kom meg sakte men sikkert nærmere himmelen. Arild hadde jeg ennå ikke sett på løpingen, men på slutten av hans tredje runde møttes vi det vil si, jeg så han. Han så plaget ut og registrerte ikke at vi passerte hverandre. Ok, da var det ikke bare jeg som sleit i varmen! Men jeg følte med han og håpet han allikevel kom seg greit gjennom. På slutten av tredje runde så jeg Arild igjen. Han var ferdig og var på vei tilbake til hotellet. Tross sine problemer så han rimelig sprek ut og var sånn passe fornøyd med 9.49 som totaltid. Han ønsket meg god tur videre, og jeg gratulerte han med en etter min menig meget bra tid under dagens forhold, forhold som vi nordboere egentlig ikke er vant til. Han hadde slitt med magen på løpingen og ikke fått i seg verken vått eller tørt på grunn av det! Til slutt ble han nummer 116 totalt. Dit kommer nok aldri jeg -------------------------------------------------------------------------- Les hele artikkelen i KONDIS! KONDIS Bladet for alle kondisjonerende Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement! SEPTEMBER 2006 ÅRGANG 2006 KONDISARKIVET |
Mye moro og litt slit
Artikkelen fortsetter under annonsen
