| Rittet for klatremuser i alle størrelser |
| 600 km, 11.000 høydemeter og fjord og fjell så langt øyet kan se. Dette var pakken som ble servert for de som stilte opp i Aurland 23.juli! Av Tim Bennett Spennvidden på deltagerne var stor alt fra erfarne syklister til nybegynnere som stilte opp med smil og glød som resept for å komme igjennom. Fra England stilte det engelske landslaget for funksjonshemmende. Jeg tror de fleste ble temmelig imponert over deres innsats. Prøv selv å sykle ned utforkjøringer med én arm Jeg gledet meg også veldig og hadde bedt til høyere makter om flott sommervær. Tordenbrak Punkt 1 på menyen var 8 km tempo på fine veier mot Flåm. Allerede her så det ut som om værgudene hadde ignorert mine bønner! For rett før start slo været om. Det kom noen skikkelige regnskurer med tilhørende tordenbrak. Forholdene ble derfor litt variable siden det var enkeltstart, men vi driver jo utendørsidrett så det var bare å kjøre uansett. Selv ble jeg tatt av noen skikkelige vindkuler og nærmest stoppet opp halvveis, men jeg kom da igjennom uten å blåse av veien! Etter hvert klarnet det opp så de sist startende fikk fine forhold og lite vind. Opplegget var at det på hvert sted vi skulle lande, var det overnatting med bespisning på skoler. Jeg hadde derfor kjøpt meg en helt ny sovepose for øvrig den første soveposen jeg noen gang har hatt. I Aurland fikk den ligge i bagen da jeg valgte å ligge på hotell! Skuffelsen ble derfor stor når det viste seg at minibaren var tom Senere samme kveld kom nyheten om at neste dags etappe var i fare på grunn av ras på Vikafjellet. Dette betydde at den beryktede Stalheimskleiva med stigningsprosent på 18 dessverre måtte gå ut. Litt synd for det hadde jo vært gøy og prøvd seg på en så bratt bakke. Tipper mange andre delte den følelsen med meg. Reserveløsning Reserveløsningen ble derfor ferge til Lærdal for så å sykle Aurlandsvegen tilbake til Aurland. Det ble en lang fergetur i stadig bedre vær hvor mange etter hvert begynte å bli utålmodige og bare ville opp på sykkelen. Etter en kort matpause og litt briefing på brygga i Lærdal var vi i gang. Dagens etappe var på ca. 50 km. Toppunktet, Nalfarhøgdi, lå på 1300 m. Det betydde ca. 3 mil med stort sett bare klatring. Tiden skulle bare taes på gitte strekk med mål på bakketopp. Dette fordi nedkjøringene kunne bli litt hasardiøse hvis 185 stk. skulle rase ned på tid. Personlig passet det meg veldig bra da jeg er selverklært kylling og direkte pysete i utforbakke! Som den beskjedne og høflige person jeg alltid er, stilte jeg meg opp nesten bakerst og startet veldig rolig. Etter 4 km og en sving til venstre startet moroa: smal vei og det gikk bare oppover. Jeg husker at jeg tenkte noe sånn som at skulle det gå oppover hele veien? Det var varmt, pulsen nærmet seg terskel og jeg så meg fortvilet om etter en flate jeg kunne hvile på. Etter ca.6 km kom den ene lille flata jeg lengtet så sårt etter. Og jeg var ikke alene om den tanken. Det var flere som høylydt satte pris på de snaue 500 meterne med flat asfalt. Derifra og opp var det slutt på flatene, og det var bare å tråkke rolig og metodisk. Etter ca. 1 time og 45 minutter passerte jeg streken sånn passe sliten. De siste 20 km var nedkjøring til Aurland. Det var bratt og svingete, og det luktet svidde bremsklosser da jeg etter hvert var nede i Aurland igjen. Tim turistguide Tirsdagens etappe var Aurland - Øvre Årdal, 159 km. Den bakken vi syklet ned dagen før, var nå starten på dagens etappe. Flere lurte på hvordan de skulle komme seg opp den. Planen min var å ligge rett under terskel så lenge som mulig, og jeg klarte det i 45 minutter! Denne dagen skulle tiden rulle og gå helt til passering av Tyinvannet så det var viktig å spare litt krefter. Vel oppe på toppen var det bare å rulle ned til Lærdal. Jeg ble også nå frakjørt av veldig mange. Ved passering Lærdal lå jeg ganske alene, og jeg gledet meg ikke til å skulle kjøre alene mot Filefjell. Heldigvis tok jeg kjapt igjen en tysk dame, og vi pratet oss gjennom Lærdalen, forbi Borgund stavkirke der turistguide Tim Bennett fortalte det han visste om den kirken hvilket ikke var veldig mye, men nok til at damen ble sånn passe imponert! Stigningen opp Filefjell var grei, ikke veldig bratt og egentlig ganske lettkjørt. Oppe på platået kjørte jeg rimelig hardt, og min tyske venninne måtte jobbe litt for å henge på. Jeg var ikke klar over stigningen fra Tyinkrysset og opp og fikk den midt i trynet. Men jeg fikk samlet meg og kjørte etter hvert ifra følget. Ikke veldig galant, men hun stod stille i den bakken, gitt! På toppen kom vinden, og det blåste friskt langs Tyinvannet. Her var jeg sliten og lei. Heldigvis var ikke mål langt unna. Nedkjøringen til Øvre Årdal var ikke morsom. Det var stupbratt, og nok engang luktet det svidde bremseklosser! I Øvre Årdal skulle soveposen prøves for første gang alle sammen lå i en svær idrettshall, og jeg sov sånn passe Offensiv fra start Onsdag var det en ny lang og tøff etappe: Øvre Årdal Lom, 128 km med tidtaking fra Skjolden til Sognefjellshytta. Første strekket opp Tindevegen med Fardalen og Berdalsbandet ble derfor bare oppvarming før jeg kastet meg ned utforkjøringen fra Turtagrø til Skjolden. Etter en kort stopp gikk starten, og vi var på vei opp igjen mot Turtagrø. I dag ville det bli varmt, veldig varmt. For engangs skyld var jeg litt offensiv og hang meg på feltet fra start, men etter noen svinger slapp jeg frivillig. Jeg fant min egen rytme og tråkket oppover. Ved passering Turtagrø trodde jeg at Sognefjellshytta var rett rundt svingen og tråkka til. Ikke veldig lurt i denne varmen og med såpass langt igjen. Det var mange små forferdelige kneiker på veien bort til den hytta. Selv ikke nydelig natur var veldig motiverende nå De 5 milene ned til Lom var fine og lettkjørt med lite svinger, ergo midt i blinken for meg! Denne dagen hadde vært tøff, og jeg var dyktig sliten. Heldigvis skulle jeg ligge på Fossheim hotell med masse god mat! Brennende lår Torsdag stod Lom Geiranger, 105 km med tidtaking til Dalsnibba på programmet. Egentlig en enkel etappe hvor det bare var de siste 5 km på hardpakka grus som var tøffe. I løpet av nattens mulm og mørke kvernet jeg ut en plan om å stikke av gårde på egenhånd rett etter start. Den tanken slo jeg fort fra meg når jeg våknet og sto opp. Lårene mine hadde nå fått det, og det brant skikkelig. Så lettere slukøret måtte jeg ta til takke med felt to ut fra Lom. Og det gjorde vondt i lårene hele tiden. Etter å ha stoppet ved matstasjonen på Grotli kviknet jeg til. Lårene var fortsatt like ille, men jeg klarte uansett å kjøre hardt. Derifra og bort til foten av Dalsnibba gikk det fort. En av gutta i feltet mitt ba meg om å spare litt til bakken, for nå syntes han jeg kjørte i overkant hardt. Det skulle han aldri ha sagt, for da øket jeg selvfølgelig farten enda mer 1 km før foten av bakken la jeg meg bakerst i feltet, drakk mye, helte ut resten av drikken og forberedte meg på bakken. Da vi passerte bommen, satte jeg i gang kjøret. ------------------------------------------------------------------------------- Les hele artikkelen i KONDIS! KONDIS Bladet for alle kondisjonerende Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement! SEPTEMBER 2006 ÅRGANG 2006 KONDISARKIVET |
Rittet for klatremuser i alle størrelser
Artikkelen fortsetter under annonsen
