| Nåtidens største polfarer? |
| 3. februar 2006 kommer Rune Gjeldnes til Terra Nova ved kysten, og en utrolig ferd tvers over Antarktis er fullført. 90 dager tidligere hadde han startet alene fra Novolazarevskaja på den andre siden av dette iskalde kontinentet. Av Ketil Moen Dermed er 4800 km tilbakelagt. Som den første har Rune gjort denne bragden uten etterfylling av proviant under ferden. En liknende tur gjorde han og kameraten Torjus Larsen i 2000 da de gikk over Nordpol-isen, fra Sibir til Canada. Også da var de de første som gjorde dette uten påfylling av proviant. Det er ikke rart at utenlandske eksperter på området mener Rune Gjeldnes er nåtidens største polfarer. Drømmer i oppfyllelse Rune og jeg har en lang prat. Han er en liketil, åpen og hyggelig kar og svarer greit på alle mine spørsmål: - Jeg er 35 år gammel, og mitt yrke er eventyrer. Jeg kommer fra en gård i Surnadal på Nordmøre og drev i ungdomstida maksimalt med friluftsliv. Trollheimen var min tumleplass. Her dreide det seg om ekstreme turer med overnatting under svært tøffe forhold. Her la jeg grunnlaget for både min fysiske form og mentale styrke. Og tidlig begynte jeg å drømme om å gå over både Nordpolen-isen og Antarktis. Erfaring er avgjørende Rune fortsetter. - Jeg ville bygge meg gradvis opp til de store ferdene. Først var jeg i sjøforsvaret i 6 år, fra jeg var 20 år gammel. Der var jeg marinejeger og lærte mye som jeg har fått nytte av på mine ferder. Det var der jeg traff Torjus Larsen, og vi la allerede da planer om å gå over Nordpol-isen sammen. Det var et langsiktig opplegg vi bestemte oss for. Vi var enige om at vi måtte bygge oss opp maksimalt, både fysisk og mentalt, og skaffe oss mest mulig relevant erfaring. Ferder på innlandsisen på Grønland mente vi da ville være svært nyttige. Den første ferden, eller treningsturen, tok vi da vi som 24 -åringer gikk på tvers over Grønland. Ikke den vanlige turen, i Fridtjof Nansens fotspor, vi valgte en betydelig lenger rute. Vi fikk permisjon fra marinen, men finansierte turen selv med 75.000 kroner hver. Året etter la vi ut på den store Grønlandsturen. I 1996 gikk vi Grønland på langs, fra sydspissen til nordpynten. Denne turen var på 2940 km, og vi brukte 86 dager på den, forteller Rune. - Så begynte vi å tenke på den første store ferden, fra Sibir, over Nordpolen til Canada. For å få spesifikke erfaringer med polisen hadde vi først to treningsturer fra Canadas nordpynt mot Nordpolen. Den siste gangen nådde vi Nordpolen og ble der plukket opp av fly. Spesielt med vårt opplegg er at vi aldri bruker hunder. Vi drar alt utstyret vårt på slede selv, og vi fullfører turene uten å motta proviant eller annet utstyr underveis. Tøff Nordpolferd - Torjus og jeg fullførte denne i første halvdel av 2000. Ferden ble usedvanlig krevende og tøff. Vi passerte Nordpolen og nådde Canadas kyst etter 109 dager med mye skruis og råker. Her gikk vi på ski hele veien (ikke kiting, se nedenfor), i alt 1940 km. Et stort problem oppsto da det lekket petroleum fra en beholder og ødela noe av maten. Det som ble minst ødelagt måtte vi spise. Det førte til helseproblemer, særlig for Torjus som fikk trøbbel med leveren. For øvrig var det interessant å se hvordan vekten min utviklet seg på ferden. Jeg har en matchvekt på 85 kg og spiste meg bevisst opp til 95 før starten. Da vi kom fram til Canada veide jeg 74 kg. Til tropene for avvekslingens skyld - Nå var det neste store mål å krysse Antarktis. Da jeg bestandig har likt kontraster, tok jeg likevel først to ferder til den tøffeste jungel, helt syd i Venezuela mot Amazonasdeltaet. Der var kontrasten til det kalde og stille isødet nærmest total. I denne jungelverdenen var det et bombardement av inntrykk og hendelser. Målet med den ene ferden, som varte i 55 dager, var å klatre i en verdenskjent grotte. For å illustrere forholdene i urskogen, så brukte jeg 9 dager på å hugge meg vei gjennom 3 km skog. Enkelte ganger var det som å hugge i betong. Ingen hadde nådd denne grotten før uten hjelp av fly, forteller eventyreren. Litt om Amundsen og Scott Samtidig som han jobbet med planleggingen av sydpolturen, var han deltaker i en litt spesiell ekspedisjon, en rekonstruksjon av Amundsen-Scott kappløpet mot Sydpolen i 1911. Den ble arrangert av et utenlandsk TV-team og skulle være helt identisk med Amundsens og Scotts ferd. - Vi brukte samme mat, utstyr og hunder som Amundsen, bare med den forskjell at alt foregikk på Grønland. Dette skal trolig vises på TV (NRK) til høsten. - Hva er din vurdering av kappløpet mellom Scott og Amundsen? Hvorfor gikk det som det gikk? - Jeg tror at det kort kan oppsummeres til forskjellen mellom lederne av de to ekspedisjonene. Mens Amundsen var en særdeles dyktig planlegger og organisator, var Scott fullstendig håpløs i dette. Dessuten led Scott av datidens engelske arroganse om at alt engelsk var best. Scott var skyld i at hans kamerater døde, trass i at de var utrolig utholdende og sterke både fysisk og mentalt. Jeg har lest dine to artikler om dette i Kondis, og jeg likte dem meget godt. Grundig planlegging Rune begynte den konkrete planleggingen av Sydpolturen allerede i mars 2002. Den økonomiske biten ble løst ved hjelp av tre hovedsponsorer og flere mindre. - Det ble et millionprosjekt. Da min gamle ferdselsvenn Torjus hadde hoppet av eventyrlivet, bestemte jeg meg nå for å dra alene. Det er nok en større utfordring mentalt, men også en fordel. Enmannsferder går gjerne raskere. Min fysiske og mentale form var bra etter mange års ekstreme ferder. Men jeg trente selvfølgelig både godt og systematisk også før denne siste ferden. Det dreide seg om løping, gjerne fem ganger i uka, og gåing med 30-40 kg tung sekk i lange og bratte stigninger. Selv om kroppen min er alt for grovbygd og tung (1,79 m høy og 85 kg tung) til å være noen løpertype, er det denne treningen jeg liker best. Jeg løper ikke 5000 m på bedre enn 17 minutter. En annen trening, vinterstid, var kiting, det vil si seiling på ski. Mye av den kommende turen skulle skje med bruk av vind. Jeg fant ypperlige treningsforhold for dette på Maridalsvannet, bare få km fra mitt bosted i Oslo. Mye av planleggingen gjaldt valg av proviant og utstyr. Ut fra mine tidligere turer, regnet jeg ut at jeg etter de to første ukene ville trenge 6000 kalorier per døgn. Det ville jeg få av 1 kg av den valgte maten. De to første ukene, før kroppen var tilvendt, beregnet jeg å bruke færre kalorier, bare 4500 i døgnet. 70 prosent av matinntaket bestod av fett. Det ble mest frokostblanding med mye nøtter, havre, rosiner, tørrmelk, soyaolje og MCT-olje. Middagsmaten, som jeg åt hver kveld, bestod av fisk eller kjøtt med ris, alt frysetørket. Jeg trengte dessuten 3-5 l vann, dvs. saft (pulver) per dag. I tillegg tok jeg en helt spesiell form for vitaminer, selolje i pilleform. Det tror jeg var viktig for å kunne hente meg inn igjen fra den ene dagen til den andre. Jeg gikk for første gang på mine ferder med undertøy av bomull, og ikke av ull. Det viste seg å være et riktig valg, da værtypen over Antarktis med mye sol, ga god tørk. Jeg hadde spesiallaget yttertøy, og ansiktet var stort sett tildekket med maske. Sleden var spesiallaget, 2,50 m lang, 0,84 m bred med 5 cm brede meier, og den veide 12 kg. Jeg dro sleden med tau. Videre brukte jeg Åsnes fjellski med både tåbindinger (rottefella) og stropper som holdt beina fast til skiene. Og naturligvis feller for stigninger. Telt og vindbeskyttelse for natten var også spesiallaget for turen. Da jeg startet, veide alt 180 kg. Da gikk jeg med 20 kg på ryggen og 160 kg på sleden. Jeg hadde mat og andre nødvendigheter for 110 dagers ferd, men som greit kunne strekkes til 120 dager. Som nevnt foran, gikk opplegget ut på ikke å motta proviant underveis. For øvrig hadde jeg daglig telefonkontakt med omverden. Sist, men ikke minst; jeg brukte mye tid på å studere alt jeg kom over om meteorologiske forhold, om breene og om pollandet ellers. 3000 m stigning Den 6. november 2005, altså på forsommeren lokalt, startet Rune Gjeldnes fra forskningsbasen Novolazarevskaja. Den ligger 500 moh. like ved kysten, og ca. 35 breddegrader sør for Afrika. Startpunktet ligger på 70,5 grader sør, og det befinner seg dermed lenger fra Sydpolpunktet enn det Nordkapp er fra Nordpolen (71 grader). - Jeg gikk rett inn på en isbre, og allerede den andre dagen var jeg i en svært vanskelig situasjon med bresprekker. Men etter hvert var det bare en fysisk og mental utfordring. Jeg gikk og slepte på den 160 kg tunge sleden og sekken oppover, oppover og oppover, i tjue dager og 300 km. Her var det også en del vind. Høye fjell som jeg de første dagene så langt foran meg, så jeg senere bak og nedenfor meg. Det ble i alt 3000 m. oppstigning før jeg endelig kom opp på platået. Det var klart den fysisk tyngste delen av turen. Også mentalt var det tungt. Jeg måtte konsentrere meg kun om dagens mål og etappe. Noen ganger virket oppstigningen nesten uoverkommelig. Seiltur over Antarktis - Endelig var jeg oppe på platået som er nesten helt flatt. Nå var det fram med seilet, og jeg kitet av gårde i fin fart. Å benytte seg av vinden er noe alle nå gjør på slike ekspedisjoner. Ja, faktisk dro både Amundsen og Scott nytte av vinden i det berømmelige kappløpet mot Sydpolen i 1910/1911. ---------------------------------- Les hele artikkelen i KONDIS! KONDIS Bladet for alle kondisjonerende Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement! JUNI 2006 ÅRGANG 2006 KONDISARKIVET |
Nåtidens største polfarer?
Artikkelen fortsetter under annonsen
