| Superduoen Coe og Ovett |
| De to britiske løperne fascinerte en hel idrettsverden. Noen av sine største bedrifter gjorde de på Bislett. Av Henrik Lund Jensen Den 5. juli 1979 er en av disse fantastiske kveldene på gode, gamle Bislett. Det bruser fra over 10.000 interesserte og kompetente tilskuere på tribunen. En kunne fornemme denne særlige skandinaviske atmosfæren som så mange av verdens beste løpere snakker om. Arne Haukvik er på plass med stråhatten og sitt strålende smil; denne kvelden skal bli en av hans største opplevelser. Det er stilt visse forventninger til kveldens 800 meter hvor bronsevinneren fra EM året før, Sebastian Coe, stiller opp. To dager tidligere hadde Grete og Jack Waitz sett Coe løpe noen superintervaller på treningsbanen ved Idrettshøgskolen, hvor han hadde avsluttet med noen 200 metere på under 23 sekunder og deretter en runde rundt Sognsvann og så jordbær i Haukviks jordbærselskap. Det ligger noe ekstra i luften på Bislett denne kvelden. Klokka er halv åtte, og det ti mann store feltet gjør seg klar. Nordmennene Bo Breigan, Roald Holten* og Sigbjørn Hagen* har knyttet lissene. Så går skuddet, og spetaklet er i gang. Haren Leonard Smith går ut i et voldsomt tempo, og de første 400 meterne passeres på 50.5. I ryggen har han den spinkle Coe i sin karakteristiske stil med lange steg og noen flotte fraspark. Han er løpingens svar på Rudolf Nurejev. Vi tror ikke våre egne øyne, og Coes sekundant, Alan Pascoe, står på indre bane og roper og skriker. Dette er et magisk øyeblikk. Med en imponerende intensitet krysser den 22 år gamle briten målstreken. Ingen forstår helt hva som har skjedd. Dette er før man hadde elektroniske tavler som viser tiden, og jeg ser bare at Pascoe kikker forbløffet på klokka si. Han roper noe til Coe, som hopper høyt i været og jubler. Publikum jubler ikke på samme måte, men nøyer seg med å klappe helt til tiden blir kunngjort: 1.42.33 (1.42.4). Alberto Juantorenas verdensrekord er slått med ett sekund! Etter løpet, som ikke ble dekket av en eneste britisk journalist, tar Coe en drosje til hotellet. Sjåføren vil ikke ha betaling. Coe er blitt en helt, også i Oslo. Artikkelforfatteren opplevde enda en gang å se Coe sette verdensrekord to år senere, denne gang på 1000 meter. Det var også flott. Men Coes evige rival, Steve Ovett, var det også fascinerende å oppleve. Samme kveld løp gutten fra Brighton en engelsk mile på 3.49.25. Hans overblikk, hans elegante steg og imponerende spurt kunne ikke unnlate å gjøre inntrykk. Ovett hadde et fantastisk taktomslag. På dette stevnet så jeg for første gang også et par sko med navnet hans på. Jeg husker hvert sekund av denne kvelden. Én storkjeftet kar og en speidergutt Ovett og Coe var rake motsetninger, både som løpere og som mennesker. Steve Ovett var en bortskjemt og storkjeftet arbeidergutt med et unikt talent; høy og velbygd, spurtsterk og arrogant. Sebastian Coe var den spinkle og følsomme speidergutten, konservativ og høflig, med en legendarisk vilje og treningsiver. Deres utgangspunkt og treningsmetoder var vidt forskjellige. Ovett var allerede som 14-åring et usedvanlig talen med en hurtighet som gjorde ham til britisk skolemester på 400 meter. Han behersket alt, lengdesprang, 100 og 200 meter, og hadde en medfødt styrke og hurtighet. Samtidig var han en glimrende terrengløper. Treneren Harry Wilson oppdaget ham under en samling, hvor en gruppe talenter skulle drive intervalltrening. Han bare kom, denne 400-meterløperen fra Sussex. Vi skulle løpe en serie mileløp med pauser, og Steve var først på dem alle. Hvilket talent! Sebastian Coe ble født i en familie med ballett- og dansetradisjoner. Mormoren og søsteren var ballettdansere. Han var svært sterk, men veide likevel bare 54 kilo. Og han hadde et langt og elegant steg. Faren Peter var utdannet produksjonsingeniør og var en knusktørr konservativ type. Han skulle komme til å bli Sebs trener gjennom størstedelen av karrieren. Han styrte med hard hånd, og kalte konsekvent sønnen min utøver. Sebastian Coe ble farens livsprosjekt. Coe studerte på deltid ved Loughborough-universitetet, samtidig som han trente målrettet og systematisk, ned til den minste detalj. Kritikerne kalte Coe for pappagutt. Peter Coe var trener for kun én løper, og han sugde til seg kunnskap om fysiologi, treningslære og planlegging. Han arbeidet systematisk og profesjonelt. Coe kunne f.eks. møte opp til klubbtrening, hvor de andre utøverne satt og hygget seg på høydesprangmadrassen og diskuterte hva de skulle gjøre på treningen. Coe tok på seg piggskoene, løp 3 x 200 meter på 22 sekunder, og dro hjem. Ikke noe slinger i valsen her! Treningen var presis og konsekvent, preget av bakkeløp, styrketrening og intervalløkter. Coe tok bronse i junior-EM med bare 50 km løping i uka. Mange av hans konkurrenter, også Ovett, løp tre ganger så mye. Coes tider holder fortsatt toppnivå. Hans verdensrekord på 800 meter holdt i 16 år, og det er bare én mann som har løpt raskere, Wilson Kipketer. Også på 1000 meter er Coe stadig annenmann på alle-tiders lista. Rekorden hans stod i 18 år. Bortskjemt og arrogant Ovetts familieforhold kom til å spille en avgjørende rolle for karrieren. Steves mor, Gay, ble gravid med ham bare 15 år gammel. Hun maktet ikke foreldrerollen, og Steve ble plassert hos besteforeldrene, som han fikk et meget nært forhold til. Faren kom fra en arbeiderfamilie, og livnærte seg som torghandler i Brighton. Foreldrene til Ovett holdt imidlertid sammen, og Steve flyttet tilbake til dem da de hadde overskudd til å ta seg av ham. Han ble voldsomt beundret, og særlig moren hadde skyhøye ambisjoner på guttens vegne. Det var f.eks. morens idé at Steve boikottet pressen i perioden 1975 til 1980. Jeg følte meg ikke personlig ansvarlig overfor mediene. Jeg fremmet friidrett ved å løpe bra. Idretten er fylt av mennesker som er meget personorientert, og som gjerne fremmer sin egen idrett og seg selv. Resultatet er at de ofte taper. Akkurat det gjorde Ovett sjelden. Etter en oppsiktsvekkende seier i Europacup-semifinalen på 800 meter forventet alle at junioreuropamesteren på denne distansen ville forsvare de engelske fargene i finalen senere på sommeren. Jeg har ikke tenkt å løpe; det passer ikke inn i mine planer, sa Ovett til de forbausede journalistene. Ovett hadde allerede tankene på OL i 1976. Upatriotisk og arrogant, skrev pressen, og dermed var det slutt på den positive kontakten. Og det bedret seg ikke selv da Ovett senere ombestemte seg og likevel stilte opp. Elsket av publikum Publikum elsket ham, både når han gjorde sitt ILY-tegn (I love you) på TV til kjæresten Rachel, og når han vinket til tribunen på oppløpssiden på vei mot en ny seier. Og seire ble det mange av. En av de mest spektakulære var da Ovett under Worldcupfinalen i Düsseldorf i september 1977 løp de 100 meterne mellom 1300 og 1400 meter på 11.8 og skremte vettet av det sterke feltet med bl.a. OL-vinnerenen John Walker og tyskeren Thomas Wessinghage, Det var ingen i verden som hadde det taktomslaget som Ovett hadde. Mot slutten av den kalde krigen irriterte han mange briter ved å løpe flere konkurranser i en sovjetisk singlet med sigd og hammer. Han hadde byttet med en konkurrent. Og typisk nok for Ovett sa han bare til pressen: Den passet meg utmerket, og russerne gav meg til og med en ny da den gamle var slitt ut. Det anstrengte forholdet til pressen forsatte. God jul, sa han til de britiske journalistene etter sin suverene seier på 1500 meter under EM i 1978. Moren avviste journalistene stadig vekk, både i telefonen og når de kom på døren. En gang lot han en fransk journalist, som han endatil respekterte, vente i tre timer utenfor hotelldøren. Ovett var først og fremst løper. På grunn av ordblindhet fikk han ingen akademisk utdanning. Brighton-løperen var vant til å trene beinhardt fra han var ung. Sammen med den skotske skolelæreren Matt Paterson, som også hadde et visst talent, løp han tusenvis av kilometer. Han trente morgen, middag og kveld, ofte over 160 km i uka. I tillegg drev han bakketrening, han løp i gjørme og søle i terrenget, og kjørte knallharde intervalløkter til han ble kvalm. Som ledd i forberedelsene til banesesongen deltok han i terrengmesterskap og løp halvmaraton (på 1.05). Han vant også det første Sentrumsløpet i 1981. -------------------------------------------------------------------------- Les hele artikkelen i KONDIS! KONDIS Bladet for alle kondisjonerende Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement! MAI 2006 ÅRGANG 2006 KONDISARKIVET |
Superduoen Coe og Ovett
Artikkelen fortsetter under annonsen
