| En ørkenvandring |
| Sahara Race skulle være varmt. At det ble så høye temperaturer, overrasket nok både deltagere og arrangører. Av: Gunnar Trailrunner Temperaturen lå ca. 10 grader over normalen for september, og den er ikke særlig lav på disse trakter. Løpet fant nemlig sted i Egypt, i ørkenen 30-40 mil sørvest for Kairo, og det var sydd over samme lest som de andre løpene til denne arrangøren. Det vil si først fire dagsetapper på 30 til 42,2 kilometer, så en på 80 km etterfulgt av en hviledag. Til slutt en sjamøretappe på ca. 15 km til mål. Bakerovn Etter en drøyt 6-timers busstur nådde vi startstedet i ørkenen utenfor oasen Farafra. Ved starten var et stort antall skolebarn plassert langs løypa de første hundre meterne. De sørget for stor stemning da 104 løpere fra 22 nasjoner la i vei klokka 9 om morgenen. Hva gjør så en stakkars tilårskommen mosjonist som kommer fra rypejakt i snøvær ned til denne bakerovnen? Han går. Og går og går. Arrangørene holdt vann og telt, resten måtte vi bære selv. Av naturlige grunner trenger man ikke så mye klær under slike forhold, men sovepose, det vi trengte av mat samt en del obligatorisk utstyr måtte vi bære. Vi fant raskt ut at teltene var overflødige. Nesten alle sov ute under åpen himmel, en stor opplevelse i den mørke, varme tropenatten. De første par nettene var det noen løpere som fant det tryggere inne i teltet, det var både skorpioner og slanger i området. Men da de så at vi uteliggere overlevde, kom de ut og la seg under stjernene de også. Og været var stabilt. Vi så ikke en sky på hele uka. Kanskje ikke så rart, det hadde ikke regnet der på sytten år. Mellom løperne var det stor spredning i ambisjoner og erfaring. Vi var ti stykker i mitt telt, og der dekket vi et vidt spekter av tidligere meritter. Én, Marshall Ulrich, hadde deltatt i Badwater 13 ganger og vunnet 4. Han hadde også deltatt i samtlige Eco Challenge, besteget Mt. Everest og fullført over hundre løp på 100 miles eller mer. Et par andre derimot hadde aldri fullført noe lengre løp, men var interessert i friluftsliv og ønsket en spennende utfordring. Vannmangel Varmen ble et sentralt tema under hele løpet. Første dag gikk ni løpere ned for telling på grunn av heteutmattelse, og starttidspunktet ble skjøvet lengre fram dag for dag. Resultatet ble at vi startet klokka 5 på den lange etappen på dag fem. Et annet gjennomgangstema under disse dagene var drikke. De første to dagene fikk vi 2,5 liter til frokost, 1,5 liter på hver drikkestasjon (ca. hver mil) og 5,5 liter når vi kom i mål. 12-13 liter per dag var nok for de fleste, men skulle dette allikevel være for lite så var det bare å be om mer. Selv drakk jeg fire liter på de siste 10 kilometerne på dag to. Fram til dag tre fungerte dette greit. Da oppdaget arrangørene at det hadde gått med tusen flasker vann mer enn beregnet, og det ble innført vannrestriksjoner. Stemningen ble amper, og løperne ga klart og tydelig uttrykk for misnøye. Å bevege seg til fots i Sahara med registrerte temperaturer på opptil 49 grader i skyggen på det varmeste uten tilstrekkelig tilgang på vann blir man ikke i godt humør av. Dagen etter fant man heldigvis hvor vannlekkasjen var: De to TV-teamene som skulle dekke løpet hadde badet i drikkevannet vårt! Etter at dette ble ryddet opp i fikk vi tilbake vannkvoter som alle kunne slukke tørsten med. Alle hadde problemer med varmen, også deltagere fra varme strøk. Det som overrasket meg var at samtlige løp i syntetiske trøyer. Selv brukte jeg bomull og sparte meg for mye lidelse med det. Bomull er totalt uegnet de fleste steder på kloden, men her mener jeg det var det beste. Bomullen var passe våt og klam hele tiden og sugde varme fra kroppen så det monnet. Et annet viktig valg var fottøy. Allerede etter et par dager var mange sterkt plaget av gnagsår. Mange hadde tette sko (Gore-tex) og ofte gamasjer i tillegg for å holde sand og stein ute. Dette resulterte i at fuktigheten ble stengt inne, og løpere som aldri hadde opplevd gnagsår før ble raskt grundig skolert i denne lidelsen. Jeg brukte mine egne, vanlige joggesko med åpen mesh både oppå og på sidene. Det resulterte selvfølgelig i at sand strømmet inn i skoene og tvang meg til tallrike stopp for skotømming. Fordelen var jeg slapp helt unna gnagsårene. Etter målgang grep løperne sine vannflasker og satte kursen mot nærmeste skygge. Der satt man så musestille til skumringen senket seg. Når temperaturen begynte å bli akseptabel etter solnedgang, våknet folk til live og ble mer sosiale. Da spurte vi oss naturlig nok hvorfor i all verden vi utsatte oss for dette. Konklusjonen var overraskende positiv: Vi fikk en enestående opplevelse som få andre fikk. Og når vi lå i bare T-skjorte oppå soveposen og telte stjerneskudd mens vi ventet på Ole Lukkøye, så innså vi at dette var gode minner og en unik erfaring. Juks På drikkestasjonene var funksjonærene påfallende ivrige med å hjelpe oss av med sekken. Smart. Slik fikk de en kontroll på hvor mye vi bar. Og ikke alle bar like mye, viste det seg. En av deltagerne hadde så lett sekk at han ble tatt ut til kontroll. Da viste det seg at sekken var så godt som tom. Det ene TV-teamet hadde hjulpet ham. Han fikk én times straffetillegg for hver av de obligatoriske tingene som manglet, pluss én times tillegg for hver dagsrasjon mat som manglet. Totalt et tillegg på 12 timer. Det skal nevnes at det var pengepremier til de beste, og da kan jo fristelsen bli for stor. Både løpere og arrangører så med bekymring fram til 80 kilometersdagen (dag fem). Det ble vurdert å avlyse etappen, og det ble foreslått å starte ved midnatt. Det endte med at vi startet klokka 5 for de flestes vedkommende, mens de ti beste startet klokka 7. Slik fikk man en noe mindre spredning av feltet. Etter 40 kilometer passerte vi en oase, og der ble det lagt inn en 90 minutters obligatorisk pause. Her fikk vi møte lokalbefolkningen, vi fikk anledning til å bade og vi fikk lese e-post! ........................................................... Les hele artikkelen i KONDIS! KONDIS Bladet for alle kondisjonerende Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement! FEBRUARNUMMERET 2006 ÅRGANG 2006 KONDISARKIVET |
En ørkenvandring
Artikkelen fortsetter under annonsen
