| Målet er nådd |
| Vi har mindre enn 1 kilometer igjen. Til Nordkapp. Og dermed går prosjektet Lindesnes Nordkapp mot fullføring. Mitt barnebarn Emil, min kone og jeg er spent hva vi får se rundt neste sving. Jo, fantastisk, der er det. Av Ketil Moen Vi ser en diger inngangsport for biler og turister og deretter en noe spesiell bygning. Alt befinner seg på et flatt platå og bortenfor aner vi det kjente loddrette stupet mot havet. Jeg har en skjønn følelse. Åtte flotte og begivenhetsrike sommerturer har ført meg hit. Langt, vilt og vakkert Å gå er den suverent beste måten å oppleve landet på. Norge er et særdeles langt, vilt og vakkert fjelland. Det er jo fjell helt fra Lindesnes fyr til Nordkapp. Hver dag har jeg sett dem skjønne, flotte, ville og nesten nifse fjell. Men jeg har også sett vakre vann, imponerende elvestryk og sjarmerende dalfører. Denne siste sommeren har jeg også opplevd kysten, havet og midnattssola. Et annet hovedinntrykk er at landet vårt virker praktisk talt folketomt. Her har vi alle muligheter til det maksimale friluftsliv uten forstyrrelser! Fra Lyngen til Nordkapp I tidligere Kondis har jeg beskrevet hver av de sju tidligere etappene og sommerturene. I fjor sommer ga jeg meg litt tidligere enn planlagt, et lite sted 12 km forbi Olderdalen i Lyngen. Jeg hadde da blitt utsatt for utrolig mye drittvær, og jeg slet med en skade slik at humøret på slutten var litt labert. Nå har jeg 45 mil igjen til Nordkapp og håper å klare det på denne turen. 1. dag, Olderdalen Sørkjosen: Den flotteste naturen Jeg får bussen fra Tromsø til å stoppe akkurat der jeg avsluttet i fjor, en drøy mil nord for tettstedet Olderdalen, og jeg er i gang. Klokka er fire om ettermiddagen, og jeg har tre mil til Sørkjosen hvor jeg har bestilt overnatting. Jeg har et litt annet opplegg for sommerens tur enn tidligere. Jeg skal hele tida gå på vei, følge E6-en. Det betyr knallhard asfalt og en del trafikk. Grunnen er enkel. I motsetning til på de tidligere etappene, er det i ødemarka her i Nord-Troms og Finnmark svært begrenset med merkete stier og overnattingsmuligheter, noe mitt opplegg krever. Derfor dette valget. Siden jeg hele tiden skal gå på vei, kom jeg på en idé om å skaffe meg en sportstrillevogn for småbarn og trille oppakningen i stedet for å bære den. Jeg kjøper en slik på loppemarked for 50 kroner. Det er det smarteste jeg kunne gjort, ikke minst siden jeg nå har mer bagasje enn tidligere. Telt, proviant og kokeutstyr er nødvendig siden jeg skal ferdes i folketomme områder. Hele veien til Nordkapp triller jeg således en barnevogn med pikkpakket mitt. Bortsett fra i bratte oppoverbakker er det mye lettere å frakte bagasjen ved hjelp av hjul. Lyngenfjorden er bare helt praktfull. Mens det i fjor regnet kontinuerlig og jeg kanskje hadde 50 meters sikt mens jeg gikk den indre del av denne unike fjorden, er været nå aldeles nydelig. Meget mulig har ytre Lyngen den flotteste naturen jeg noen gang har sett. Kveldssola skinner over isbreer som går ned til havet med ville, spisse fjelltopper rundt. Glad og begeistret finner jeg litt over klokka 23 overnattingsstedet, et pensjonat. Alle dører står oppe, men det er ikke et menneske å se. Men hva gjør det, jeg finner meg et rom som ser ledig ut, lager min enkle middag og sovner. Jeg beregner dagens vandring til 31 km. 2. dag, Sørkjosen Sørstraumen i Kvenangen: Ingen laksemiddag Heller ikke om morgenen ser jeg folk. Det ergrer meg, for jeg vil gjerne ha skikkelig frokost. Først når jeg er i ferd med å gå, kommer pensjonatvertinnen. Det er da litt ut på formiddagen, riktignok på søndag, men litt merkelig likevel. Bra, frokosten får jeg og forsinket legger jeg ut på min andre dagsetappe. Fort kommer jeg til kommunesenteret Storslett i Nordreisa. Litt senere etter noe oppstigning ser jeg betydelig mengder snø ved veien. Det er 12. juni og fortsatt skimuligheter på bare 100 meters høyde! Jeg har sannelig kommet langt nord. Et annet uvant syn er å se bjørk som står i snøen med grønne blader. Jeg kommer til Straumfjorden og følger veien langs vannkanten i tre timer. Da været fortsatt er praktfullt, trafikken relativt beskjeden og naturen flott, er det ikke kjedelig. Når jeg kommer til Oksfjordhamn og en campingplass ved 17-tida, vil jeg bare fortsette gå over Kvænangsfjellet og overnatte på turiststedet Gildetun. Nå får jeg min første ordentlige oppstigning, på 400 m, og jeg merker at trillingen av vognen med bagasjen er tung. Men hva gjør det når det er så flott omkring meg? Jeg opplever en nydelig overgang fra skog til fjell og stadig mer snø med skjønt utsyn på toppen. Det er mer en god nok betaling. Her slapper jeg av på en rasteplass og treffer en kar som brått spør om jeg liker laks. Litt forvirret sier jeg som sant er, det er min favorittmat. Og dermed får jeg en 2-kilos nyopptrukket laks. Jeg går raskt til Gildetun med laksemiddag i hodet. Der kommer nedturen, jeg får kun et utrivelig rom uten kokemuligheter, til 500 kroner. Jeg gir laksen til en måpende resepsjonist. fisk er jo lite holdbar i varmt vær, og jeg har i min oppakning dårlig med kjøkkenutstyr. Jeg går derfor videre. Det er ganske sent på kvelden, men hva gjør det når været fortsatt er praktfullt. Det blir midnattsol, og jeg har telt og mat (men ikke laks). Omtrent ved midnatt sovner jeg med sola nesten i øynene helt nede ved sjøkanten ved Kvænangsfjorden. Denne dagen har jeg gått lenger enn planlagt, 49 km. 3. dag, Sørstraumen Langfjordbotten: Aldri har wienerbrød smakt bedre Når jeg er langt fra butikker, består frokosten min av knekkebrød og frysetørket frokostblanding som tilsettes kokende vann. Det er ikke særlig velsmakende, og noen ganger må jeg presse det ned. Men det er godt å gå på. Når jeg er i gang med gåingen igjen, føler jeg meg lykkelig. Det er skjønt å ferdes slik på en vagabonds vis. Gå så langt man vil og overnatte etter eget valg. Ja hvor kommer jeg i dag? Jeg bruker flere timer på å runde Kvænangen og Badderfjorden, og jeg får en ny oppstigning og fjellovergang før jeg ved middagstider kommer til et nytt kommunesenter, Burfjord. Her er det butikker, og jeg kjøper ferske wienerbrød. Aldri har vel wienerbrød smakt meg bedre. Jeg går videre langs Burfjorden over Alteeidet til Langfjordbotten. Det er langt og kanskje litt ensformig å gå sånn timesvis langs sjøkanten, men været og naturen er hele tiden maksimalt bra. I det fjerne ser jeg imponerende isbreer som slipper seg nesten ned til havet. I Langfjordbotten ligger jeg på en enkel campinghytte. Dagens etappe er på 47 km. 4. dag, Langfjordbotten Talvik: Veldig lang fjord Denne turen virker svært ensformig og kjedelig. Først skal jeg gå 30 km på tilnærmet snorrett vei helt nede ved sjøkanten i nordøstlig retning. Deretter skal en markert odde rundes idet veien svinger 150 grader og kommer til Altafjorden. Derfra er det fortsatt 14 km å gå fortsatt helt ved sjøkanten men nå i retning syd, altså vekk fra Nordkapp. Men det går forbausende bra. Det er deilig sol, men likevel relativt kjølig, ca.10-12 grader, og formen er god. Jeg fryktet på forhånd at asfaltgåingen ville som året i forveien skape problemer for mine undersåtter. Men beina er fine på nesten hele turen. Jeg begynner hver morgen med joggesko på beina. Etter hvert merker jeg at sener og muskler i føttene blir slitne. Ved første ordentlige hvilepause, etter fire timer, pleier jeg derfor å skifte til mine gamle fjellstøvler. Det tror jeg er lurt. Noen ganger ser jeg veien langt, langt foran meg, kanskje opptil 5 kilometer og uten bosetting. Mine tanker flyr, og jeg har det godt med meg selv. Jeg passerer masse reinsdyr og jeg merker noe rart. Mens reinsdyra ikke enser svære trailere, som dundrer forbi, blir de vettaskremt når jeg kommer trillende med min barnevogn. Etter seks timers vandring svinger som nevnt veien, og jeg kommer over en liten høyde og er ved Altafjorden. Her er det litt mer varierte omgivelser med noen få gårder. Jeg tenker på at jeg om to dager skal gå på den andre siden av den brede Altafjorden og da nordover igjen. Ved 19-tida kommer jeg til det eneste tettstedet denne dagen. Talvik heter det, og jeg finner et sted med eksklusive rorbuer til leie. Disse pleier å være dyre, og siden jeg godt kan sove i telt, står jeg fritt. Derfor sier jeg til innehaveren: Jeg håper det ikke blir for dyrt å leie hos deg, jeg kan ikke betale mer enn 400 kroner. Du skal få leie den for 300 kroner, sa den hyggelige mannen. Dagens etappe er på 44 km. Til sammen de tre siste dagene har jeg gått nesten 14 mil. Det er lengre dagsmarsjer enn tidligere somre. Jeg har likevel gått i færre timer og er mindre sliten. Naturligvis er det langt lettere å gå på vei. For meg tilsvarer en 4-mils strekning på vei anslagsvis 3 mil på sti i terrenget og kanskje 2 mil utenfor sti. 5. dag, Talvik Alta: Samfunnet som ble borte Jeg går fortsatt sydover. Etter et par mil kommer jeg til Kåfjord og stopper opp ved en fin og forbausende stor kirke. Men kirke for hvem, det er jo nesten ikke hus her? Jeg leser ved porten til kirken om kirken og stedets historie. På 1800-tallet var det stor gruvedrift her, og på et tidspunkt bodde over 1000 mennesker i Kåfjord. Det var flere enn alle som til sammen bodde i de tre Finnmarks-byene, Hammerfest, Vardø og Vadsø. Husene ble påtent og utslettet av tyskerne under deres brutale evakuering av Finnmark i 1944. Bare kirken ble spart. Siden gruvedriften da var innstilt, ble bebyggelsen ikke bygget opp igjen. Men det er rart å tenke på at et helt samfunn er borte for alltid. Like før jeg kommer til Alta, ser jeg et skilt til de berømte helleristningene. Jeg går ned for å se, men snur. Det er inngangspenger. At vi må betale for å se en betydelig historisk severdighet reagerer jeg sterkt på. Folkene som lagde disse fine ristningene i fjellet for flere tusen år siden, gjorde ikke dette for at noen skulle gjøre forretninger. De er alle manns eie! Jeg kommer fram til gode venner i Alta ved 17-tida. Dagens etappe er på 35 kilometer. 6. dag, Alta Sennalandet: I telt i ødemarken Jeg merker fort at Alta er et stort senter. På trafikken. For første gang er biltrafikken plagsom. Det bor 18.000 mennesker i kommunen, klart mest i Finnmark, og de må ha mye samkvem med resten av fylket. Dessuten er det betydelig flere turistbusser, bobiler og andre turister i bil. Denne økende turistmengden har kjørt over Finnmarksvidda og kommer særlig fra Finland og Sverige. De skal til samme sted som jeg, til Nordkapp. Nå er det nesten 9 mil til neste sted hvor man kan få tak over hodet, Skaidi. Derfor er telt med utstyr nå nødvendig. Fra Alta senter går jeg over en time i boligområder, og deretter gjennom skog langs Altafjorden. Endelig igjen går jeg i nordlig retning. Så bærer det inn i landet med oppstigning og videre forbi vann og myrer. Det tar imidlertid lang tid før jeg kommer til hovedoppstigningen til fjellområdet Sennaland. Først langt ut på ettermiddagen er jeg over tregrensen. Her tar jeg matpause, som vanlig med Bounty sjokolade og Gjende-kjeks. Fjellterrenget her 300-400 moh er langt roligere enn ved sjøen, og det er nydelig i ettermiddagssola. Deilig å ha et så vidstrakt utsyn! Mitt mål for dagen er å gå omtrent halvveis fra Alta til Skaidi. Det er ikke noe problem, og litt sent på kvelden finner jeg et passende sted å slå leir. Dagens middag blir frysetørret oksekjøtt tilsatt kokende vann. Dagens etappe er 45 km. 7. dag, Sennalandet Skaidi: Litt ensformig og kjedelig Takk og pris for det flotte været! Regn og tåke ville gjort dagens etappe nokså mistrøstig da jeg nå går i litt kjedelig terreng. Riktignok befinner jeg meg først i fint fjell-landskap før det bærer nedover et uendelig langt dalføre. Litt kei kommer jeg endelig til tettstedet Skaidi hvor jeg får meg godt losji på et motell. Dagens etappe er 43 km. 8. dag, Skaidi Olderfjorden: Hviledagsvandring Dette blir ferdens første hviledagsetappe, dvs. jeg går bare halvparten av vanlig distanse. Jeg drar meg om morgenen med kaffe på senga, egg, bacon, ferskt brød varer kjøpt her på stedet. På en slik tur setter jeg virkelig pris på noe som kan virke helt vanlig hjemme. To timer senere enn vanlig, dvs. klokka 11, starter jeg på vandringen til Olderfjorden som ligger ved Porsangerfjorden. Snart kommer en oppstigning, og jeg er igjen på fjellet. Det sier ikke så mye, for nå er tregrensen virkelig lav, og høyeste punkt på veien denne dagen er bare 240 moh. Når jeg går nedover og igjen er ved skoggrensen, kryr det av reinsdyr. Like før jeg kommer til stedet Olderfjorden ser jeg et stedsnavnskilt skrevet på tre språk. Jeg har kommet til Norges eneste tre-språkelige kommune, Porsanger. Foruten norsk og samisk er kvensk offisielt språk her. Det er et språk nokså nært gammel-finsk og snakkes av personer som stammer fra en vest-finsk folkegruppe som innvandret til Finnmark, blant annet. Tallvik, hovedsaklig på 1800-tallet. Jeg leier meg her inn på en temmelig primitiv campinghytte. Hviledagsvandringen fører meg 23 km nærmere målet. 9. dag, Olderfjorden Repvågstranda: Skummel tunnel Veien går i stor utstrekning like ved Porsangerfjorden. Til å begynne med passerer jeg en del bebyggelse, men etter hvert får jeg øye på et vilt fjell som kaster seg rett ut i sjøen. Her går veien i en tre kilometer lang tunnel, og jeg er spent på hvordan det blir å gå i den. Det blir skummelt. Tunnelen er relativt gammel og uten kant ved siden av kjørebanen. Når svære trailere kommer imot, er det liten plass til meg og trillevognen. Jeg går så fort jeg greier, for dette er ikke gøy. Det er befriende å komme ut i lyset igjen. Men straks kommer tanken på neste store tunnel, den over dobbelt så lange som går under Magerøysundet. Den skal jeg gjennom dagen etter. Vandringen videre er flott, og tre ganger svinger veien rundt karakteristiske fjordarmer med fine fjell på begge sider. Spennende og avvekslende natur. Ut på ettermiddagen passerer jeg Reppvåg, et gammelt fiskevær med overnattingsmuligheter. Men jeg velger å fortsette i den fine kveldsola. Jeg føler at målet, Nordkapp, er ganske nær og det oppildner meg til å gå videre. Først ved 22-tida, da jeg ser et fint sted å slå opp teltet, gir jeg meg for dagen. Da har jeg gått i 52 kilometer, sommerens lengste dagsmarsj. 10. dag, Repvågstranda Honningsvåg: 200 m under havet ........................................................................ Les hele artikkelen i KONDIS! KONDIS Bladet for alle kondisjonerende Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement! FEBRUARNUMMERET 2006 ÅRGANG 2006 KONDISARKIVET |
Målet er nådd
Artikkelen fortsetter under annonsen
