De avgjørende øyeblikkene
Av Espen Stueland
                   Startskuddet går for halvmaratonløpet i en av de
                   større østlandsbyene tidlig i høstsesongen 2004. I
                   løpet av de neste halvannen kilometrene plasserer
                   jeg meg i et felt hvor farten kjennes komfortabel og
                   kontrollert, men når jeg sjekker kilometertiden ved
                   to km syns jeg det går noen sekunder raskere enn det
                   bør. Raskere enn planen. Sånn er det som regel,
                   enhver jager noen som er litt bedre; det store
                   spørsmålet blir så om det er lurt å løpe
                   tre-fire-fem sekunder raskere enn planlagt også en
                   tredje og fjerde kilometer. Gjør man det, har man
                   enten dagen eller kan regne med trøbbel (eller, en
                   tredje mulighet: man var for passiv da man regnet på
                   opplegget). Nå ville det kanskje være fornuftig å
                   falle av. Men det føles ikke riktig. Bedre er det å
                   ligge i feltet jeg nå ligger. Jeg kjenner løperne
                   rundt meg etter diverse løp med og mot dem, og vet
                   at det ville være dumt å la disse folkene stikke av
                   uten meg. Etter fire kilometer er det som om lufta
                   har gått litt ut av ham som ligger forrest. Puljen
                   med tre-fire løpere som ligger et stykke foran oss
                   drar fra. Han som førte an legger seg bak i feltet.
                   I løpet av den neste halve kilometeren går farten
                   betraktelig ned. Den som ligger foran nå er
                   tydeligvis ikke like villig til å holde oppe
                   tempoet. Ved fem kilometer kjenner jeg at jeg
                   begynner å bli utålmodig, og at noe må gjøres. Jeg
                   er sikkert 10-15 sekunder bak skjemaet og hvis dette
                   vedvarer og tempoet faller ytterligere, vil planen
                   om å slette den personlige rekorden være utenfor
                   rekkevidde allerede ved halvløpt distanse.
                   Demoraliserende. Jeg har to muligheter. Enten
                   fortsette å ligge i dette feltet og la de to som
                   ligger foran bestemme tempoet. Fordelen er at de
                   skjermer for vinden, jeg sparer krefter og kan
                   utsette støtet. Men det går for langsomt. Skjønt,
                   kanskje vil det gå like langsomt med meg om jeg
                   bestemmer meg for å føre. Den andre muligheten
                   består i å forsøke å ta igjen de fire som stakk
                   avgårde allerede etter et par kilometer. På en åpen
                   strekning ser jeg at det er rundt 100 meter fram til
                   dem. Det betyr at de har noenogtjue sekunders
                   ledelse, nærmere halvminuttet. Det er mye å ta
                   igjen. Så mange sekunder må knipes inn over et stort
                   strekk. Jeg bestemmer meg for å bevilge meg tre-fire
                   kilometer å ta dem igjen på. Tre-fire kilometer er
                   ikke for raust. Snarere småambisiøst. Har jeg ikke
                   klart det innen den tid, er det bare å gi opp. Å gi
                   opp vil være surt, da vil jeg straks innhentes av
                   dem jeg ligger i felt med nå, som da vil vite at jeg
                   har svidd av en haug med krefter, og lett kan hektes
                   av med de høye laktatverdiene kroppen har løpt på
                   seg (som blir metabolisert vekk når tempoet deretter
                   stabiliserer seg på et roligere nivå og kroppen får
                   mer oksygen å jobbe med). Tre-fire kilometer: jeg
                   forsøker å regne meg fram til hva som kreves.
                   Tempoet må økes med rundt sju sekunder på
                   kilometeren. Det blir vanvittig tøft. Men hvis det
                   lykkes, betyr det bare at jeg vil være à jour og vel
                   så det med det opprinnelige skjemaet ved passering
                   10 km. Jeg forstår ikke hvorfor det går så langsomt
                   med dem som ligger rundt meg. Normalt er det hardere
                   å ligge i felt med dem. Hvis jeg skal ha håp om å ta
                   igjen de fire som ligger 100-130 meter foran, må de
                   ikke øke tempoet. Gjør de det, om jeg forsøker å ta
                   dem igjen og merker at de glir fra, blir resten av
                   løpet spolert. Jeg bestemmer meg for å prøve.
                   Samtidig håper jeg at en eller to vil følge. Nå. Jeg
                   passerer i et rykk tre løpere og ligger først.
                   Kjenner vinden på en annen måte, prøver å ignorere
                   den. Så skrur jeg frekvensen ørlitte granne opp, og
                   heldigvis, der hører jeg pusten til en som følger,
                   men etter ytterligere noen hundre meter syns jeg
                   ikke han er der, jeg vil ikke snu meg, det er bare å
                   fortsette å øke på, jeg stirrer på de fire ryggene
                   foran meg, leser klubbnavnet på singletene og
                   forsøker å danne meg et inntrykk av hvordan
                   styrkeforholdet er mellom dem. Etter to kilometre er
                   jeg i rygg på en som har falt av, stiv før mila;
                   jeg passerer idet vi løper over en bro. Samtidig
                   kommer jeg på at regnestykket mitt ikke inkluderte
                   tidsdifferansen for den høyere gjennomsnittsfarten
                   de har. Kanskje var det så mye som fire-fem sekunder
                   raskere, i alle fall tre-fire. Det begynner å bli
                   tåkete i huet, anstrengelsen; jeg greier ikke å
                   regne meg fram til hvordan regnestykket skulle se
                   ut. Det får stå til. Det har vært sagt at underveis
                   i et løp er det enklere å kontrollere
                   kilometertidene enn tankene; det er sant. Er de ikke
                   en del nærmere? Jo, men det gikk lettere å spise seg
                   innpå til å begynne med. Ikke bra. Jeg har blikket
                   stivt festet mot dem der foran og selv om det er
                   litt vanskelig å finne noen punkter hvor jeg kan
                   måle differansen, syns jeg at jeg faktisk har kommet
                   en god del nærmere. Men nå begynner jeg å merke
                   kjøret. Det går ennå en kilometer uten at jeg greier
                   å ta igjen de førti metrene de fortsatt har. Har de
                   skrudd opp tempoet? Så, ved en vending like ved
                   tikilometersmerket er jeg oppi ryggen på dem. Enorm
                   lettelse. 5 meter fram. Jeg blir liggende noen meter
                   bak. De trenger ikke å vite at de har en passasjer
                   med. Hvis de blir løpt igjen av folk bakfra, vil de
                   begynne å lure på om de har senket tempoet og dermed
                   skru det opp. Det er det siste jeg trenger akkurat
                   nå. Nå skal jeg komme meg til hektene. De veksler
                   stadig om å dra, og jeg har ikke noe stort behov for
                   plutselig å føle det moralske ansvaret for å dra.
                   Ikke ennå. For den som ikke er fortrolig med
                   uttrykket «å dra» kan det opplyses at det betegner
                   forskjellen på å være den som ligger først, være den
                   som bestemmer tempoet, og ligge bak. Akkurat denne
                   dagen innebærer det å dra også ta imot en god del
                   vind, noe som gjør det forholdsvis mye tyngre å
                   ligge først. Andre- og tredjemann er i le og bruker
                   dermed mindre energi. Jeg skal ikke ha sagt at det
                   er så enormt mye vind, men den er definitivt merkbar
                   og definitivt reduserer den farten. Dessuten er det
                   lummert, på en merkelig måte.# Forskjellen på den
                   som skjermer for vinden og den som blir skjermet
                   tilsvarer ekstrakreftene sistnevnte vil ha å spurte
                   med mot slutten av et løp, hvis man ellers er
                   jamngode. Den som har løpt i le har samme fordel som
                   «den raskeste» i Aristoteles’ lysende logiske
                   setning: The quicker of two things traverses a
                   greater magnitude in an equal time, an equal
                   magnitude in less time, and a greater magnitude in
                   less time (fra Physics). Man må ligge helt i rygg på
                   ham foran for å dra maks nytte av aerodynamikken.
                   Noen snakker om denne posisjonen som en «lomme». Av
                   en eller annen litt dum og stolt (?) grunn blir jeg
                   liggende noen meter bak. Det er som om de tre er ett
                   team, selv om de ikke jobber som et: de løper urolig
                   og veksler konstant på posisjonene, ofte løper de
                   tre i bredden. Ingen klok løsning. Hvorfor er det så
                   vanskelig å inngå et midlertidig samarbeid?.........
---------------------------------------------------------------------------------
Les hele artikkelen i KONDIS!
Bli medlem i KONDIS og få 7 nummer i året med
KONDIS
Bladet for alle kondisjonerende
JULInummeret 2005
Ã…RGANG 2005
KONDISARKIVET
Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement!
Artikkelen fortsetter under annonsen
                   Startskuddet går for halvmaratonløpet i en av de
                   større østlandsbyene tidlig i høstsesongen 2004. I
                   løpet av de neste halvannen kilometrene plasserer
                   jeg meg i et felt hvor farten kjennes komfortabel og
                   kontrollert, men når jeg sjekker kilometertiden ved
                   to km syns jeg det går noen sekunder raskere enn det
                   bør. Raskere enn planen. Sånn er det som regel,
                   enhver jager noen som er litt bedre; det store
                   spørsmålet blir så om det er lurt å løpe
                   tre-fire-fem sekunder raskere enn planlagt også en
                   tredje og fjerde kilometer. Gjør man det, har man
                   enten dagen eller kan regne med trøbbel (eller, en
                   tredje mulighet: man var for passiv da man regnet på
                   opplegget). Nå ville det kanskje være fornuftig å
                   falle av. Men det føles ikke riktig. Bedre er det å
                   ligge i feltet jeg nå ligger. Jeg kjenner løperne
                   rundt meg etter diverse løp med og mot dem, og vet
                   at det ville være dumt å la disse folkene stikke av
                   uten meg. Etter fire kilometer er det som om lufta
                   har gått litt ut av ham som ligger forrest. Puljen
                   med tre-fire løpere som ligger et stykke foran oss
                   drar fra. Han som førte an legger seg bak i feltet.
                   I løpet av den neste halve kilometeren går farten
                   betraktelig ned. Den som ligger foran nå er
                   tydeligvis ikke like villig til å holde oppe
                   tempoet. Ved fem kilometer kjenner jeg at jeg
                   begynner å bli utålmodig, og at noe må gjøres. Jeg
                   er sikkert 10-15 sekunder bak skjemaet og hvis dette
                   vedvarer og tempoet faller ytterligere, vil planen
                   om å slette den personlige rekorden være utenfor
                   rekkevidde allerede ved halvløpt distanse.
                   Demoraliserende. Jeg har to muligheter. Enten
                   fortsette å ligge i dette feltet og la de to som
                   ligger foran bestemme tempoet. Fordelen er at de
                   skjermer for vinden, jeg sparer krefter og kan
                   utsette støtet. Men det går for langsomt. Skjønt,
                   kanskje vil det gå like langsomt med meg om jeg
                   bestemmer meg for å føre. Den andre muligheten
                   består i å forsøke å ta igjen de fire som stakk
                   avgårde allerede etter et par kilometer. På en åpen
                   strekning ser jeg at det er rundt 100 meter fram til
                   dem. Det betyr at de har noenogtjue sekunders
                   ledelse, nærmere halvminuttet. Det er mye å ta
                   igjen. Så mange sekunder må knipes inn over et stort
                   strekk. Jeg bestemmer meg for å bevilge meg tre-fire
                   kilometer å ta dem igjen på. Tre-fire kilometer er
                   ikke for raust. Snarere småambisiøst. Har jeg ikke
                   klart det innen den tid, er det bare å gi opp. Å gi
                   opp vil være surt, da vil jeg straks innhentes av
                   dem jeg ligger i felt med nå, som da vil vite at jeg
                   har svidd av en haug med krefter, og lett kan hektes
                   av med de høye laktatverdiene kroppen har løpt på
                   seg (som blir metabolisert vekk når tempoet deretter
                   stabiliserer seg på et roligere nivå og kroppen får
                   mer oksygen å jobbe med). Tre-fire kilometer: jeg
                   forsøker å regne meg fram til hva som kreves.
                   Tempoet må økes med rundt sju sekunder på
                   kilometeren. Det blir vanvittig tøft. Men hvis det
                   lykkes, betyr det bare at jeg vil være à jour og vel
                   så det med det opprinnelige skjemaet ved passering
                   10 km. Jeg forstår ikke hvorfor det går så langsomt
                   med dem som ligger rundt meg. Normalt er det hardere
                   å ligge i felt med dem. Hvis jeg skal ha håp om å ta
                   igjen de fire som ligger 100-130 meter foran, må de
                   ikke øke tempoet. Gjør de det, om jeg forsøker å ta
                   dem igjen og merker at de glir fra, blir resten av
                   løpet spolert. Jeg bestemmer meg for å prøve.
                   Samtidig håper jeg at en eller to vil følge. Nå. Jeg
                   passerer i et rykk tre løpere og ligger først.
                   Kjenner vinden på en annen måte, prøver å ignorere
                   den. Så skrur jeg frekvensen ørlitte granne opp, og
                   heldigvis, der hører jeg pusten til en som følger,
                   men etter ytterligere noen hundre meter syns jeg
                   ikke han er der, jeg vil ikke snu meg, det er bare å
                   fortsette å øke på, jeg stirrer på de fire ryggene
                   foran meg, leser klubbnavnet på singletene og
                   forsøker å danne meg et inntrykk av hvordan
                   styrkeforholdet er mellom dem. Etter to kilometre er
                   jeg i rygg på en som har falt av, stiv før mila;
                   jeg passerer idet vi løper over en bro. Samtidig
                   kommer jeg på at regnestykket mitt ikke inkluderte
                   tidsdifferansen for den høyere gjennomsnittsfarten
                   de har. Kanskje var det så mye som fire-fem sekunder
                   raskere, i alle fall tre-fire. Det begynner å bli
                   tåkete i huet, anstrengelsen; jeg greier ikke å
                   regne meg fram til hvordan regnestykket skulle se
                   ut. Det får stå til. Det har vært sagt at underveis
                   i et løp er det enklere å kontrollere
                   kilometertidene enn tankene; det er sant. Er de ikke
                   en del nærmere? Jo, men det gikk lettere å spise seg
                   innpå til å begynne med. Ikke bra. Jeg har blikket
                   stivt festet mot dem der foran og selv om det er
                   litt vanskelig å finne noen punkter hvor jeg kan
                   måle differansen, syns jeg at jeg faktisk har kommet
                   en god del nærmere. Men nå begynner jeg å merke
                   kjøret. Det går ennå en kilometer uten at jeg greier
                   å ta igjen de førti metrene de fortsatt har. Har de
                   skrudd opp tempoet? Så, ved en vending like ved
                   tikilometersmerket er jeg oppi ryggen på dem. Enorm
                   lettelse. 5 meter fram. Jeg blir liggende noen meter
                   bak. De trenger ikke å vite at de har en passasjer
                   med. Hvis de blir løpt igjen av folk bakfra, vil de
                   begynne å lure på om de har senket tempoet og dermed
                   skru det opp. Det er det siste jeg trenger akkurat
                   nå. Nå skal jeg komme meg til hektene. De veksler
                   stadig om å dra, og jeg har ikke noe stort behov for
                   plutselig å føle det moralske ansvaret for å dra.
                   Ikke ennå. For den som ikke er fortrolig med
                   uttrykket «å dra» kan det opplyses at det betegner
                   forskjellen på å være den som ligger først, være den
                   som bestemmer tempoet, og ligge bak. Akkurat denne
                   dagen innebærer det å dra også ta imot en god del
                   vind, noe som gjør det forholdsvis mye tyngre å
                   ligge først. Andre- og tredjemann er i le og bruker
                   dermed mindre energi. Jeg skal ikke ha sagt at det
                   er så enormt mye vind, men den er definitivt merkbar
                   og definitivt reduserer den farten. Dessuten er det
                   lummert, på en merkelig måte.# Forskjellen på den
                   som skjermer for vinden og den som blir skjermet
                   tilsvarer ekstrakreftene sistnevnte vil ha å spurte
                   med mot slutten av et løp, hvis man ellers er
                   jamngode. Den som har løpt i le har samme fordel som
                   «den raskeste» i Aristoteles’ lysende logiske
                   setning: The quicker of two things traverses a
                   greater magnitude in an equal time, an equal
                   magnitude in less time, and a greater magnitude in
                   less time (fra Physics). Man må ligge helt i rygg på
                   ham foran for å dra maks nytte av aerodynamikken.
                   Noen snakker om denne posisjonen som en «lomme». Av
                   en eller annen litt dum og stolt (?) grunn blir jeg
                   liggende noen meter bak. Det er som om de tre er ett
                   team, selv om de ikke jobber som et: de løper urolig
                   og veksler konstant på posisjonene, ofte løper de
                   tre i bredden. Ingen klok løsning. Hvorfor er det så
                   vanskelig å inngå et midlertidig samarbeid?.........
---------------------------------------------------------------------------------
Les hele artikkelen i KONDIS!
KONDIS
Bladet for alle kondisjonerende
JULInummeret 2005
Ã…RGANG 2005
KONDISARKIVET
Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement!