| 250 km gjennom Chiles ørken |
| For første gang arrangerte den relativt nystartede organisasjonen Racing The Planet et sjudagers etappeløp i ørkenen nord i Chile. Organisasjonen arrangerer løp som alle er sydd over samme lest: Etappeløp på sju dager med en samlet distanse på ca. 250 kilometer. Deltagerne må bære med seg sovepose, liggeunderlag, mat for en uke, klær og annet personlig utstyr. Telt og vann besørges av arrangøren. Av Gunnar Trailrunner Atacamaørkenen ligger slik til at det regner og snør på fjellene omkring, mens lavlandet mellom fjellene utgjør verdens tørreste ørken. Elvene som renner ned fra fjellene fører en god del vann ned til de laveste områdene i ørkenen, slik at vann og fuktighet gjorde et par av etappene særdeles utfordrende. 75 deltagere fra 21 nasjoner stilte til start. Norden var representert med to løpere mens den desidert største kontingenten kom fra USA. Ca. en tredjedel av løperne var kvinner, og omtrent halvparten løp som individuelle løpere. Resten løp som tre-mannslag. Yngste deltager var nydelige Jodi fra Canada på 17 år. Hun hadde fått dispensasjon fra alderbestemmelsene mot at hun holdt følge med sin far. Problemet hennes ble at faren ikke klarte å holde hennes tempo! Eldste deltager var 66 år og sto i operasjonskø for å få satt inn ny hofte. Det gikk da heller ikke lengre enn første dagen for ham. Her var toppløpere med tallrike ultraløp bak seg, og her var mosjonister som tok det som en utfordrende ferie. Løpet ble vunnet av Kevin Lin fra Taiwan med tiden 27 timer 36 minutter. På andreplass kom Charles Engle fra USA med tiden 27.40! Selv endte jeg som nummer 20 etter å ha brukt 40 timer og 42 minutter. Dag 1, høyfjellsdagen (37 km) Etter to timers busstur fra San Pedro ankom vi startstedet som lå nord for den lille byen. At vi befant oss 4000 m over havet, merket vi godt både på oksygeninnholdet i lufta og temperaturen. Det hadde vært kuldegrader om natta, men allerede ved nitiden varmet sola brukbart. Starten ble markert ved at en lokal musikkgruppe spilte nasjonal musikk etterfulgt av at områdets religiøse leder ba en bønn om at moder jord måtte beskytte oss så alle kom trygt hjem igjen. Så delte han ut cocablader(!) til løperne. Å tygge disse skulle hjelpe mot høydesyke. De første fem kilometerne skulle vi gå i en slags prosesjon, vissnok en avtale med sponsorer og TV-fotografer. Store flagg som representerte de 21 nasjonene, skulle bæres denne strekningen. Som eneste norske deltager fikk jeg æren av å bære det norske flagget denne strålende morgenen oppe i Andesfjellene. Etter en time var vi framme ved startstedet, flaggene ble pakket ned og startskuddet gikk. Traseen fulgte inkaenes gamle vei, langsomt nedover i et steinete, ørkenaktig fjellandskap. Veien var full av knyttnevestore steiner, så konsentrasjonen måtte være på topp. Med 17 kg på ryggen og lite surstoff i lufta gikk denne etappen meget rolig. Det jeg minst av alt ønsket var en skade første dagen. Dag 2, vanndagen (48 km) Vi krabbet ut av teltene og spiste frokost ved et stort bål. Nattens kuldegrader forsvant raskt når sola kom opp. Dagens trasé fulgte elva Rio Grande ned en dal som ble trangere og trangere. Etter ti kilometer var det stupbratte vegger på begge sider, og elveleiet var eneste framkomstmulighet. I ca. en time var vi ute i isvannet mesteparten av tida, og føttene var i perioder følelsesløse av kulde. Dypt var det ikke, men isvann til midt på leggen merkes! Etter hvert åpnet dalen seg og vi kunne tilbringe lengre og lengre strekninger på tørt land. Terrenget flatet ut og vi nærmet oss saltsletten Salar de Atacama. Ved målstreken for dagens etappe lå teltplassen ved en liten sjø. Vannet her hadde 30 prosent saltinnhold og egnet seg derfor lite til bading. Solnedgangen over Andesfjellene som speilet seg i denne sjøen var et uforglemmelig syn. Dag 3, den korte dagen (34 km) Traseen gikk gjennom terreng som liknet på det de fleste forbinder med ørken. Flere kilometer lange sandflater med en del stein. Vi var nå kommet ned i ca. 2500 meters høyde, sekken var blitt lettere og varmen påtagelig. Hvordan arrangørene beregnet avstand, ble vi aldri helt kloke på. Fram til første drikkestasjon fikk vi vite at det skulle være 12 km, men løperne var enige om at det måtte ha vært minst 15. Ikke store forskjellen kanskje, men de fleste hadde en god peiling på egen fart. Etter å ha tilbakelagt ca. 10 km tømmer man vannflaska og regner med at det går greit de siste tjue til tretti minuttene i 26-27 graders varme. Men hvis det da er 5-6 km igjen, og man trenger en time på det, så risikerer man å bli forferdelig tørst. Denne dagen inntraff en alvorlig arrangørtabbe. På en drikkestasjon hadde personalet fått den oppfatningen at alle løpere som løp enkeltvis skulle få én liter vann mens de som løp i tre-mannslag skulle få én liter på deling! Mange kom alvorlig dehydrerte i mål. Jeg delte telt med Team Illinois og en trio av ungdommer i trettiårsalderen med en fryktinngytende merittliste. Blant annet hadde de tre sammenlagt fullført Ironman (Hawaii) 15 ganger! De støttet hverandre over målstreken godt over en time etter at jeg hadde kommet i mål. Den mest medtatte av dem fikk saltvann intravenøst for å komme seg til hektene igjen. Dag 4, maratondagen (42 km) De første 20 kilometerne gikk greit unna på sand og grus i relativt flatt lende. På drikkestasjon nummer to ble vi rådet til å ta med 1,5 liter vann fordi den neste strekningen var ganske tung. ......................................................................... Les hele artikkelen i KONDIS! KONDIS Bladet for alle kondisjonerende Desembernummeret 2004 ÅRGANG 2004 KONDISARKIVET Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement! |
250 km gjennom Chiles ørken
Artikkelen fortsetter under annonsen
