| Grunnlaget ble lagt i barndommen |
| Er det et idrettsnavn fra 1990-åra som er lett å forbinde med ordet kondis, så må det være Erling Jevne. Hva er derfor mer naturlig for Kondis enn å besøke Erling for et intervju? Av Ketil Moen Jeg kommer til Øyer i Gudbrands-dalen et par mil nord for Lillehammer i november. Sola skinner fra en skyfri himmel, og markene er dekket av årets første snø. Fine gårder ligger på rekke og rad. Da er det ikke noe som er vakrere og mer egnet for skisport enn Gudbrandsdalen. På en staselig gård treffer jeg Erling Jevne. Han er 38 år og gårdbruker av yrke. Erling forteller at han er 13. generasjon i familien som driver gården. Nå går det i sau og gris. Jeg føler jeg står foran en ekte gudbrandsdøl. Aktiv oppvekst Fra så langt tilbake som jeg kan huske, var vi i aktivitet ute så mye som mulig, forteller Erling. Om sommeren spilte vi mye fotball, både som lek og med kamper. Om vinteren gikk vi på ski. Vi laget hoppbakker og gikk opp skiløyper. Og hver dag hele vinteren gikk jeg 3 km hver vei på ski til og fra skolen. Også i frikvarterene og gymnastikktimene hadde vi gjerne ski på beina. Fra vi var 6-7 år gikk vi klubbrenn i lysløypa. Senere deltok vi i mer offisielle renn. Vi så fram til disse konkurransene. De var viktige høydepunkter. Som 11-12 åring hevdet Erling seg bra i langrenn, men så stagnerte han i noen år. Som 14-åring ble jeg f.eks. bare nummer 124 i landsrennet. Det var imidlertid godt miljø i skiklubben, og jeg hadde så mange gode kamerater her at jeg aldri var inne på tanken om å slutte med langrenn. Foreldrene mine, som fulgte meg opp, la aldri press på meg når det gjaldt å yte noe i konkurranser, erindrer Erling. Og da han ble litt eldre, kom også framgangen. Som 18-åring kom han med på juniorlandslaget. Jeg ble aldri Norgesmester som junior, men greide en tredjeplass i junior-VM i 1986. Det ble mitt store gjennombrudd. Det gikk også bra i min første sesong som seniorløper. Da tok jeg faktisk en femteplass på femmila i Holmenkollen. For ivrig Denne framgangen gjorde imidlertid at Erling ble altfor ivrig, og han trente seg nærmest i senk. I flere år fikk jeg lite til, og først som 24- åring kom jeg tilbake til det nivået jeg var på fire år tidligere. Jeg ble tatt ut til OL i 1992 og fikk gå 30 km. Her ble jeg nummer fem, og fikk mitt internasjonale gjennombrudd. Med denne gode internasjonale plasseringen var det naturlig at det neste store målet måtte bli 5-mila i OL på Lillehammer 1994, altså praktisk talt på hjemmebane. Her skulle jeg virkelig slå til! Femmila gikk helt på slutten av de to ukene OL varte. Denne ventetiden taklet jeg ikke. Det var ikke bare mye mas og stress, men jeg trente sikkert også litt galt den gangen, med altfor stor intensitet. I selve løpet sleit jeg med bakglatte ski. Hvis alt hadde klaffet, hadde jeg nok blitt bedre enn nummer fem. Jeg mener selv at jeg denne vinteren var i maksimalt god form. Jeg deltok i Birkebeinerrennet et par uker senere, og da nærmest fløy jeg over fjellet. OL-deltakelsen i 1994 er vel den største skuffelsen jeg har hatt som idrettsmann, sier mannen som den gangen var 27 år. I 1996 tok imidlertid Erling Jevne et nytt steg framover. Først og fremst var jeg blitt sterkere mentalt, og det gikk opp for meg at jeg kunne slå hvem som helst. Det ga meg tre verdesncupseire, blant annet vant jeg femmila i Kollen. I tillegg fikk jeg en rekke andre pallplasseringer. Og ikke minst tok jeg to sølvmedaljer i internasjonale mesterskap, på femmila i VM i 1997 og på tremila i OL i 1998. Glapp to gull på grunn av juks? Mannen som slo Erling både i 1997 og 1998, var finnen Myllylä. Han ble tatt i doping i 2001 og ble utestengt. Mistanken om at han var dopet i de foregående mesterskapene var stor blant mange. Når jeg spør hva Erling har å si til dette, svarer han meg bare: Det er mange som har spurt meg om akkurat det. Intervjueren vil hevde at det vel nettopp er det at han ikke har tatt gull i internasjonale mesterskap, som gjør at Erling ikke er kjent som den helt store langrennsløperen. Tragedien Erling mistet sitt eldste barn, Erich Iver, ved en trafikkulykke i 1999. Når slikt skjer, oppdager man hvor lite en idrettskarriere betyr, sier Erling. ..................................................................................... Les hele artikkelen i KONDIS! KONDIS Bladet for alle kondisjonerende Desembernummeret 2004 ÅRGANG 2004 KONDISARKIVET Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement! |
Grunnlaget ble lagt i barndommen
Artikkelen fortsetter under annonsen
