Nibberittet: Refleksjoner fra et stykke kjøtt:
Regnestykket er enkelt. Oddsen er dårlig. Været er knall.
Blandt over 200 syklister står jeg lett trippende på start i Geiranger. En bortkommen håndballspiller uten et eneste type 1 fiber i kroppen.
Mens jeg står der gjør jeg meg noen tanker om hva som venter: 1500 høydemeter, 21 km og 5 liters væsketap, melkesyre og grusvei.Jeg har kjørt 608 km for dette. En vei. Og jeg gleder meg ikke spesielt en gang. Jeg er som sagt langt fra alene. 200 andre deler mine tanker der nede i fjorden.

"1 minutt til start"
høres fra høyttaleren. "hva var taktikken min?, jeg må tisse, igjen, har jeg nok sukker?, holder dekkene? Starten går før jeg rekker å bekymre meg mer. Etter ca 11 flate meter starter bakken. "ja, det var det" tenker jeg mens jeg girer ned. Og ned og ned igjen.

Jeg har syklet noen lange bakker tidligere og gjort meg noen relativt vonde erfaringer. Med dette i bakhodet finner jeg min egen rytme og det kjennes fint ut. Jeg har skrudd på høydemåleren på Polar'n min, så jeg kan se resultatet av svettinga mi. Live.

Turen opp til Flydalsjuvet går overraskende fort. Pulsen min også. "Vegen flater ut der oppe" hører jeg bak meg Den gjorde det også. En "lett" kilometer senere ser vi Dalsnibba. Problemet er bare at den er 1000 meter over oss.

Brattheten tiltar
her inne i dalen. 7, 8, 9, 10%. Dryppinga fra haken min har gått over til jevn strøm. Jeg drikker. Masse. Beina føles fine enda idet jeg passerer 10 km merket. Til min store forundring ser jeg at skiltet står på skrå. Jeg kikker ned på computeren 11,3 km/h. Det er nok ikke skiltet som står på skrå. Det er veien.

På veg oppover passerer vi stadig løpere fra halvmaraton-konkurransen. Det skulle da også bare mangle, de har jo ingen hjul. Men det gir litt ekstra motivasjon uansett.
Vi er en gjeng på 4-5 stk som sykler i gruppe oppover. Tempoet passer ihverfall meg godt, og når vi passerer 1000 m.o.h har jeg egentlig ingenting å klage på. Jeg sykler på racer-sykkel og vet at jeg bør ha litt på lager for de siste 5 km. De går på grus.
Som tidligere sagt er været fint. Det er varmt og tørt, og vegen opp til dalsnibba skal ifølge blide arrangører være helt topp.

Et par flate kilometer på 1000 metersplatået gir oss en ekstra dytt når vi svinger av til venstre opp mot dalsnibba. Til min store skuffelse avtar farten i samme takt som selvtilliten.

Foran meg ligger vertikal grus og en halvtime slit.
Gruppen på 4 er nå historie og jeg føler meg litt Basso i det jeg ser restene av gruppa en sving under meg. 300 meter lenger opp i skyene forsvinner selvbildet mitt med en forbipasserende fjellgeit. Hodet mitt vil oppover, kroppen nedover.
"Isac Newton hadde et poeng" tenker jeg med alle mine 99 kg. Toppen nærmer seg på computeren. 1421 moh..og noe som likner en bakketopp kommer til syne 250 meter foran meg. Inspirert av synet girer jeg og reiser meg opp. Dumt. Jeg er stiv. Setter meg stille ned igjen, i håp om at ingen så meg. 100 meter før det flater ut blir jeg tatt igjen. Igjen.
"han slipper jeg ikke" tenker jeg. Setter sykkelen i tungt gir for å hente hjem den prestisjetunge 134 plassen i verdens fineste OPPløp. Sekunder senere står jeg lykkelig på toppen av Dalsnibba 1500 moh. og nyter utsikten over verdens vakreste fjord badet i sol. Været på toppen er fantastisk. 15-16 grader og en lett bris. Min fineste sykkeltur er over, men neste år er jeg tilbake. Kanskje med flere ballkastende kjøttklumper.

Vi sees!

Eivind Ellingsen, Sandefjord Håndball